Oslo.

Sinsenkrysset

La meg først si at jeg ikke er fra Oslo, aldri hadde tenkt å flytte hit og ikke har tenkt å bli her. Som nordlendingene sier: "Oslo er en fin plass, det, bare synd det ligger så usentralt". Så merkelig at så mange mennesker har hopet seg opp her ved en liten fjord, uten fjell, uten noe særlig god plass, bare mennesker over alt, en fjord og t-banen. Men jeg har tross alt flyttet hit nå. Sånn offisielt. Etter å ha hatt adresse i Bodø i fem år og fått 1328 kroner eller noe sånt i reisestipend, har jeg nå byttet til Oslo, skal stemme her neste år og kommer med på statistikken over de som flytter til Oslo. Sånn kan det gå. Og det aller, aller verste: jeg har bodd her i fem år nå, like lenge som jeg har bodd i Bodø, og Bodø er en plass jeg prøver å si at jeg kommer fra.

Man kommer til Oslo som ny student og alt man vet om er Karl Johan. Men tro meg, du ser aldri Karl Johan igjen etter at du flytter til Oslo, den blir i periferien, for det er jo på Majorstua man er. Majorstua er sentrum i universet, dette bråkete krysset binder byen sammen for min del, der går ring 2 og der kan man gå til Bogstadveien og slottet, MF og Blindern, Frognerparken og mot Bislett, Sagene, Bjølsen og Sinsen.

Det finnes natur i Oslo. Frognerparken er som en drøm, der har vi grilling etter greskeksamen, der har man piknik med kjæresten, viser fram nakne statuer til turister, der kan man jogge og prøve å komme i form eller vandre rundt og tenke lange tanker. Det er bare en av mange merkverdige parker som man kan bli glad i i Oslo. Mange er så rare at de har parkeringsplass under. I parkene lufter man hunder og folk sitter og drikker øl (litt ulovlig) og barna leker og folk soler seg og i det hele tatt. Man kan vandre langs Akerselva og komme helt opp til fossen i Nydalen. Og vil man ha litt mer villmark kan man vandre oppover i skogene i Nordmarka og Østmarka, men tro meg, det er bare skog, skog, skog, skog, grusveier, stier og små speilblanke vann til å bade i eller la være å bade fordi det er drikkevann, blåbær og tyttebær, skog og turistforeningsmerkede stier og hytter som det er gratis å bo i og skog.
Det er mange kafeer og restauranter i Oslo, men jeg går stort sett på den samme, så det ikke skal bli så komplisert. Det er Bila Bong bak t-banen på Majorstua, som tross skrivefeil (frister det med litt skylling?) serverer god og rimelig mat og har verdens merkeligste interiør og alltid plass til mange gode venner.

Finnes det serverdigheter i Oslo? Jeg ser alltid rart på turistene, for jeg skjønner virkelig ikke hva de gjør her. Hva GJØR de i Oslo, når vi har så mye flott å se på i resten av Norge? Selv går jeg gjerne på Fram-museet eller Nasjonalgalleriet, det er greit, og Hovedøya liker jeg meg på, operaen er litt sånn been there, done that, og Frognerparken har jeg jo nevnt, kanskje litt for mange nakne mennesker (av stein, riktignok) for en sart sjel. Men det er mulig de ser noe annet enn meg, turistene.
Jeg bor hvertfall her. I en leilighet. Ved en park. I en by. Ved en fjord. Og trives med mann og venner og studier. Men lengter etter fjell...

Kjente og ukjente fjes

Vi sitter i kantina, og det myldrer rundt oss: et mylder av nye studenter, som går på K-RLE og samfunnsfag, og noen ler, og noen kjenner alle, og noen kjenner ingen (som i sangen), og mange er nye i Oslo og de fleste er sommerbrune og jentene går i sandaler og sommerkjoler. Det var en gang at jeg visste hvem alle var på MF, men det er lenge siden nå.

SÅ kommer en MF-professor bort til oss og utbryter: så godt å se noen kjente fjes! I lige måde, ler jeg, og husker selv hvordan det var å være ny student i mylderet, det virker så lenge siden.
Nå føler jeg at vi har tråkket opp og ned disse trappene så mange ganger, at vi er gamle fordi vi fortsatt har hettegenser med den gamle MF-logoen, at vi har kjent disse lærerne i all evighet, de er som tanter og onkler, de har gitt oss febernedsettende på studietur i Israel, kjøpt hus i timen, forlovet seg, gitt oss veildening, pint oss gjennom muntlige eksamener, tatt doktorgrad, svart på spørsmålene våre, fått fast stilling og gjerne skrevet bok siden den gangen vi tasset inn her for første gang. Og vi har tatt gresk og hebraisk og vært i praksis og jobbet som prestevikarer og jeg har til og med giftet meg med en MF-student.

Nå er det nye studenter i hopetall og det er vi som er eldst, vel, kanskje ikke i alder, men det er i alle fall vi som går på siste året, sjetteåret, og sjetteklassingene som var så store den gangen, stod og prekte i kapellet og skrev avhandling og visste visst alt som var å vite.

Jeg kjenner vemodet når jeg setter ut bøker i biblioteket (for jeg har gått her lenge og har deltidsjobb på MF). Jeg skulle så gjerne begynt på nytt, lest litt nøyere, fordypet meg mer, vært innom flere fag, lært mer. I stedet skal jeg konsentrere meg om én eneste ting hele semesteret, nemlig å skrive avhandling. Og samtidig er det jo ikke noe annet jeg heller vil enn å skrive den avhandlinga, som jeg har fått velge tema på selv, og dessuten komme meg på praktikum og ut i den store verden.

Jeg er glad for de nye studentene, de hører til her, selv om jeg kanskje ikke kommer til å bli kjent med så mange, håper jeg på å få se dem: engasjere seg i Miljøutvalget, Studentrådet og fadderordninga, preke og spille i kapellet, overta jobbene i biblioteket og resepsjonen, bli lærere, prester, stipendiater, bli kjente fjes, de fjesene som lærerne kjenner igjen, vite hvem alle er, snart sitte her og være på sisteåret de også, med smaken av wienerbrød, vemod og undring, forventning og en lang avhandling å skrive.