Julekrybber

 
Frykt ikke - dette er ikke en interiørblogg. Jeg har ikke, i motsetning til nesten alle NIB-bloggerne, tatt jula på forskudd. Men jeg har forsøkt å ta advent på alvor samtidig som jeg kunne pynte litt i leiligheten. Vi skal ikke være her i jula, og de stakkars figurene kan jo ikke ligge i den mørke boden hele året.

Fra et bibelfaglig og historisk-kritisk synspunkt er julekrybbene ganske uakseptable. Les juleevangeliet og Matteus' fødselsfortelling godt, så kan du selv se at her har det utviklet seg tradisjoner på egen hånd. Jeg skriver dessuten avhandling der jeg blant annet hardnakket påstår at engler ikke har vinger. Likevel står de der på bokhylla og flagrer...

Men vi skal ikke bli for kritiske. Julekrybber kobler i det minste jula til julefortellinga. Og så er det gøy å se hvordan figurene blir framstilt på ulike måter. Jeg har flere julekrybber, og har satt dem opp allerede. Men etter én dag med fint oppstilte krybber ombestemte jeg meg, gikk en runde og plukket vekk alle Jesusbarnene og gjemte dem - og satte opp krybbene tematisk og mer i samsvar med adventstida.

Stall, dyr og gjetere står på TV-skapet og venter på at alle skal komme og festen skal begynne

Dyr fra Mexico slapper av i Betlehemsstallen

Sauer fra Betlehem vandrer rundt

3 x 2 vise menn + et par andre som også ville være med står på peishylla og har langt å gå bort til stallen. Men stjerna viser vei.

En vis mann fra Mexico

Vise Betlehemsmenn

Tilfeldige folk?

Alle Josefene og Mariaene står på andre sida av stua og venter på bud fra Keiser Augustus.  De i midten malte jeg da jeg var liten. 

BetlehemsJosef som mangler en stav og BetlehemsMaria som ser ut som hun har fødselssmerter

MexcioJosef er en gammel enkemann - i følge katolsk tradisjon var dette grunnen til at Maria forble jomfru livet ut. Jesu brødre skal da ha vært hans barn fra tidligere ekteskap.

Engler med vinger og det hele, altså høyst irrelle. Men de får likevel stå sammen med litt bibelfaglig litteratur i bokhylla og forkynne gleden før de skal fly over til stallen... 

Forstyrret.

Gresset er helt klart grønnere på den andre sida.

Vi har nådd ekstremfasen nå, unntakstilstanden, dagene da vi våkner svette og forvirrede, sover for lite og for mye samtidig, drikker for mye kaffe, spiser for mye godteri og ikke minst: bruker alt for mye tid på unyttige nettsider.

Så enkelt det må ha vært i gamle dager - da lesesalen var et sted man leste bøker og skrev på papir, og man ikke hadde hele verden tilgjengelig med ett klikk. Jeg skriver avhandling, og veien til internett er ekstremt kort. Hver gang jeg kjenner et snev av frykt, mismot, mangel på motivasjon, kommer på noe jeg skulle ha sjekket opp eller mangler selvtillit, er jeg rask med å sjekke hva som skjer på nettet.

Tiltak måtte settes i verk, og det er jammen ikke lett. Jeg tror det er lurt å gi meg selv litt tid til å sjekke alt jeg liker å sjekke et par ganger i løpet av dagen, og etterpå SKRU AV nettleseren. Eller hele internett-tilkoblinga! Veien blir litt lengre da. Problemet er selvsagt når jeg da må søke opp ei bok i Bibsys, eller skal inn på bibel.no eller noe annet forferdelig nyttig... Må jeg, så må jeg, og så gjelder det å skru av progammet igjen, da... Andre tiltak som en del prøver er å få noen til å bytte passord på de sosiale mediene som forstyrrer mest. Så kan en få passordet når eksamenstida er over...

Motivasjonen svinger, og for mange kan frykten ta helt overhånd. Noe må vi ha å trøste oss med, og pauser må vi ha. Tester nå ut strikking i stedet for blogglesning som avbrekk. Og å dele lunsjen opp i minst fire deler slik at jeg kan spise jevnlig. Å forsøke å holde frykten på avstand har lenge fungert godt for meg, og jeg har gått på utfordringene med stålmot. Men noen ganger fungerer det fint å ta frykten inn over seg, også, fordi den sjelden er så ille som jeg tror. Jeg kjenner litt etter, finner jeg en ny måte å organisere skrivinga på, og så er jeg i gang igjen. Skal bare sjekke facebook først.

Novemberlyd

Det er en grå novemberdag i Thereses gate, og det frister å sitte i stua og bare høre på musikk og slappe av, selv om skrivebordet og avhandlingsskriving kaller. Jeg lar ikke meg selv begynne på julemusikken, men har et nøye gjennomtenkt system der jeg gradvis kan snike meg til litt julestemning.

I november går jeg for god, litt melankolsk, nesten-julestemning, og tar fram nye og gamle sanger: 
(linker til Spotify)

Bugge Wesseltoft – It´s Snowing On My Piano
Bugge Wesseltoft – Into Eternal Silence
(men de andre sangene på plata må vente til desember!)
Maria Mena – Miss You Love
Kråkesølv – Waldemar
Lars Bremnes – Røverkistebunn
Lars Bremnes – Boarding Nu
Terje Nilsen – Æ og min elskede
Terje Berg – Miriam
Kari, Lars og Ola Bremnes – Send Mæ Et Brev
Tore Johansen feat. Karin Krog – Snowfall
Susanna and the Magical Orchestra – Condition Of The Heart
Ida Maria – Keep Me Warm
Lisa Ekdahl – I Will Be Blessed 
Moddi – Magpie Eggs
Moddi – Krokstav-Emne
Kari Bremnes og Rikard Wolff – Finn veien engel
Suzanne Vega & DNA – Tom's Diner
Sofia Karlsson – Jag Väntar...
og ei hel plate med godnattsanger: Various Artists – Go`Natt

Dessuten...

Dumdum Boys: Stjernesludd (youtube)
og Moddis «Togsang,» video - innspilling

Bildene: gamle bilder fra en tidlig desemberdag i Frognerparken.

Kvite huskelappa fra en himmel

For noen uker siden skjedde det magiske. Du merket det ikke, for det skjedde så stille. Den lager ingen lyder, den roper ikke på oppmerksomhet, den spiller ikke inn actionfilm. Langt der oppe i skyene et sted, kan meteorologene fortelle, dannes gjennomsiktige krystaller av is rundt små partikler i atmosfæren. De smelter litt på vei ned, krystallene binder seg sammen og blir til hvite flak. Du hører det ikke, for det lager ingen lyd. Du sitter inne i leiligheten din og stirrer ut i lufta og venter på at dagen skal ta slutt, selv om du ikke rakk det du skulle gjøre eller opplevde alt du ville oppleve. Dagene strekker ikke til, men i dag skal det likevel skje, den utgåtte dagen skal gi deg noe mer, den er ikke over.


For det er da du ser ut av vinduet. Gjennom persiennene og forbi gardinene, ut i mørket i gata utenfor, faller det lys fra himmelen, lette, myke dundyner, kakao med krem i, kalde klemmer, toner fra en fiolin, fingre som treffer tangenter, i skjæret fra gatelyset, strømmende ovenfra et sted, et sted vi ikke kan se, langt der oppe, over byen. Og det er da du våkner fra dvalen, tankene klarner, du kler på deg yttertøy og sniker deg ut av leiligheten, ut på gata, og der står du. I lyset. Mellom flakene. De faller, lett og stille, de lander på tunga og gir en søt smak av barndom og lengsel. Stå helt stille og kjenn etter.


Susende nedover bratte bakker med nylærte snowboardferdigheter. Lage hvite baller som blir til snølykt og kalde hender. Kaldt i nakken. Mykt å ligge på. Sprelle og lage engler. Termos med varm saft. Klabber under skiene. Reinskinn å sitte på. Hvite dyr i alle fasonger. Hoppbakke. Grave fram hytta. Måke taket. Kram. Myk. Våt. Tørr. Glinsende frost. Komme inn foran peisen og sakte, men sikkert tørke og bli varm mens det biter i fingrene.
 

Så går du inn igjen. Det er lov å drømme. Det er lov å håpe. Det er lov å la seg fortrylle. Det er lov å glemme den isende kulden, de mørke morgenene, den kalde vinden som blåser rett gjennom, og bare nyte himmelens små kunstverk og vente på at tilværelsen skal bli pakket inn i myke dyner av snø. Og la Ola Bremnes synge i ørene dine: "Kom sne som kvite huskelappa fra en himmel - som vi her nede nesten synes å ha glemt."

(Snø-kunnskapen kom fra Wikipedia
Sangen:  Ola Bremnes – Kom sne
Bilder: det første er fra hytta på Fribu og de andre fra en snødag på Karmøy)

Stress.

Det er nok stress, sier legen og ser på meg med matte øyne.
Det er visst løsninga på det meste - og problemet i tilværelsen. Folkesykdom, skjult fare og studentsyndrom. Etterhvert som livet har blitt mer elektronisk og enklere, har det også blitt mer krevende og stressende. Vi sliter ikke lenger for å få mat, kampen handler ikke lenger om overlevelse i den forstand, men stadig nye krav kommer likevel til. Nå strever vi for eksempel med å fore oss selv riktig og mosjonere oss selv, og vi må forsøke å holde oss unna mange av de moderne underverker som TV og datamaskiner for å ikke visne helt hen. Og vi må stresse ned. Samtidig som vi må få gjort alt.

Jeg prøver å tenke på dette: hva er det som stresser meg, og hva stresser meg ned? Hvorfor er jeg tilsynelatende stresset? Man kan selvfølgelig bli litt stresset av dette. Men det inneholder kanskje også løsninga på hvordan dagene skal bli fine og gjennomlevbare, så jeg tenker på det.

Det er mange ting som stresser, meg, for eksempel:

Når jeg må pusse opp, leve i kaos eller gjøre husarbeid alt for fort.

Når jeg har mange ting som jeg bare må gjøre og ikke kan komme meg unna.

 

Når jeg må gjøre noe jeg ikke føler jeg får til.

Men mange ting stresser meg ned også:

Å plutselig gjøre noe annet enn det som er fornuftig, snike seg vekk og kose seg. Eller ta seg god tid til å drikke kaffe av en stor kopp på lørdag morgen. 

 Å gjøre ferdig eller begynne på noe kreativt...

 Dyr. Noe det er litt mangelvare på for tida (Veslefrikksavn!)

Natur. Særlig Mjelle. Noe det er litt mangelvare på for tida.


Jeg har som mål å stresse ned. Noe som sikkert hjelper litt på er at jeg aldri mer i hele mitt liv skal gifte meg, (men bare fortsette med å være gift), at jeg om ikke lenge har levert avhandling, og at leiligheten begynner å bli ferdig. Men hverdagsstresset forsvinner ikke, og derfor er det så viktig å finne gode ting som oppveier for det. Jeg fortsetter letinga.

Hva stresser deg, og hva stresser deg ned?