Klassetur

I dag har jeg vært på tur med kirkehistorie-klassen min for å se på gamle steiner og steder som er helt fra 6-700-tallet. Veldig hyggelig at læreren tok seg tid til å planegge og gjennomføre dette.

Vi var i Hexham Abbey. Krypten er fra St. Wilfrids tid. St. Wilfrid er the bad guy i denne perioden, men en ganske sammensatt karakter. Han var munk, biskop, avsatt som biskop, dro til Roma og klagde, ble til slutt biskop i York, og han satte i gang store byggeprosjekter. Det står om han i Bedas kirkehistorie (selv om Bede antagelig ikke likte han noe særlig), og i en egen bok om han, Life of St Wilfrid.

Her er vi nede i krypten... med inngang fra  midtgangen i kirka.





























Resirkulerte steiner med fint mønster...










Her var relikviene oppbevart. Viktige greier.

Oppe i selve kirka.


















Fine broderte bønneputer - disse hadde de i hele kirka! Ikke så veldig Anglosaksiske, riktignok...

 Littegranne ironisk navn. Men her var det St. Oswald reiste et kors etter å ha vunnet et slag.

St. Oswald's church ligger selvsag på Heavenfield.

Til slutt St. Andrew's church: tårnet er anglosaksisk.



Alt i alt, en interessant tur, med koselig lunsj, kaldt og guffent vær, og mye fint landskap. 

Februarvær

Det var det prosjektet

Ett bilde om dagen-prosjektet mitt tok visst brått slutt da jeg glemte å ta med ledninga for å overføre bilder da jeg var en svipptur i Norge.

Vel, her er noen bilder likevel.


Noe av det fine med Norge er jo at vi er veldig gode på rettskriving....


Fin is i Oslo


Mitt fremtidige hjem, sett fra inngangen til bygården på andre sida av bakgården



Utenfor mitt framtidige hjem



Var tilbake i kirka og fikk være med på søndagsskole:) Godt... jeg er ikke så flink til å følge med på prekener.


ENDELIG fikk vi sendt alle invitasjonene;)

Flytoget til Gardermoen, og så bar det rett tilbake til Durham... fikk ikke en gang testa snøen!

En helgen å bli glad i

Jeg er så heldig å få ta et veldig morsomt fag her i Durham, som heter Christian Northumbria 600-800. Ved første øyekast må jeg si det virket ganske sært. En 200-års-periode, innenfor et begrenset geografisk område? På MF har vi "kirkehistorie" og forsøker å dekke mest mulig av historiens gang. Men på fakultetet her er fagene litt smalere, særlig på masternivå. Men faget viste seg å spenne både bredt og vidt - ettersom det tar for seg hvordan kristendommen kom til England, klosterbevegelsen, hele den helgen-greia som vi lutheranere ikke forstår oss så veldig på - og mange interessante historiske kilder. Forøvrig kan denne perioden i England kan forøvrig sammenlignes med Norden noen hundreår senere da kristendommen kom til oss, og forskere sammenligner faktisk materiale fra disse to periodene.

Kilden vi har jobbet mest med er munken Beda sin "Ecclesiastical History of the English People," ei ganske lettlest og interessant bok om tidlig engelsk kirkehistorie. Han hadde base i det området jeg er i nå, som da ble kalt Northumbria. I tillegg er det andre som har skrevet om noe av de samme tingene, blant annet om livet til helgener som Beda også skriver om, slik at det er mye å hente fra å sammenligne kilder.

Det er mye spennende materiale, og da jeg skulle skrive mitt første essay var det mye  å velge mellom. Jeg falt for Hild - grunn 1: navnet hennes, som er norrønt og finnes i mitt eget navn - grunn 2: hun virket som en kul dame. Tittelen ble, med god hjelp fra min hyggelige (kvinnelige) lærer: "How influential were women in the 7th century Northumbrian church? The case of abbess Hild."

Det rare er at jeg ikke tror jeg ville valgt et slikt tema på MF. Av en eller annen grunn har jeg følelsen av at andre tar seg av slikt. Det er alltid noen som er litt ekstra opptatt av feminisme. Men min feminisme er kanskje litt mer selvfølgelig og stillegående. Jeg er kanskje litt for forvent  - blant annet som KFUK-speider med gode kvinnelige forbilder (jeg sier bare: Astrid Hareide). Når jeg leser om Hild, er det litt på samme måte. Kvinne på 600-tallet? Bli en mektig abbedisse i et stort kloster med både kvinner og menn? Lære opp fire biskoper og mange andre munker og nonner? Være vertinne for en stor kirkelig synode? Bli helgen? Hva, skulle det være merkelig?


Jeg må være helt ærlig - noe av det jeg oppdaget når jeg skrev denne oppgaven var at jeg stilte med visse fordommer. Kvinner på den tida måtte da visselig være rimelig undertrykte. Og det kan muligens stemme. Men - veldig mange ting tyder på at muligheten for makt og innflytelse var rimelig stor. Et germansk kvinneideale, med vise, sterke kvinner, lå til grunn. Dette gjaldt selvsagt særlig kvinner av høy klasse, og særlig de med kongelig familie. Men sånn var det vel med menn også. Det var de som eide land, det var de som hadde mektige kontakter, hadde navn folk hadde hørt om. Det var ofte de kongelige som tok initiativ til å starte klostre. Og som var abbedisser og abbeder.


Vi kjenner Hild fra Bedas historiebok, men også fra andre kilder. Beda forteller at hun ble døpt sammen med sin grandonkel kong Edwin. Hun var antakelig 13 år.  Kong Edwin var den første kongen i Northumbria som ble kristen (han giftet seg nemlig med ei kristen dame). Beda sier ingenting om livet hennes fra hun var 13-33. Antagelig hadde hun vært gift og blitt enke. Da hun var 33 år hadde hun nemlig lyst til å dra til et kloster i Frankrike, men  ble spurt av Biskop Aidan på Lindisfarne om å lede et kloster i Northumbria.


Etter å ha vært innom et par kloster ble Hild bedt om å ta over Streoneschalc, ofte kjent som Whitby. Det var et dobbeltkloster med både kvinner og menn - en ordning som England tok over fra Frankrike. En praktisk ordning, ettersom kvinneklostrene trengte prester og ellers menn til en del andre oppgaver. Her lærte munkene og nonnene å lese Bibelen, og antakelig var det Hild som lærte dem opp. Selv hadde hun blitt opplært av biskop Aidan. Hun ble ansett som en vis kvinne, og mektige menn, blant annet kongene i Northumbria, kom for å søke råd. Når det var tid for å holde en stor kirkelig synode for blant annet å fastsette når påsken skulle feires (en stor og viktig sak, utrolig nok!) ble den lagt til Streoneschalc. Hun tok selvsagt også del i synoden, men var det tapende partiet. Kanskje var hun på irsk side for å slippe å være på sida til kommende biskop Wilfrid? Før ham var det nemlig hun som var den som var høyest på strå i området. Nærmeste biskop var på Lindisfarne, mye lenger nord. Kanskje fungerte hun nærmest som biskop før Wilfrid tok sete i York? (England har fortsatt ikke kvinnelige biskoper).


Vi kan selvsagt ikke vite alt om Hild - og man kan nok se rollen hennes fra en positiv eller negativ vinkel. Men det som er sikkert, er at hun ble helgen, til tross for at det ikke nevnes noe om under eller helbredelser som vanlige helgener ofte skal ha utført. En profetisk drøm moren drømte da hun var liten og noen visjoner da hun døde hører vi riktignok om, noe som er typisk for helgenberetninger. Men personligheten og visheten kombinert med hennes kongelige familietilhørighet og tidas gode vilkår for kvinner må ha vært avgjørende for en slik status.

Mange historikere beskriver denne perioden som unik når det gjelder kvinners situasjon. Antagelig ble det vanskeligere etterhvert som flere kirkefedre - som antagelig hadde lest litt for mye Aristoteles - presenterte et mer negativt kvinnesyn. Kanskje var Beda selv allerede påvirket av dette. De mange kvinnene som lurer seg fram i fortellingene kunne nok ha fått enda mer plass. Hild er den eneste som har sitt eget kapittel i hans historiebok.

Dagens bilde - 3. februar

Eh...ja. Dette er meg og en søt, liten melkekartong som jeg stadig vekk blir fristet til å kjøpe fordi den er søt, men melka blir veldig fort drukket opp...

Dagens bilde - 2. februar

Gjettekonkurranse - hva er dette?

Dagens bilde - 1. februar

Durham i et nøtteskall

Dagens bilde - 31. januar

Veldig vårlig og vinterlig samtidig i dag. Ei disse i skogen - stas!

Dagens bilde - 30. januar

Snø i dag og jeg har vært på busstur til verdens mest stressende kjøpesenter;)

Gårsdagens bilde - 29. januar

Velkommen til et nytt innlegg i mitt lille bloggprosjekt. Det går ut på å ta bilder, og legge ut ett bilde hver dag. Slik kan dere få se litt av den lille, rare engelske universitetsbyen jeg bor i og hvordan livet fortoner seg her... og jeg kan få noe å gjøre som ikke handler om døde filosofer og deres syn på sjelen og menneskets natur...



Dette er et bilde fra en joggetur jeg hadde i går - med fin ettermiddagssol. Sola hadde forsvunnet fra gatene, men lå fortsatt på katedralen - er det rart de kaller det Englands Sion? I forgrunnen er St. Margaret's, kirka jeg som oftest går i på søndager.

Jeg kan ikke så mye om å ta bilder, særlig ikke det tekniske. I tillegg er jeg ofte for lat til å ta med speilrefleksen og ender opp med et lite kompaktkamera i stedet, som er forbausende dårlig. Jeg husker det første digitalkameraet mitt som jeg kjøpte i 2002 som jeg syns jeg fikk gode bilder med. Til tross for at oppløsninga bare var 2 megapiksler...

Dagens bilde - 28. januar

Falt for denne lille røde traktoren utenfor Durham Cathedral...

Dagens bilde - 27. januar

Elva. Fikk vært ute og rodd i dag i en 8-båt:)

Dagens bilde - 26. januar

Første gang i mitt liv jeg har kjøpt noe sånt... men det må til:)

Dagens bilde - 25. januar

Ved elva som svinger seg rundt katedralen er det store trær, og det vokser eføy over alt. Grønn og fin.

Dagens bilde - 24. januar

Søndag er kirkedag. Dette er St. Margaret's church, en liten anglikansk "parish church". I denne kirka er de veldig glad i fredshilsen. Ikke sånn fredshilsen der man hilser på de som sitter på benken foran og benken bak, men hvor man går rundt i kirka og hilser på alle sammen eller nesten alle. Og de koser seg så mye med dette at presten må avbryte og si at "nå synger vi salmen på nr..."

Tilværelsen

Jeg har ikke så mye å skrive om, men tenkte jeg kunne dokumentere tilværelsen med noen bilder i stedet. Jeg så noen på nettet som la ut ett bilde hver dag i 365 dager. Det gidder jeg ikke. Men det var jo litt inspirerende.

Tirsdag 18. januar
Etter noen dager med lufting og eddik lukter det fortsatt røyk inne i huset etter at noen var på besøk og røyket i juleferien. Og i tillegg ser gårdsplassen ut som lungene til røykeren som bor her.


Onsdag 19. januar
Sittet mye inne på rommet og skrevet på essay disse dagene. Godt å se at det finnes andre mennesker på andre sida av bakgården.


Torsdag 20. januar
Min aller første gassregning... Skal vel deles på tre, men likevel... what???


Fredag 21.
En kinderfigur som stod på pulten hadde det mer gøy en meg.


Lørdag 22.
Satt ved kjøkkenbordet om morgenen og så urørt-finalen fra i går. Veldig artig at Pink Robots vant! Fint å følge litt med på hva som skjer i Norge. Veldig gøy å ha spilt i band med Christoffer da vi var sånn 14.



Dette ble jo ikke det mest fargerike innlegget, men det kommer vel. Mandag skal jeg levere essayene, og da får jeg kanskje litt mer tid, men, vel, egentlig ikke.

13 merkelige fakta om briter

Vi sitter ved kjøkkenbordet og snakker om dette merkelige landet. Rister på hodet. Det er noe underlig primitivt og gammeldags ved det hele. Jeg lager ei liste og vi ler.

Det er rart å være utenfra, merkelig å ikke være en del av noe. Det er rart å ikke ha ei kantine å være sosial i, det er rart å være på besøk. Jeg står liksom utenfor og betrakter.

Det er vanskelig å ikke vite hva som forventes, og følelsen er at det er mye mer enn jeg kan klare, at det er en annen måte å tenke på, at det er så mye mer komplisert, at alle er så smarte.

En dag står jeg og prater med noen av de oversmarte menneskene likevel, og de er hyggelige og virker i tillegg normale.

Jeg blir invitert til ei jentegruppe for teologistudenter, og alle var sinte fordi det er så mange menn på fakultetet!

Jeg drar på julelunsj i den bittelille menigheten, de er gjestfrie og hyggelige, og det viser seg at prestefrua har vokst opp i Norge og har idylliske barneminner om vintre fulle av snø og somre fulle av sol.

Vi inviterer folk hjem til oss på Luciadagen, spiser lussekatter, tysk julekake og peppersneppa fra Rana, prater og har det hyggelig.

Og så nærmer det seg. Komme hjem til jul. Tilbake til de norske smakene. Tilbake der hvor jeg hører hjemme på et eller annet vis. Til hus som er bedre isolert. Til folk som ikke forventer at du skriver ut sjekker.

Fortsatt god adventstid til alle, og her er lista:

1. De kjører på feil side av veien.

2. De sitter på feil side av bilen.

3. De har teppegolv på alle rom, inkludert badet. Og inkludert offentlige bygninger.

4. De skriver sjekker. Og forventer at du stadig vekk skal skrive sjekker.

5. De liker temafester med tema som "kinky love" og "hunting" (her kunne man kle seg ut som rev, hund eller jeger)

6. De har vinduer som ikke holder kulden ute.

7. De har ikke krydder på butikkene. Eller grovt mel.

8. De serverer vin på kirkekaffen.

9. Det er om å gjøre å ha minst mulig stoff på seg når man skal være fin.

10. Barn må leke i dress og gå i shorts om vinteren. (Også kalt skoleuniform)

11. De er veldig gira på å sende brev. Hittil har strømselskapet sendt kanskje 10 brev, og enda har vi ikke betalt noe.

12. Timeplanen ligger på nettet, men det viste seg at de slett ikke var den som var oppdatert. Det var papirutgaven, som man på eget initiativ måtte gå til et kontor og hente.

13. De tror Norge er et primitivt land.

Tre observasjoner

Det er tidlig morgen, tidligere enn du kan tenke deg å stå opp, men jeg er oppe, forvirret, det er mørkt ute, kaldt på rommet. Men jeg har lagt fram treningsklær, straks er de på, sekken pakket, en kjapp frokost, og jeg er ute. Rusler nedover den vesle gata med rekkehus i mur, svinger ned til høyre og er i sentrum av Durham. Det er stille, noen står og røyker utenfor busstasjonen, noen skal et sted, en drosje venter. Jeg kommer til den første brua, og over meg rager katedralen, og elva strekker seg bakover, omkranset av trær. Jeg småløper opp bakkene til torget, og til den neste brua, løper langs elva, og stopper ved et lite, firkantet hus, the Boat House. To av de andre har kommet, og vi sier hei og hvordan går det og står og venter, trøtte, strekker litt på oss, lurer på hvordan dette skal gå. Så er alle på plass, og vi setter oss ved romaskinene, trenerne instruerer og kommanderer, og snart er det tid for å bære ut båten. Vi er fire roere og to trenere og en cox, båten er tung og lang, den må ikke komme borti noe, vi går ned til brygga, og så må vi snu hele den tunge båten, legge den på vannet. Vi går ombord en og en, plasserer årene og tar av skoene. Coxen begynner å rope: Stroke side sitting the boat, bow side, row. Pressure, please! Hold it! Vi manøvrerer oss uvørent ut på elva, det er svakt, mildt, lys ute, en anelse tåke, kaldt. Vi kan ingenting enda, og to må sitte og holde båten stødig mens de andre ror, men snart er vi i gang, vi glir bortover vannet, fyker avgårde, blir kjeftet på av coxen, prøver å holde rytme, tenke på teknikken...

Vi pynter oss og går gjennom byen mot College of St. Hild and St. Bede. Collegene er en slags folkehøyskoler, har jeg kommet fram til, bortsett fra at de som bor der studerer på universitetet. De har de samme typene temafester, de bor ofte hjemmefra for første gang, de har matsal, kapell, gymsal, klubber, aktiviteter. Jeg søkte på et rom på college, og på mange måter tror jeg det ville vært bra å bo der, for det ville ha blitt lettere å bli kjent med folk, men samtidig elsker jeg stillheten på kjøkkene i Atherton Street, og muligheten til å lage mat selv. Men jeg prøver å involvere oss litt i colleget jeg tilhører likevel, det er jo et samfunn i samfunnet, (og de har aerobic hver søndag for tre pund i året) og i dag skal jeg delta på en av tradisjonene de liker å holde i hevd, formelle middager. Man pynter seg, dresskoden er black tie, som visstnok betyr smoking, får litt mer fancy mat enn vanlig, betaler litt mer enn vanlig og går helt som vanlig og drikker seg full etterpå. Ikke jeg, selvsagt. Vi er postgraduates (høyere grad) og sitter på et eget bord sammen med de andre postgraduatene, resten av rommet, kanskje 100 stk, er undergraduates, i folkehøyskolemodus. Bordene er pyntet, og vin er satt fram, men vi har bedt spesielt om å få noe alkoholfritt, kan du tenke deg, å oppfordre til drikking på den måten? Vi må reise oss og være stille når de som sitter på "high table" kommer inn, det er de som jobber på colleget, spesielt inviterte gjester, alle som er høyt på strå, typisk England. De sitter altså for seg selv i stedet for å prøve å bli kjent med studentene. Hvorfor? Det er jo tradisjon.

Jeg slår koden til Dun Cow Cottage, et lite hus rett ved det teologiske fakultetet der noen stakkars PhD-studenter er plassert på lesepulter rett innenfor inngangsdøra, og hvor det er et seminarrom. Jeg og en overbelest karakter med en uforståelig aksent er de første som har kommet, men snart ryr de på, en katolsk PhD-student, en anglikansk prestestudent fra presteseminaret som tar et fag på fakultetet, ei som har bachelor i filosofi som nå tar master i teologi, en ordinert prest som tar master i teologi, en sveitsisk ERASMUS-student og meg, som ikke føler jeg vet så veldig mye om Augustin akkurat nå. Så dukker læreren opp også, og som vanlig begynner han timen med å gå og koke to presskanner med sterk kaffe, omstendelig, deler ut kopper, smiler og er hyggelig, og snart sitter alle med hver sin kopp sammen med det tjukke heftet med Augustin-tekster han delte ut forrige uke. Han begynner å snakke, lese ulike deler fra heftet, diskutere Augustin, og noen tar ordet, den overbeleste karakteren med uforståelig aksent kommer med et lite uforståelig foredrag for å supplere læreren, og noen andre kommenterer, og læreren tegner et diagram, og snakker videre og jeg prøver å konsentrere meg og tenke på hva dette handler om og forstå det og det går jo kanskje an å forstå, men å delta i diskusjonen? Jeg prøver til slutt å si noe, strever med å uttale "eschatological," for selv om jeg har lest det mange ganger, tror jeg kanskje aldri jeg har uttalt det på engelsk før. Etter å ha ytret meg er jeg så fornøyd at jeg lar være å følge med de siste 15 minuttene, tenker på foredraget jeg skal holde om fire uker, samme emne, Principles of Theological Ethics, jeg har valgt Luther, er det ikke flott?

Alt vel i Durham!

Endelig kommer en liten rapport fra Durham, England! Det skjer veldig mye og samtidig egentlig ikke så mye, så det er ikke så lett å skrive om det. Men jeg har tenkt å prøve.

Litt om Durham: Tusen år gammel by, med en gammel katedral og et slott som ligger omkranset av elva som går gjennom byen. Den er også full av oppover- og nedoverbakker. I sentrum er det ei koselig handlegate som snirkler seg gjennom byen og over elva to ganger, små butikker, et innendørs marked, kirker og museer, og universitetsbygninger. Universitetsbygninger. Universitetsbygninger. Ei jente beskrev Durham slik: "The good thing about Durham is that everything is within walking distance. But then again you end up walking a lot". Det stemmer, man går veldig mye, og man må hele tida til forskjellige steder, biblioteker, forelesningssaler, kontorer. Det er en utrolig vakker by.

Nå har jeg vært her i to uker. De har jeg brukt til å komme i orden i huset jeg bor i (tur til IKEA!), som er veldig ok, og prøve å få registert meg ordentlig og meldt meg opp i fag på universitetet (har delvis lyktes, forhåpentligvis er det meste på plass ganske snart), prøve å få den riktige informasjonen jeg trenger, finne ut hvor forelesninger er, velge fag, bli med på fritidsaktiviteter, finne ei kirke å gå i og selvfølgelig: lese. Jeg har selvsagt blitt med på et rolag (nybegynnerlag, heldigvis), og snart ligger jeg vel i hardtrening, kan jeg tenke meg...

En typisk dag i Durham kan være:
Stå opp. Få med seg morgenbønn i katedralen (10 minutters gange herfra). Gå til biblioteket i katedralen. Der kan man virkelig føle at man tenker store tanker - høyt under taket. Pause. Gå en runde rundt i den nydelige søylegangen rett uten for (den som er i Harry Potter-filmene). Rusle til fakultetet eller ned til sentrum for å gå på forelesning. En tur til et av de andre bibliotekene. Rusle hjem gjennom byen, over broene, inn på Tesco for å handle mat. Hjem og lese videre. Lage middag. (Poteter. Laks. Rømme. Jada..:)) Gå ut: på kurs i Academic Writing, på et dårlig organisert møte i roklubben eller en mislykket velkomstilstelning av et eller annet slag. Hjem. Snakke på Skype. Sove.

Fagene jeg tar er Theological Anthropology of the Fathers, Principles of Theological Ethics, Christian Northumbria 600-800 og Theological and Practical Reflection on Ministry and Mission. Så mye filosofi, lese mye primærtekster, tenke veldig lure tanker, forberede seg til timene, en dæsj kirkehistorie og heldigvis litt praktisk teologi (i teoretisk form, riktignok).

Sender varme tanker til Norge!

På boligjakt i Durham

"Unfortunately, we have just been informed that due to an exceptionally high student intake of degree-seeking students in 2009/10 no further College accommodation is available at present."

Jeg satset alle mine kort på å bli innlosjert på et hyggelig internat under studieoppholdet i Durham. Få smaken på livet på campus. I Durham er alle studenter medlem av et college. De første årene av studiet bor også mange studenter på colleget. Dette hadde jeg regnet med, og derfor hadde jeg også bestilt flybillett til den 1. oktober, dagen før oppstartsuka begynner.

Men altså. Jeg er på bar bakke. Jeg har leid ut leiligheten her i Oslo. Jeg skal til et fremmed land. Jeg er bostedsløs. Hjemløs. Mitt liv er en koffert og en ryggsekk og esker i en bod.

Takket være internett er det likevel mulig å være på boligjakt i Durham selv om jeg er i Oslo. Her kan jeg se bilder av koselige engelske murhus og finne ut hva det koster å bo der (prisen er pr. uke!) og om sjansen for å dø av kullosforgiftning er særlig stor (mange har kullosdetektor). Men jeg kan jo ikke vite om det lukter mugg, om de forrige leieboerne har vasket etter seg, om jeg blir boende med en gjeng slasker, om jeg blir boende i et strøk som ikke er å anbefale. Og de jeg eventuelt skal leie hos vet jo ingenting om meg, selv om jeg kan skrive inn og fortelle hvor snill og hyggelig jeg er og teologistudent og sunday school teacher.

Foreløpig har jeg hvertfall kontakt med en huseier som virker som om han kan gi meg og Einar hvert sitt rom i et kollektiv. Han skal bare sende bilder først. Så det er bare å vente, skrive flere mailer. Og kanskje må jeg bare dra også. Ta sjansen på å finne noe. Stå der med kofferten og sekken og banke på dører som Josef og Maria.

På tide å hoppe ut i noe ukjent, uansett!