Det er tidlig morgen, tidligere enn du kan tenke deg å stå opp, men jeg er oppe, forvirret, det er mørkt ute, kaldt på rommet. Men jeg har lagt fram treningsklær, straks er de på, sekken pakket, en kjapp frokost, og jeg er ute. Rusler nedover den vesle gata med rekkehus i mur, svinger ned til høyre og er i sentrum av Durham. Det er stille, noen står og røyker utenfor busstasjonen, noen skal et sted, en drosje venter. Jeg kommer til den første brua, og over meg rager katedralen, og elva strekker seg bakover, omkranset av trær. Jeg småløper opp bakkene til torget, og til den neste brua, løper langs elva, og stopper ved et lite, firkantet hus, the Boat House. To av de andre har kommet, og vi sier hei og hvordan går det og står og venter, trøtte, strekker litt på oss, lurer på hvordan dette skal gå. Så er alle på plass, og vi setter oss ved romaskinene, trenerne instruerer og kommanderer, og snart er det tid for å bære ut båten. Vi er fire roere og to trenere og en cox, båten er tung og lang, den må ikke komme borti noe, vi går ned til brygga, og så må vi snu hele den tunge båten, legge den på vannet. Vi går ombord en og en, plasserer årene og tar av skoene. Coxen begynner å rope: Stroke side sitting the boat, bow side, row. Pressure, please! Hold it! Vi manøvrerer oss uvørent ut på elva, det er svakt, mildt, lys ute, en anelse tåke, kaldt. Vi kan ingenting enda, og to må sitte og holde båten stødig mens de andre ror, men snart er vi i gang, vi glir bortover vannet, fyker avgårde, blir kjeftet på av coxen, prøver å holde rytme, tenke på teknikken...
Vi pynter oss og går gjennom byen mot College of St. Hild and St. Bede. Collegene er en slags folkehøyskoler, har jeg kommet fram til, bortsett fra at de som bor der studerer på universitetet. De har de samme typene temafester, de bor ofte hjemmefra for første gang, de har matsal, kapell, gymsal, klubber, aktiviteter. Jeg søkte på et rom på college, og på mange måter tror jeg det ville vært bra å bo der, for det ville ha blitt lettere å bli kjent med folk, men samtidig elsker jeg stillheten på kjøkkene i Atherton Street, og muligheten til å lage mat selv. Men jeg prøver å involvere oss litt i colleget jeg tilhører likevel, det er jo et samfunn i samfunnet, (og de har aerobic hver søndag for tre pund i året) og i dag skal jeg delta på en av tradisjonene de liker å holde i hevd, formelle middager. Man pynter seg, dresskoden er black tie, som visstnok betyr smoking, får litt mer fancy mat enn vanlig, betaler litt mer enn vanlig og går helt som vanlig og drikker seg full etterpå. Ikke jeg, selvsagt. Vi er postgraduates (høyere grad) og sitter på et eget bord sammen med de andre postgraduatene, resten av rommet, kanskje 100 stk, er undergraduates, i folkehøyskolemodus. Bordene er pyntet, og vin er satt fram, men vi har bedt spesielt om å få noe alkoholfritt, kan du tenke deg, å oppfordre til drikking på den måten? Vi må reise oss og være stille når de som sitter på "high table" kommer inn, det er de som jobber på colleget, spesielt inviterte gjester, alle som er høyt på strå, typisk England. De sitter altså for seg selv i stedet for å prøve å bli kjent med studentene. Hvorfor? Det er jo tradisjon.
Jeg slår koden til Dun Cow Cottage, et lite hus rett ved det teologiske fakultetet der noen stakkars PhD-studenter er plassert på lesepulter rett innenfor inngangsdøra, og hvor det er et seminarrom. Jeg og en overbelest karakter med en uforståelig aksent er de første som har kommet, men snart ryr de på, en katolsk PhD-student, en anglikansk prestestudent fra presteseminaret som tar et fag på fakultetet, ei som har bachelor i filosofi som nå tar master i teologi, en ordinert prest som tar master i teologi, en sveitsisk ERASMUS-student og meg, som ikke føler jeg vet så veldig mye om Augustin akkurat nå. Så dukker læreren opp også, og som vanlig begynner han timen med å gå og koke to presskanner med sterk kaffe, omstendelig, deler ut kopper, smiler og er hyggelig, og snart sitter alle med hver sin kopp sammen med det tjukke heftet med Augustin-tekster han delte ut forrige uke. Han begynner å snakke, lese ulike deler fra heftet, diskutere Augustin, og noen tar ordet, den overbeleste karakteren med uforståelig aksent kommer med et lite uforståelig foredrag for å supplere læreren, og noen andre kommenterer, og læreren tegner et diagram, og snakker videre og jeg prøver å konsentrere meg og tenke på hva dette handler om og forstå det og det går jo kanskje an å forstå, men å delta i diskusjonen? Jeg prøver til slutt å si noe, strever med å uttale "eschatological," for selv om jeg har lest det mange ganger, tror jeg kanskje aldri jeg har uttalt det på engelsk før. Etter å ha ytret meg er jeg så fornøyd at jeg lar være å følge med de siste 15 minuttene, tenker på foredraget jeg skal holde om fire uker, samme emne, Principles of Theological Ethics, jeg har valgt Luther, er det ikke flott?
