Kvite huskelappa fra en himmel

For noen uker siden skjedde det magiske. Du merket det ikke, for det skjedde så stille. Den lager ingen lyder, den roper ikke på oppmerksomhet, den spiller ikke inn actionfilm. Langt der oppe i skyene et sted, kan meteorologene fortelle, dannes gjennomsiktige krystaller av is rundt små partikler i atmosfæren. De smelter litt på vei ned, krystallene binder seg sammen og blir til hvite flak. Du hører det ikke, for det lager ingen lyd. Du sitter inne i leiligheten din og stirrer ut i lufta og venter på at dagen skal ta slutt, selv om du ikke rakk det du skulle gjøre eller opplevde alt du ville oppleve. Dagene strekker ikke til, men i dag skal det likevel skje, den utgåtte dagen skal gi deg noe mer, den er ikke over.


For det er da du ser ut av vinduet. Gjennom persiennene og forbi gardinene, ut i mørket i gata utenfor, faller det lys fra himmelen, lette, myke dundyner, kakao med krem i, kalde klemmer, toner fra en fiolin, fingre som treffer tangenter, i skjæret fra gatelyset, strømmende ovenfra et sted, et sted vi ikke kan se, langt der oppe, over byen. Og det er da du våkner fra dvalen, tankene klarner, du kler på deg yttertøy og sniker deg ut av leiligheten, ut på gata, og der står du. I lyset. Mellom flakene. De faller, lett og stille, de lander på tunga og gir en søt smak av barndom og lengsel. Stå helt stille og kjenn etter.


Susende nedover bratte bakker med nylærte snowboardferdigheter. Lage hvite baller som blir til snølykt og kalde hender. Kaldt i nakken. Mykt å ligge på. Sprelle og lage engler. Termos med varm saft. Klabber under skiene. Reinskinn å sitte på. Hvite dyr i alle fasonger. Hoppbakke. Grave fram hytta. Måke taket. Kram. Myk. Våt. Tørr. Glinsende frost. Komme inn foran peisen og sakte, men sikkert tørke og bli varm mens det biter i fingrene.
 

Så går du inn igjen. Det er lov å drømme. Det er lov å håpe. Det er lov å la seg fortrylle. Det er lov å glemme den isende kulden, de mørke morgenene, den kalde vinden som blåser rett gjennom, og bare nyte himmelens små kunstverk og vente på at tilværelsen skal bli pakket inn i myke dyner av snø. Og la Ola Bremnes synge i ørene dine: "Kom sne som kvite huskelappa fra en himmel - som vi her nede nesten synes å ha glemt."

(Snø-kunnskapen kom fra Wikipedia
Sangen:  Ola Bremnes – Kom sne
Bilder: det første er fra hytta på Fribu og de andre fra en snødag på Karmøy)

På tide med tur

På tide å skrive litt om turlivets gleder!

I helga har jeg vært på mi 5. hytte i marka. Marka er som kjent en skog hvor det er vanskelig å se skogen for bare trær. Alle perlene som finnes i bøker om marka, må være mellom trærne et sted - og hvor? Men hyttene er spennende. Det er alltid gøy å komme til et nytt sted! Det er godt å ha et mål for turen. Og godt å komme seg bort fra den travle Kirkeveien. Mange av turistforeningshyttene har vært ei seter, ei tømmerhogsthytte eller jegerhytte. Plutselig er man som i en annen verden og ei anna tid.

I helga drog altså jeg og Sigurd Andreas til Myrseter, ei seter fra 1700-tallet. Stor, toetasjes, med ti sengeplasser, gamle gode vedovner og en tram med morgensol. Trengs det noe mer her i livet en en tram med morgensol, en liten kopp kaffe og en kjeks? Vi hadde med oss litt skolegreier, ettersom det jo nærmer seg eksamen, og det kan være godt å sitte og lese et sted hvor ikke så mye stjeler oppmerksomheten (bortsett fra han kjekke fyren på andre sida av bordet), Ibsens Brand og ulike typer gryterett.

Det er 10 km å gå fra bussholdeplassen. Inne på stien i skogen var det ganske vått og litt snø her og der. Plutselig hadde vi tatt av mot grusveien, og det var kanskje like greit. Det gikk litt fortere å gå, særlig der det ikke var snø. Men det var ikke verdens mest spennende vei. Skog, grus, elv og lite forandring.

På lørdag tilbrakte vi mesteparten av dagen i solveggen. Det ble godt og varmt etterhvert! Smeltevannet i elva ble forresten både drukket og badet i (det siste gjelder den kvinnelige delen av reisefølget). Om kvelden var det nesten stjerneklart og ingen andre som hadde tatt turen innover til Myrseter denne helga. Søndag stod vi opp tidlig for å rekke det som rekkes skulle nede i byen, trodde vi hadde litt dårlig tid, men hadde god tid. Dermed fikk vi avslutte turen med å sitte på en haug i sola ved busstoppet og spise polarbrød og tomat (sistnevnte gjelder den kvinnelige delen av reisefølget).

Jeg har allerede halvveis planlagt hva som blir neste hytte. Ja, vi får se...

Høsttur til Snellingen

Jeg og Astrid var på tur til Snellingen. Det var en kjempefin tur, helt fram til jeg fikk feber...Her er noen bilder.

Høststemning




Vi koste oss i sola!



Snellingshøgda




Astrid Askeladd




Vi prøvde å lære oss noe om sopp...



Vi fant lite sopp, men mye tyttebær.



Felles bål med de andre gjestene på hytta


Takk for turen, Astrid:)

Bading

(Jon André tok dette på turen til Nordmarkskapellet.)

Jeg kan ikke noe for det, men jeg elsker å bade.
Det er noe med følelsen av vannet mot kroppen. Det kalde, våte vannet som kommer som et sjokk. En følelse av å bli røsket ut av den vante tilværelsen. Og så er det så behagelig etterpå, å komme opp, forfrisket, bli tørr, ta på klær igjen.

Topp 10 badesteder:
1) Brygga på sommerhuset på Herøy. Den er bare så fin og tilgjengelig. Jeg står opp, og nesten i søvne tar jeg på badetøy, tar med håndduk og et par sko, ute er det vind, morgen, jeg hopper fra båten, det er iskaldt og salt og sjokkerende, jeg kommer meg opp så fort som mulig, og springer inn mot huset, det lukter Herøy, barndom, jeg dusjer, og på kjøkkenet er det frokost og kaffe.



2) De nærmeste badeplassene er alltid de beste. 5 minutter på sykkel, og jeg er i mi ega paradisbukt, med iskaldt brakkvann, en stupbratt fjellvegg, ei lita øy man kan svømme til og ei man kan ligge og sole seg på, og bruset fra elva i bakgrunnen. Av og til har jeg stoppet med bilen på vei hjem fra jobb og tatt et nattbad, helt uforstyrret.

3) Vi har en hemmelig kulp i skogen. Den er liten, fire meter dyp, steinbunn, tilhørende foss, et fint sted å hoppe fra og fin temperatur. Kan det bli bedre?

4) Jeg fant en fjellbekk på Hardangervidda en gang. Det var minusgrader, snø, og jeg hadde ikke håndduk eller noen plass å gå inn etterpå. Men vannet så bare så fristende ut...

5) Trollvann. Det er faktisk i Oslo, man må sykle opp en kjempelang oppoverbakke, det er et fint sted, og deilig å trille ned til byen etter å ha svømt litt rundt i dette nesten litt for tempererte vannet.



6) Fjæra i Ålesund. Fordi det bare er sånn. Den er full av skrot og gammelt treverk. Der tok jeg min første svømmetur.

7) Gangvatnet. Langt ute på Straumøya ligger det idylliske lille vannet som har de beste badetemperaturene om sommeren.

8) Mjelle. Vakker, langstrakt sangstrand, og med Mjelle-sangen i bakhodet springer jeg gjennom bølgene.

9) Sandhornøya. Samme greia, bare uten sangen.


10) Bare for å late som jeg er tøff så sier jeg: mellom isflakene på Svalbard. Jeg og Anki ville bade, men alle synes vi var kjemperare og vi måtte virkelig overtale dem til å vente på oss. Vi gjorde det bare for å ha gjort det, men det var deilig...:)

Skogen kaller

Det er eksamenstid, og Oslos lesesaler er fylt til randen av nilesende, bekymrede, puggende, notatskrivende, nøttespisende, tiskende, hviskende mennesker som burde ha lest mye mer for lenge siden. Hybelen preges av dårlig luft, bøker som flyter, og en nabo som stadig sitter på gårdsplassen sin i bar overkropp og spiller høy, stygg musikk.

Jeg lengter ut.

Til skogen.

Etter å kjenne på været.

Puste.

Hogge ved.

Bade.


Men så har jeg jo satt meg fore å lære å lese det nye testamentet på gresk, og det er ikke bare bare. Det er gloser som skal pugges, verbbøyninger, finurligheter, preposisjoner og det som verre er.

Jeg bestemte meg: Glosekortene mine trenger rett og slett en luftetur, hjernen min trenger rett og slett å få gruble i andre omgivelser, og den norske turistforening har dessuten bestemt seg for å sponse dette. De tilbyr nemlig gratis overnatting på hyttene i Oslomarka til unge medlemmer.

Som sagt, så gjort. Skogen kalte, på internett fant jeg ei hytte som lå passe nært og fikk bestilt plass og sørget for å være mutters alene. Jeg tok med meg litt kjeks og litt kylling, og var i gang. Fjellvang var målet.

Som vanlig når jeg er alene på tur, ble opplevelsen noe strabasiøs. Dette skyldes jo, som bloggens tittel antyder, en anelse mangel på retningssans, avstandsbedømming og størrelsesbedømming, noe som førte til at jeg stadig ikke ante hvor jeg var (et sted midt i skogen, antagelig), for så å oppdage at jeg var nøyaktig der jeg skulle være.

Det må også sies at jeg glemte turistforeningens standardnøkkel hjemme, men en ekstra times sykling (ned - og så opp, opp, opp) er jo bare god trim. Det viktigste er jo at man kommer fram, og det gjorde jeg også. Stillheten senket seg både i sjela og på hytta. Jeg ble litt satt ut av at den var så stor: selv gangen var større enn hybelen min. Så var det stor stue, stort kjøkken og stor sovesal. Jeg ante egentlig ikke hvor jeg skulle oppholde meg, men laget til slutt en liten base foran vedovnen. Det var blitt kveld, så etter litt mat leste jeg litt skjønnlitteratur og la meg i ei god seng.

Det ble morgen, jeg var fortsatt i live og fortsatt på tur. Jeg leste vel og lenge, badet litt, hugget litt ved, hilste på noen sauer, drakk kaffe og hadde det ganske topp.

Seansen ble forøvrig avsluttet med at jeg møtte Maja sent på kvelden for å sove i telt like ved parkeringsplassen på Solemskogen. Vi hadde det koselig og solte oss i tre timer. Da vi var ferdige med det, begynte det å regne. Det er deilig å være ute. Kjenne på været. Få noen utfordringer innimellom. Og ikke minst ro, slik at verbene faller på plass, konsontansammenstøtene stemmer og tekstene får mening.

Når man kommer tilbake fra tur, selv om det bare har vært noen dager, virker sivilisasjonen så merkelig. Det er så mye som er unødvendig og upraktisk. Man må prøve å ikke svette når man sykler. Man kan ikke stoppe og fylle vann i flaska si eller tisse bak et tre.

Tid har jeg, Snellingen er ledig i helga, jeg tror jeg drar av gårde igjen. Skal tro glosekortene mine blir spreke etterhvert.