Evaluering av huleboertilværelsen

Siden dette er et relevant tema for mange mennesker, vil jeg her gi en liten evaluering av hvordan det er å bo helt alene.

Når man bor alene....

det er så utrolig deilig og stille...
du kan vandre rundt i hva du vil...
gjøre hva du vil...
vaske når du vil...
spille musikk tidlig om morgenen...
badet er ledig...

...men det er ingen å fortelle til,
eller henge litt med,
eller spørre om ting.

Når man bor sammen med noen....

...irriterer man seg over småting
...må man koordinere vaskinga...
...kan man ikke alltid gjøre akkurat det man vil når man vil det...
og badet er kanskje opptatt.

Men samtidig kan man ha det ganske hyggelig sammen.

Så oppsumerende vil jeg si at det er fint å bo alene, og jeg kommer nok til å gjøre det igjen. Men samtidig gleder jeg meg til å bo sammen med andre igjen.

Jeg er glad i vinteren, men....

En halv vannmelon som veier 3 kilo.
Flip-flap-sko.
Feriepenger.
Begynne å bli brun.
Kjøle ned med en svømmetur i Trollvann etter å ha syklet en halv time i oppoverbakke. Kveldssol, en gutt som roper på pappan sin, for kom og se! ROMPETROLL!, suse nedover bakkene med deilig følelse i kroppen.
Frysern full av is og cheesedoodles i skapet.
Blomstrende hage.
Shorts.
Vasse i Akerselva mens alle ser rart på meg.
Ligge henslengt i gresset og lese høyt for meg selv på gresk mens alle ser rart på meg.
Tenke på at det snart er ferie og planlegge sykkeltur.
Gå barbeint.


Jeg sier ikke mer.

(..bildet er tatt av Maia )

Oslo vs. Bodø

Jeg prøver så godt jeg kan å like Oslo. Dessverre er jeg nok oppdratt til å det motsatte: ...Vi irriterer oss over at byen alltid virker å være sentrum av universet, og at mediene alltid fokuserer på dette. Vi fryder oss på når det er dårlig vær i Oslo, og ler av Oslofolkene, som KLAGER over litt DUSKREGN!

Det er en by. Den er kjempestor i norsk sammenheng og bitteliten i verdenssammenheng. Det er noe bråkete og travelt over den. Alle blir anonyme i folkemengden. T-banen suser under jorda. Folk ser rett gjennom deg. Jeg kjenner ikke gatene, stedene. Det er så mange muligheter, men du drukner i dem: Liten vits å ha 20 kinoer hvis du aldri kommer deg avgårde likevel.

I Bodø er det lettere. Vi stikker på kino og ser den filmen som går, vi får det med oss når det er en bra konsert, vi vet om de beste kafeene og velger den vi vil gå på akkurat der og da. Naturen er liksom nærmere, man kommer seg lettere ut.

Dessuten... hjemme er det ingen lesing og ikke noe mas. Hjemme har jeg ferie og er totalt uansvarlig. I Oslo er det sabla stress bestandig. Hjemme er det pizza på lørdag og fortsatt lørdagsgodteri, selv om vi egentlig er for store. I Oslo er det lesing og atter lesing....




Men.."nå har også jeg bestemt meg for å gå nøye gjennom alt fra begynnelsen av og skrive det ned for deg i sammenheng, ærede Teofilos". Og jeg fant 14 bra ting med Oslo...

1) Gå langs Akerselva. Ligge henslengt i en park...
2) Gå på ski i knitrende kulde og komme inn på ei skistue og drikke en varm kopp kakao og skravle i to timer
3) Muligheten (den ubrukte, sådan) til å gå på teater, museer og gallerier (jeg har jo vært på Fram-museet, og en dårlig versjon av West Side Story)
4) Innvandrerbutikkene, med rare lukter og trivelige folk.
5) Å sitte på den skranglende gamle trikken opp til Ljabru.
6) MF - det er jo derfor jeg er her, så...
7) Universitetsbiblioteket (det er så veldig bibliotek-aktig der)
8) Obs på Løren. Der har de alt.
9) Kattesporet i sementen utenfor huset mitt.
10) Lageret i Vestre Aker kirke med spor etter 30 år med barnearbeid - og alt man trenger for en vellykket søndagsskole. Generelt sett kirkekaffe i Vestre Aker.
11) G3 i Storsalen og Taizébønn i Paulus kirke - fine steder å finne ro.
12) Fint vær. Det regner seriøst lite her.
13) Gratis overnatting på DNT-hyttene i marka for ungdommer
14) Det er lett å komme seg bort herfra...:)

Konklusjonen er: Jeg forsøker å trives så godt jeg kan! Heldigvis er det noen trivelige mennesker her. Og så er det jo stadig vekk sommerferie. Som jeg skrev da jeg ventet på flyet sist jeg var hjemme:

"Det er så mange steder vi kunne ha reist, men vi reiser alltid hjem. Til det samme stedet, huset, dørkarmene, et minne fra den hvite grusen utenfor huset, en kjølig junikveld der alle ordene vi har lengtet etter å si, endelig sies, og senere, et stille farvel. Hjem til ungdommene som var barn sist, og barna som var små sist og nå er store. En skogssti du kjenner, brølene fra en fotballkamp som nå er forsvunnet inn i fortida. Vi reiser hjem til disse menneskene og hundene som vi tross alt har delt livet med. Vi blir små, vi blir barn igjen og vil bare ligge under dyna og krølle oss sammen og ikke ta noe som helst ansvar. Flyplassen, sikkerhetskontrollen, de tause vaktene med rak rygg, blir en vane, og vi tenker, kanskje hadde det vært fint med en tur til Roma, ei påske på Hardangervidda, eller lese litt, men vi reiser hjem. Klarer ikke å slippe tanken på at vi fortsatt bor der, at vi har ei seng, ei halvlest bok på nattbordet, den smørtypen vi liker i kjøleskapet, og vi vet hva knottene på fjernkontrollen er, selv om symbolene er utslitt. Vi trenger å høre hjemme et sted. Hyblene og rommene og leilighetene og kollektivene er bare upersonlige sammenlignet med denne terassen, ullgenserne i skapet og gummistøvlene i gangen.

Jeg gleder meg til å komme hjem...