Julekrybber

 
Frykt ikke - dette er ikke en interiørblogg. Jeg har ikke, i motsetning til nesten alle NIB-bloggerne, tatt jula på forskudd. Men jeg har forsøkt å ta advent på alvor samtidig som jeg kunne pynte litt i leiligheten. Vi skal ikke være her i jula, og de stakkars figurene kan jo ikke ligge i den mørke boden hele året.

Fra et bibelfaglig og historisk-kritisk synspunkt er julekrybbene ganske uakseptable. Les juleevangeliet og Matteus' fødselsfortelling godt, så kan du selv se at her har det utviklet seg tradisjoner på egen hånd. Jeg skriver dessuten avhandling der jeg blant annet hardnakket påstår at engler ikke har vinger. Likevel står de der på bokhylla og flagrer...

Men vi skal ikke bli for kritiske. Julekrybber kobler i det minste jula til julefortellinga. Og så er det gøy å se hvordan figurene blir framstilt på ulike måter. Jeg har flere julekrybber, og har satt dem opp allerede. Men etter én dag med fint oppstilte krybber ombestemte jeg meg, gikk en runde og plukket vekk alle Jesusbarnene og gjemte dem - og satte opp krybbene tematisk og mer i samsvar med adventstida.

Stall, dyr og gjetere står på TV-skapet og venter på at alle skal komme og festen skal begynne

Dyr fra Mexico slapper av i Betlehemsstallen

Sauer fra Betlehem vandrer rundt

3 x 2 vise menn + et par andre som også ville være med står på peishylla og har langt å gå bort til stallen. Men stjerna viser vei.

En vis mann fra Mexico

Vise Betlehemsmenn

Tilfeldige folk?

Alle Josefene og Mariaene står på andre sida av stua og venter på bud fra Keiser Augustus.  De i midten malte jeg da jeg var liten. 

BetlehemsJosef som mangler en stav og BetlehemsMaria som ser ut som hun har fødselssmerter

MexcioJosef er en gammel enkemann - i følge katolsk tradisjon var dette grunnen til at Maria forble jomfru livet ut. Jesu brødre skal da ha vært hans barn fra tidligere ekteskap.

Engler med vinger og det hele, altså høyst irrelle. Men de får likevel stå sammen med litt bibelfaglig litteratur i bokhylla og forkynne gleden før de skal fly over til stallen... 

Kvite huskelappa fra en himmel

For noen uker siden skjedde det magiske. Du merket det ikke, for det skjedde så stille. Den lager ingen lyder, den roper ikke på oppmerksomhet, den spiller ikke inn actionfilm. Langt der oppe i skyene et sted, kan meteorologene fortelle, dannes gjennomsiktige krystaller av is rundt små partikler i atmosfæren. De smelter litt på vei ned, krystallene binder seg sammen og blir til hvite flak. Du hører det ikke, for det lager ingen lyd. Du sitter inne i leiligheten din og stirrer ut i lufta og venter på at dagen skal ta slutt, selv om du ikke rakk det du skulle gjøre eller opplevde alt du ville oppleve. Dagene strekker ikke til, men i dag skal det likevel skje, den utgåtte dagen skal gi deg noe mer, den er ikke over.


For det er da du ser ut av vinduet. Gjennom persiennene og forbi gardinene, ut i mørket i gata utenfor, faller det lys fra himmelen, lette, myke dundyner, kakao med krem i, kalde klemmer, toner fra en fiolin, fingre som treffer tangenter, i skjæret fra gatelyset, strømmende ovenfra et sted, et sted vi ikke kan se, langt der oppe, over byen. Og det er da du våkner fra dvalen, tankene klarner, du kler på deg yttertøy og sniker deg ut av leiligheten, ut på gata, og der står du. I lyset. Mellom flakene. De faller, lett og stille, de lander på tunga og gir en søt smak av barndom og lengsel. Stå helt stille og kjenn etter.


Susende nedover bratte bakker med nylærte snowboardferdigheter. Lage hvite baller som blir til snølykt og kalde hender. Kaldt i nakken. Mykt å ligge på. Sprelle og lage engler. Termos med varm saft. Klabber under skiene. Reinskinn å sitte på. Hvite dyr i alle fasonger. Hoppbakke. Grave fram hytta. Måke taket. Kram. Myk. Våt. Tørr. Glinsende frost. Komme inn foran peisen og sakte, men sikkert tørke og bli varm mens det biter i fingrene.
 

Så går du inn igjen. Det er lov å drømme. Det er lov å håpe. Det er lov å la seg fortrylle. Det er lov å glemme den isende kulden, de mørke morgenene, den kalde vinden som blåser rett gjennom, og bare nyte himmelens små kunstverk og vente på at tilværelsen skal bli pakket inn i myke dyner av snø. Og la Ola Bremnes synge i ørene dine: "Kom sne som kvite huskelappa fra en himmel - som vi her nede nesten synes å ha glemt."

(Snø-kunnskapen kom fra Wikipedia
Sangen:  Ola Bremnes – Kom sne
Bilder: det første er fra hytta på Fribu og de andre fra en snødag på Karmøy)

Klassetur

I dag har jeg vært på tur med kirkehistorie-klassen min for å se på gamle steiner og steder som er helt fra 6-700-tallet. Veldig hyggelig at læreren tok seg tid til å planegge og gjennomføre dette.

Vi var i Hexham Abbey. Krypten er fra St. Wilfrids tid. St. Wilfrid er the bad guy i denne perioden, men en ganske sammensatt karakter. Han var munk, biskop, avsatt som biskop, dro til Roma og klagde, ble til slutt biskop i York, og han satte i gang store byggeprosjekter. Det står om han i Bedas kirkehistorie (selv om Bede antagelig ikke likte han noe særlig), og i en egen bok om han, Life of St Wilfrid.

Her er vi nede i krypten... med inngang fra  midtgangen i kirka.





























Resirkulerte steiner med fint mønster...










Her var relikviene oppbevart. Viktige greier.

Oppe i selve kirka.


















Fine broderte bønneputer - disse hadde de i hele kirka! Ikke så veldig Anglosaksiske, riktignok...

 Littegranne ironisk navn. Men her var det St. Oswald reiste et kors etter å ha vunnet et slag.

St. Oswald's church ligger selvsag på Heavenfield.

Til slutt St. Andrew's church: tårnet er anglosaksisk.



Alt i alt, en interessant tur, med koselig lunsj, kaldt og guffent vær, og mye fint landskap. 

Februarvær

Stress og glede

Noen ganger fyker dagene så fort forbi, og man føler seg som en tilskuer til sin egen tilværelse. Det mest umiddelbare blir det viktige. Resten skyver jeg langt unna, og samtidig bekymrer jeg meg for det. Egentlig er det ikke nå det gjelder. Den tida vi har lagt bak, oss er avgjørende for hvordan vi gjør det på eksamen. Nå er det bare å repetere. Samtidig krever det egentlig full konsentrasjon, og de tusen andre tingene jeg gjør, burde ikke ha vært der.

Midt opp i alt dette lukter syrinene så fantastisk godt. Innvandrerblomstermannen på hjørnet er like blid dagen lang. I dag fikk jeg en gratis ost. Og i går var det en pusterom dag med 17. mai-steming tvers igjennom. Det fine med 17. mai er at man trenger ikke gjøre noe for å ha det hyggelig. Man kan sitte i ei trapp i bunad og se på livet og spise is. Eller alene på verandaen med søte jordbær og slitne bein.

Så jeg har bestemt meg for å gjøre følgende forsøk på å kombinere stress og glede. Jeg sitter foran skrivebordet. Jeg har tatt inn en syrinkvast og det lukter godt. Jeg pugger uregelrette verb, relativpronomener og 3. deklinasjon-substantiv på gresk og spiser non-stop. Til sammen er det helt ok.