Forstyrret.

Gresset er helt klart grønnere på den andre sida.

Vi har nådd ekstremfasen nå, unntakstilstanden, dagene da vi våkner svette og forvirrede, sover for lite og for mye samtidig, drikker for mye kaffe, spiser for mye godteri og ikke minst: bruker alt for mye tid på unyttige nettsider.

Så enkelt det må ha vært i gamle dager - da lesesalen var et sted man leste bøker og skrev på papir, og man ikke hadde hele verden tilgjengelig med ett klikk. Jeg skriver avhandling, og veien til internett er ekstremt kort. Hver gang jeg kjenner et snev av frykt, mismot, mangel på motivasjon, kommer på noe jeg skulle ha sjekket opp eller mangler selvtillit, er jeg rask med å sjekke hva som skjer på nettet.

Tiltak måtte settes i verk, og det er jammen ikke lett. Jeg tror det er lurt å gi meg selv litt tid til å sjekke alt jeg liker å sjekke et par ganger i løpet av dagen, og etterpå SKRU AV nettleseren. Eller hele internett-tilkoblinga! Veien blir litt lengre da. Problemet er selvsagt når jeg da må søke opp ei bok i Bibsys, eller skal inn på bibel.no eller noe annet forferdelig nyttig... Må jeg, så må jeg, og så gjelder det å skru av progammet igjen, da... Andre tiltak som en del prøver er å få noen til å bytte passord på de sosiale mediene som forstyrrer mest. Så kan en få passordet når eksamenstida er over...

Motivasjonen svinger, og for mange kan frykten ta helt overhånd. Noe må vi ha å trøste oss med, og pauser må vi ha. Tester nå ut strikking i stedet for blogglesning som avbrekk. Og å dele lunsjen opp i minst fire deler slik at jeg kan spise jevnlig. Å forsøke å holde frykten på avstand har lenge fungert godt for meg, og jeg har gått på utfordringene med stålmot. Men noen ganger fungerer det fint å ta frykten inn over seg, også, fordi den sjelden er så ille som jeg tror. Jeg kjenner litt etter, finner jeg en ny måte å organisere skrivinga på, og så er jeg i gang igjen. Skal bare sjekke facebook først.

Noen råd (til meg selv)

http://sxc.hu

Disiplin i hverdagen. Det er vel dette de fleste studenter synes er vanskeligst. Den ultimate voksenutfordringa. Styr din egen hverdag. Kom deg opp om morgenen. Bli smart og klok og gjør det bra. Helt på egen hånd.
Her er mine egne råd til meg selv...

FINNE UT HVA SOM FUNKER BEST
Finn ut hvor du liker å lese, om det funker bra å ha avtale med andre om å møtes på MF, hvilket system du liker, hva som motiverer deg. Det er selvsagt veldig forskjellig fra person til person! Når leser du best? Er det om morgenen, om kvelden, midt på dagen? Bruk den beste lesetiden til å lese det som er vanskeligst. Bruk den aller dårligste lesetida til å gjøre noe annet som du uansett skal - sove, trene, være sosial, ordne ting, lage mat, vaske.

KOMME SEG OPP OM MORGENEN
Det er én ting som funker hvis du ikke lar deg overbevise av vekkerklokka: du må øve. Øve i våken tilstand, om kvelden eller på dagen: still vekkerklokka til å ringe om et minutt eller to, legg deg i senga, lukk øynene, tenk at du sover, og når vekkerklokka ringer, reis deg fra senga, skru av vekkerklokka og gå ut av rommet. Gjør dette flere ganger. Før du rekker å tenke på hvor trøtt du er, vil (kanskje) minnet om det du øvde på gjøre at du faktisk står opp. Stå helst opp samtidig hver dag og legg deg samtidig hver kveld (særlig at det går, men det er verdt et forsøk)

HA OVERSIKT
Skaff oversikt over pensum, når du har eksamen, oppgaver og forelesninger. Og for all del: skaff pensum så fort som mulig! Sett opp en plan for semesteret. Sett av de fire siste ukene før eksamen til å repetére (så har du litt å gå på). En for hvert fag, og en til å repetére alle. Prøv å bli ferdig med alt pensum i tide. Lag et system, for eksempel: Hvor mange sider du skal lese hver uke (f.eks 3000 sider delt på 17 uker er 176 sider pr uke) (og evnt. hvor mange gloser du skal lære hver uke, hvor mange tekster du skal eksegere osv...) Når du skal være ferdig med et delemne eller ei bok Hvor lenge du skal lese hver dag, f.eks. 7 timer/økter + lunsjpause

PAUSE OG BELØNNING
Du klarer ikke å sitte og lese i all evighet (eller gjør du?). Tre kvarter er maks for meg, men noen ganger blir jeg sittende og kope på lesesalen - da er det bedre å ta en pause. Jeg jobber ca. tre kvarter, tar et kvarter pause, og så har jeg rundt en time lunsjpause. Belønning er fint (evnt. straff??). For noen kan det være så enkelt som å ha ei liste over alt du skal lese og stryke det ut når du er ferdig (eller lime på ei gullstjerne). Du kan også belønne deg selv med pauser, mat, hyggelige aktiviteter eller en fiffig variant i de mest intense leseperiodene: du får LOV til å vaske badet, ta oppvasken, betale regninger eller gå på butikken når du har lest så og så mye eller lenge - da føles dette som deilig avveksling:)

VÆR REALISTISK
Vær student på fulltid! Lag et system, men ikke vær for streng. Ha heller et backup-system. Hvis planen er å komme på lesesalen klokka 9 hver dag og lese i sju timer, hva gjør du hvis du forsover deg? Kan du for eksempe sitte et par timer om ettermiddagen? Eller i helga? Eller kanskje du kan legge inn en ekstra lang lunsjpause til vanlig som du korter ned hvis du er seint ute. Det er ingen vits å bli demotivert av å ikke klare målene sine! Og ikke sett dem alt for høyt! For tida har jeg et system som går ut på at når jeg kommer på MF, bestemmer jeg meg for hvor mange økter (på 45 min) jeg skal klare i løpet av dagen, alt etter når jeg kommer og hva jeg ellers skal. Målet er alltid så mange som mulig, men det går greit med noen færre. Da slipper jeg å bli sur på meg selv fordi jeg ikke kommer til å rekke alle.

NYT DET
Når jeg har oversikt og system, nyter jeg å studere. Jeg bruker den første delen av semesteret til å bare lære og repetisjonstida til å tenke på eksamen. Det kan være stressende, slitsomt, tung og kjedelig å være student, og sånn er det vel bare, men det er også gøy. Vi er veldig heldige som får lov til å studere. Nyt det mens du kan!

Kjente og ukjente fjes

Vi sitter i kantina, og det myldrer rundt oss: et mylder av nye studenter, som går på K-RLE og samfunnsfag, og noen ler, og noen kjenner alle, og noen kjenner ingen (som i sangen), og mange er nye i Oslo og de fleste er sommerbrune og jentene går i sandaler og sommerkjoler. Det var en gang at jeg visste hvem alle var på MF, men det er lenge siden nå.

SÅ kommer en MF-professor bort til oss og utbryter: så godt å se noen kjente fjes! I lige måde, ler jeg, og husker selv hvordan det var å være ny student i mylderet, det virker så lenge siden.
Nå føler jeg at vi har tråkket opp og ned disse trappene så mange ganger, at vi er gamle fordi vi fortsatt har hettegenser med den gamle MF-logoen, at vi har kjent disse lærerne i all evighet, de er som tanter og onkler, de har gitt oss febernedsettende på studietur i Israel, kjøpt hus i timen, forlovet seg, gitt oss veildening, pint oss gjennom muntlige eksamener, tatt doktorgrad, svart på spørsmålene våre, fått fast stilling og gjerne skrevet bok siden den gangen vi tasset inn her for første gang. Og vi har tatt gresk og hebraisk og vært i praksis og jobbet som prestevikarer og jeg har til og med giftet meg med en MF-student.

Nå er det nye studenter i hopetall og det er vi som er eldst, vel, kanskje ikke i alder, men det er i alle fall vi som går på siste året, sjetteåret, og sjetteklassingene som var så store den gangen, stod og prekte i kapellet og skrev avhandling og visste visst alt som var å vite.

Jeg kjenner vemodet når jeg setter ut bøker i biblioteket (for jeg har gått her lenge og har deltidsjobb på MF). Jeg skulle så gjerne begynt på nytt, lest litt nøyere, fordypet meg mer, vært innom flere fag, lært mer. I stedet skal jeg konsentrere meg om én eneste ting hele semesteret, nemlig å skrive avhandling. Og samtidig er det jo ikke noe annet jeg heller vil enn å skrive den avhandlinga, som jeg har fått velge tema på selv, og dessuten komme meg på praktikum og ut i den store verden.

Jeg er glad for de nye studentene, de hører til her, selv om jeg kanskje ikke kommer til å bli kjent med så mange, håper jeg på å få se dem: engasjere seg i Miljøutvalget, Studentrådet og fadderordninga, preke og spille i kapellet, overta jobbene i biblioteket og resepsjonen, bli lærere, prester, stipendiater, bli kjente fjes, de fjesene som lærerne kjenner igjen, vite hvem alle er, snart sitte her og være på sisteåret de også, med smaken av wienerbrød, vemod og undring, forventning og en lang avhandling å skrive.

Eksamensmodus

Dette blir ikke et interessant innlegg.

Det blir et eksamenslesende, funderende, grublende innlegg. Det nærmer seg eksamensrasling, pensjonister som spiser banan og ser strenge ut, sove dårlig, få skrivekrampe og ikke minst den herlige følelsen etterpå blandet med et stikk av dårlig samvittighet fordi jeg burde lest mer og ikke gått så tidlig.

Vi starter med litt jubel:
Jeg har lest samtlige pensumtekster i hebraisk og GT, PÅ HEBRAISK.

Vi fortsetter med noen spørsmål:
kan man integrerer del A og B i GT-oppgaven?
Hvor skal jeg starte?
Hva betyr egentlig bruken av imperfektum og perfektum i salme 102?
Hva vil det si å sammenligne seg med en pelikan?

Så litt frustrasjon:
Hebraisk er så overveldende. Jeg kommer aldri til å skjønne alt, huske alt, få med meg alt.
Jeg kan lese og lese og lese til jeg dør. Det er overveldende.

Til slutt en glad tanke:
Det er fint å høre GT-tekster, for det er akkurat som jeg har kommet litt under huden på språket tross alt. Jeg skjønner litt hvordan de tenker.

Oss gamle studenter

Heldigvis er jeg ikke ny student - så er det bare 1000 ting og ikke 10000 å ordne og fikse før man kan få kommet i gang, satt seg ned for å lese.

Jeg blogger litt på mfstud.blogspot.com - her er en smakebit...

Guide til ditt sosiale liv på MF

MF-studenter varierer veldig i forhold til hvor stor del av sitt sosiale liv de har på MF. Dette strekker seg over et stort spenn, og kan svært generalisert settes opp slik:

0 – Eksamensstudentene Disse menneskene opplever MF som helt uinteressant på både et faglig, sosialt og åndelig nivå. De dukker opp på eksamen med en viss forvirring i blikket, skuler på eksamensoppgavene med et blikk som kan få enhver til å lure på om de egentlig skulle vært oppe til eksamen i japansk poesi, bananfluens parringsritualer eller skalabruk i 1900-tallets samtidsmusikk, for så å skrible ned ei halv side svada og gå. Si gjerne hei og smil, men ikke forvent noe svar.

1 – Pendlerne - Dette er gruppa studenter som bor svært langt fra MF, og som bruker mesteparten av tida si på en forslitt, men blomstrende ungdomsklubb i ei lita bygd på landet, kjører hundespann, traktor eller har barn. De setter seg på toget, går inn til forelesning, tar sirlige notater, for så å forsvinne uten så mye som en kaffekopp. De sier ikke nei takk til en hyggelig samtale i pausen, men da gjerne helst om ungdomsklubben, hundene, traktoren eller barna.

2 – De litt for kule - Denne gruppa går både på forelesninger og sitter på lesesalen. De synes likevel det er nokså uinteressant å få venner på MF. Derfor tar de gjerne med seg et par stykker som egentlig går på sykepleien eller lærerskolen, som bidrar til et mangfold av lesestoff i et ellers ensformig faglig univers. Ingen grunn til å få sjokk hvis det skulle dukke opp bilder av rare sykdommer eller – enda verre – noe så fjernt som regnestykker – mellom pultene fulle av Kvalbein, Henriksen og Bibelen. De konverserer litt innimellom, men synes det er mye kulere å være sammen med vennene fra Storsalen. De gjør et nummer ut av å overse plakatene fra Miljøutvalget.

3 – De klikkete - Disse menneskene trives godt på MF og kjenner en del av menneskene rundt seg. De liker å spise lunsj i kantina, som oftest med en fast gjeng. Dette er folk de har studert med siden de var nervøse og uvitende KRL-studenter, og de ser ikke noe særlig poeng i å bli kjent med noen nye. De er likevel hyggelige hvis du prater med dem. De kommer gjerne på Miljøutvalgsarrangementer, og henger gjerne i Vidar Leif, men bare hvis de kjenner noen der fra før.

5 – De sosiale – Disse hyggelige menneskene vil gjerne bli kjent med alle og enhver. De har mange venner på MF og får aldri lest fordi de alltid møter noen på vei til lesesalen. De kan sitte i timesvis og prate i kantina, og glemmer gjerne å gå på forlesning. Det gjør ingenting, for de synes de lærer like mye av samtalene de har. De går bort til de som sitter alene og tar dem med i gjengen. De elsker middagsquiz, andaktene i kapellet og å spille foosball i Vidar Leif kafé. Du kan regne med at de sitter i enten Miljøutvalget, studentrådet eller står på stand for MF.

6 – De ekstreme – Dette er studentene som er på MF hver dag, drikker store mengder kaffe og går i tøfler. De kjenner alt fra professorer til vaskedamer, de snakker med alle de møter, de leser avisen, trener, dusjer, spiser, slapper av, leser og har gjerne også en deltidsjobb på MF. De spiser alltid middag i kantina og kan gjette hvordan maten kommer til å smake. Deres høyeste drøm er å havne i glass og ramme på Auditorium I. De kommer aldri til å slutte på MF, men ende opp som doktorstipendiater, lærere, professor, direktør, prorektor og rektor. Når de pensjonerer seg går de inn i en dyp krise og låser seg inne på hvilerommet og nekter å gå ut før de får tilbud om å begynne på grunnstudiene på nytt.

Oslo vs. Bodø

Jeg prøver så godt jeg kan å like Oslo. Dessverre er jeg nok oppdratt til å det motsatte: ...Vi irriterer oss over at byen alltid virker å være sentrum av universet, og at mediene alltid fokuserer på dette. Vi fryder oss på når det er dårlig vær i Oslo, og ler av Oslofolkene, som KLAGER over litt DUSKREGN!

Det er en by. Den er kjempestor i norsk sammenheng og bitteliten i verdenssammenheng. Det er noe bråkete og travelt over den. Alle blir anonyme i folkemengden. T-banen suser under jorda. Folk ser rett gjennom deg. Jeg kjenner ikke gatene, stedene. Det er så mange muligheter, men du drukner i dem: Liten vits å ha 20 kinoer hvis du aldri kommer deg avgårde likevel.

I Bodø er det lettere. Vi stikker på kino og ser den filmen som går, vi får det med oss når det er en bra konsert, vi vet om de beste kafeene og velger den vi vil gå på akkurat der og da. Naturen er liksom nærmere, man kommer seg lettere ut.

Dessuten... hjemme er det ingen lesing og ikke noe mas. Hjemme har jeg ferie og er totalt uansvarlig. I Oslo er det sabla stress bestandig. Hjemme er det pizza på lørdag og fortsatt lørdagsgodteri, selv om vi egentlig er for store. I Oslo er det lesing og atter lesing....




Men.."nå har også jeg bestemt meg for å gå nøye gjennom alt fra begynnelsen av og skrive det ned for deg i sammenheng, ærede Teofilos". Og jeg fant 14 bra ting med Oslo...

1) Gå langs Akerselva. Ligge henslengt i en park...
2) Gå på ski i knitrende kulde og komme inn på ei skistue og drikke en varm kopp kakao og skravle i to timer
3) Muligheten (den ubrukte, sådan) til å gå på teater, museer og gallerier (jeg har jo vært på Fram-museet, og en dårlig versjon av West Side Story)
4) Innvandrerbutikkene, med rare lukter og trivelige folk.
5) Å sitte på den skranglende gamle trikken opp til Ljabru.
6) MF - det er jo derfor jeg er her, så...
7) Universitetsbiblioteket (det er så veldig bibliotek-aktig der)
8) Obs på Løren. Der har de alt.
9) Kattesporet i sementen utenfor huset mitt.
10) Lageret i Vestre Aker kirke med spor etter 30 år med barnearbeid - og alt man trenger for en vellykket søndagsskole. Generelt sett kirkekaffe i Vestre Aker.
11) G3 i Storsalen og Taizébønn i Paulus kirke - fine steder å finne ro.
12) Fint vær. Det regner seriøst lite her.
13) Gratis overnatting på DNT-hyttene i marka for ungdommer
14) Det er lett å komme seg bort herfra...:)

Konklusjonen er: Jeg forsøker å trives så godt jeg kan! Heldigvis er det noen trivelige mennesker her. Og så er det jo stadig vekk sommerferie. Som jeg skrev da jeg ventet på flyet sist jeg var hjemme:

"Det er så mange steder vi kunne ha reist, men vi reiser alltid hjem. Til det samme stedet, huset, dørkarmene, et minne fra den hvite grusen utenfor huset, en kjølig junikveld der alle ordene vi har lengtet etter å si, endelig sies, og senere, et stille farvel. Hjem til ungdommene som var barn sist, og barna som var små sist og nå er store. En skogssti du kjenner, brølene fra en fotballkamp som nå er forsvunnet inn i fortida. Vi reiser hjem til disse menneskene og hundene som vi tross alt har delt livet med. Vi blir små, vi blir barn igjen og vil bare ligge under dyna og krølle oss sammen og ikke ta noe som helst ansvar. Flyplassen, sikkerhetskontrollen, de tause vaktene med rak rygg, blir en vane, og vi tenker, kanskje hadde det vært fint med en tur til Roma, ei påske på Hardangervidda, eller lese litt, men vi reiser hjem. Klarer ikke å slippe tanken på at vi fortsatt bor der, at vi har ei seng, ei halvlest bok på nattbordet, den smørtypen vi liker i kjøleskapet, og vi vet hva knottene på fjernkontrollen er, selv om symbolene er utslitt. Vi trenger å høre hjemme et sted. Hyblene og rommene og leilighetene og kollektivene er bare upersonlige sammenlignet med denne terassen, ullgenserne i skapet og gummistøvlene i gangen.

Jeg gleder meg til å komme hjem...

Reparere ting

Jeg kunne ønske jeg kunne reparere ting.

I vårt samfunn blir jo alt mer og mer komplisert. Før klarte man det meste selv, både hus, klær og mat. Nå må vi til spesialist for den minste ting. Du kan ikke skru fra hverandre klokka eller bilen, det meste er billigere å kjøpe ferdig enn å lage, og tenk så mye tid vi sparer på å bake 1-2-3-kake.

Men én ting gjenstår heldigivis. Sykkelen. Man kan fortsatt skru på sykkelen sin, og de fleste flittige sykkelbrukere har anledning til å få litt skitt på nevene med jevne mellomrom. I stedet for å bruke noen hundrelapper på en overhaling hos det lokale sykkelverkstedet, insisterer jeg: "Æ VIL GJØR DET SJØL". Det har også hittil gått ganske greit; det gjelder enkle ting som å skru av og på hjulene, stramme bremsene og girene og skifte bremseklosser. Det var dermed med en skrekkblandet fryd jeg i dag måtte konstatere at jeg hadde punktert for aller første gang.

Hva gjør man da? Dessverre har ingen lært meg det. Det eneste jeg kunne komme på var en historie om noen som punkterte på en sykkeltur, og måtte gå til en gård for å låne en bøtte med vann, for å finne hullet i slangen. Jeg tror jammen det var Lillebror og Knerten. Så ser man hva man kan lære av bøker. Jeg eier faktisk et sett med lappesaker og tenkte at jeg kunne jo gå hjem og prøve. Jeg var jo 20 minutters sykling hjemmefra, men nektet innbitt å bruke 30 kroner på T-banen, så jeg begynte å gå.

Underveis prøvde jeg å fylle luft i dekket, hvorpå en mann konstanterte at jeg måtte skifte slange. Jeg tok han på ordet og gikk til nærmeste bensinstasjon for å kjøpe slange. På bensinstasjoner har de tydeligvis ikke sånt. Etter å ha trillet langt og lenger enn langt endte jeg på Storosenteret, som er åpent til ni og har en sportsbutikk i øverste etasje. Slange ble innkjøpt og et slags redskap til å ta av dekket med.

Dessverre greide jeg det ikke. Jeg gjorde virkelig et ærlig forsøk. Jeg ble svart både her og der og brukte alle mine krefter, men det var nok teknikken som manglet. Tafatt gikk jeg med hjulet under armen inn på butikken igjen og spurte pent om hjelp. Mannfolket strevde heldigvis litt med å få av dekket, han også, og da han hadde skiftet slange, punkterte den straks, fordi han ikke hadde fjernet årsaken til punkteringa. Men til slutt var den lille spikeren, som utløste alt dette, fjernet, og hjulet kom etterhvert på plass der det hører hjemme.

Det er ikke så lett å reparere ting. Men en dag står jeg kanskje på en øde landevei med et flatt dekk. Hva jeg skal gjøre da er uvisst, men jeg har iallefall litt erfaring å støtte meg til. Og i verste fall får man vel spørre noen eller håpe at det fins et kjøpesenter i nærheten som er åpent til ni...

Lesesalstanker

De siste to årene har jeg brukt mye tid på lesesalen på MF, fordypet i ei bok eller surfet på internett, betalt regninger eller prøvd å formulere setninger i en oppgave. Lesesalslyder og lesesalstøv. Bøyde hoder og søvnige øyne. Og tenkt: Her sitter vi altså, blir kloke og smarte og lærer det som læres skal. Imens utenfor vinduet bygger de et hus. Da jeg begynte på MF var det bare så vidt påbegynt. Snart stod det høyreist og tungt med et forvirret juletre på toppen. Ting ble heist opp, i heisekraner, og nede ved musikkhøyskolen stod en ung mann med motorsag og hørselsvern. Nå er det ferdig. Av og til tenker jeg at kanskje jeg heller skulle gjort noe praktisk. Jeg kunne virkelig tenke meg å bli snekker. Ta i noe konkret, materialer, redskaper. Eller baker. Kna deigene. Blande rørene. Bygge hus som folk kan bo i, bake brød som folk kan spise. Dessverre er jeg født med bøker mellom hendene og kunnskapstørst i blikket. Hadde det ikke vært for denne trangen til å lære, tenke og skrive, hadde jeg kanskje blitt rørlegger eller syerske. Hvem vet.

"Vi som ikke bygde Norge," skriver Erlend Loe om sin generasjon i boka L. Ja, det er vi det. Vi som har glatt og sart hud, tynne, bleke fingre, og som tror hardt arbeid er å ta ut søpla. Har vi fått til noe er det i beste fall ei godt programmert hjemmeside. Har vi sett noe, er det på TV. Vi har ingenting å skrive om. Jeg vil så gjerne bygge noe. Jeg vil så gjerne se sola stå opp og telle stjernene, høre fuglene, se snøen smelte, blomstene titte fram, bladene visne, følge med, bli påvirket av vær og vind, gjøre noe varig, noe ekte. Roter vi oss bort i ord? Hva skal vi bygge?

Men så skal det jo også bli noe av oss her inne, når vi en dag kommer ut fra støvet og bøkene, frigjør oss fra bokstavene og bokryggene, og skal ut og søke jobb. Verden ser kanskje litt annerledes ut, hus er blitt bygget, og menneskene vi møter, har forandret seg. Kanskje er det først da vi virkelig må sette i gang med å lære. Er vi heldige, får vi kanskje være med på å bygge, vi også. Bygge felleskap. Bidra til det gode og til troen.