Jeg er så heldig å få ta et veldig morsomt fag her i Durham, som heter Christian Northumbria 600-800. Ved første øyekast må jeg si det virket ganske sært. En 200-års-periode, innenfor et begrenset geografisk område? På MF har vi "kirkehistorie" og forsøker å dekke mest mulig av historiens gang. Men på fakultetet her er fagene litt smalere, særlig på masternivå. Men faget viste seg å spenne både bredt og vidt - ettersom det tar for seg hvordan kristendommen kom til England, klosterbevegelsen, hele den helgen-greia som vi lutheranere ikke forstår oss så veldig på - og mange interessante historiske kilder. Forøvrig kan denne perioden i England kan forøvrig sammenlignes med Norden noen hundreår senere da kristendommen kom til oss, og forskere sammenligner faktisk materiale fra disse to periodene.
Kilden vi har jobbet mest med er munken Beda sin "Ecclesiastical History of the English People," ei ganske lettlest og interessant bok om tidlig engelsk kirkehistorie. Han hadde base i det området jeg er i nå, som da ble kalt Northumbria. I tillegg er det andre som har skrevet om noe av de samme tingene, blant annet om livet til helgener som Beda også skriver om, slik at det er mye å hente fra å sammenligne kilder.
Det er mye spennende materiale, og da jeg skulle skrive mitt første essay var det mye å velge mellom. Jeg falt for Hild - grunn 1: navnet hennes, som er norrønt og finnes i mitt eget navn - grunn 2: hun virket som en kul dame. Tittelen ble, med god hjelp fra min hyggelige (kvinnelige) lærer: "How influential were women in the 7th century Northumbrian church? The case of abbess Hild."
Det rare er at jeg ikke tror jeg ville valgt et slikt tema på MF. Av en eller annen grunn har jeg følelsen av at andre tar seg av slikt. Det er alltid noen som er litt ekstra opptatt av feminisme. Men min feminisme er kanskje litt mer selvfølgelig og stillegående. Jeg er kanskje litt for forvent - blant annet som KFUK-speider med gode kvinnelige forbilder (jeg sier bare: Astrid Hareide). Når jeg leser om Hild, er det litt på samme måte. Kvinne på 600-tallet? Bli en mektig abbedisse i et stort kloster med både kvinner og menn? Lære opp fire biskoper og mange andre munker og nonner? Være vertinne for en stor kirkelig synode? Bli helgen? Hva, skulle det være merkelig?
Jeg må være helt ærlig - noe av det jeg oppdaget når jeg skrev denne oppgaven var at jeg stilte med visse fordommer. Kvinner på den tida måtte da visselig være rimelig undertrykte. Og det kan muligens stemme. Men - veldig mange ting tyder på at muligheten for makt og innflytelse var rimelig stor. Et germansk kvinneideale, med vise, sterke kvinner, lå til grunn. Dette gjaldt selvsagt særlig kvinner av høy klasse, og særlig de med kongelig familie. Men sånn var det vel med menn også. Det var de som eide land, det var de som hadde mektige kontakter, hadde navn folk hadde hørt om. Det var ofte de kongelige som tok initiativ til å starte klostre. Og som var abbedisser og abbeder.
Vi kjenner Hild fra Bedas historiebok, men også fra andre kilder. Beda forteller at hun ble døpt sammen med sin grandonkel kong Edwin. Hun var antakelig 13 år. Kong Edwin var den første kongen i Northumbria som ble kristen (han giftet seg nemlig med ei kristen dame). Beda sier ingenting om livet hennes fra hun var 13-33. Antagelig hadde hun vært gift og blitt enke. Da hun var 33 år hadde hun nemlig lyst til å dra til et kloster i Frankrike, men ble spurt av Biskop Aidan på Lindisfarne om å lede et kloster i Northumbria.
Etter å ha vært innom et par kloster ble Hild bedt om å ta over Streoneschalc, ofte kjent som Whitby. Det var et dobbeltkloster med både kvinner og menn - en ordning som England tok over fra Frankrike. En praktisk ordning, ettersom kvinneklostrene trengte prester og ellers menn til en del andre oppgaver. Her lærte munkene og nonnene å lese Bibelen, og antakelig var det Hild som lærte dem opp. Selv hadde hun blitt opplært av biskop Aidan. Hun ble ansett som en vis kvinne, og mektige menn, blant annet kongene i Northumbria, kom for å søke råd. Når det var tid for å holde en stor kirkelig synode for blant annet å fastsette når påsken skulle feires (en stor og viktig sak, utrolig nok!) ble den lagt til Streoneschalc. Hun tok selvsagt også del i synoden, men var det tapende partiet. Kanskje var hun på irsk side for å slippe å være på sida til kommende biskop Wilfrid? Før ham var det nemlig hun som var den som var høyest på strå i området. Nærmeste biskop var på Lindisfarne, mye lenger nord. Kanskje fungerte hun nærmest som biskop før Wilfrid tok sete i York? (England har fortsatt ikke kvinnelige biskoper).
Vi kan selvsagt ikke vite alt om Hild - og man kan nok se rollen hennes fra en positiv eller negativ vinkel. Men det som er sikkert, er at hun ble helgen, til tross for at det ikke nevnes noe om under eller helbredelser som vanlige helgener ofte skal ha utført. En profetisk drøm moren drømte da hun var liten og noen visjoner da hun døde hører vi riktignok om, noe som er typisk for helgenberetninger. Men personligheten og visheten kombinert med hennes kongelige familietilhørighet og tidas gode vilkår for kvinner må ha vært avgjørende for en slik status.
Mange historikere beskriver denne perioden som unik når det gjelder kvinners situasjon. Antagelig ble det vanskeligere etterhvert som flere kirkefedre - som antagelig hadde lest litt for mye Aristoteles - presenterte et mer negativt kvinnesyn. Kanskje var Beda selv allerede påvirket av dette. De mange kvinnene som lurer seg fram i fortellingene kunne nok ha fått enda mer plass. Hild er den eneste som har sitt eget kapittel i hans historiebok.
