Julekrybber

 
Frykt ikke - dette er ikke en interiørblogg. Jeg har ikke, i motsetning til nesten alle NIB-bloggerne, tatt jula på forskudd. Men jeg har forsøkt å ta advent på alvor samtidig som jeg kunne pynte litt i leiligheten. Vi skal ikke være her i jula, og de stakkars figurene kan jo ikke ligge i den mørke boden hele året.

Fra et bibelfaglig og historisk-kritisk synspunkt er julekrybbene ganske uakseptable. Les juleevangeliet og Matteus' fødselsfortelling godt, så kan du selv se at her har det utviklet seg tradisjoner på egen hånd. Jeg skriver dessuten avhandling der jeg blant annet hardnakket påstår at engler ikke har vinger. Likevel står de der på bokhylla og flagrer...

Men vi skal ikke bli for kritiske. Julekrybber kobler i det minste jula til julefortellinga. Og så er det gøy å se hvordan figurene blir framstilt på ulike måter. Jeg har flere julekrybber, og har satt dem opp allerede. Men etter én dag med fint oppstilte krybber ombestemte jeg meg, gikk en runde og plukket vekk alle Jesusbarnene og gjemte dem - og satte opp krybbene tematisk og mer i samsvar med adventstida.

Stall, dyr og gjetere står på TV-skapet og venter på at alle skal komme og festen skal begynne

Dyr fra Mexico slapper av i Betlehemsstallen

Sauer fra Betlehem vandrer rundt

3 x 2 vise menn + et par andre som også ville være med står på peishylla og har langt å gå bort til stallen. Men stjerna viser vei.

En vis mann fra Mexico

Vise Betlehemsmenn

Tilfeldige folk?

Alle Josefene og Mariaene står på andre sida av stua og venter på bud fra Keiser Augustus.  De i midten malte jeg da jeg var liten. 

BetlehemsJosef som mangler en stav og BetlehemsMaria som ser ut som hun har fødselssmerter

MexcioJosef er en gammel enkemann - i følge katolsk tradisjon var dette grunnen til at Maria forble jomfru livet ut. Jesu brødre skal da ha vært hans barn fra tidligere ekteskap.

Engler med vinger og det hele, altså høyst irrelle. Men de får likevel stå sammen med litt bibelfaglig litteratur i bokhylla og forkynne gleden før de skal fly over til stallen... 

En helgen å bli glad i

Jeg er så heldig å få ta et veldig morsomt fag her i Durham, som heter Christian Northumbria 600-800. Ved første øyekast må jeg si det virket ganske sært. En 200-års-periode, innenfor et begrenset geografisk område? På MF har vi "kirkehistorie" og forsøker å dekke mest mulig av historiens gang. Men på fakultetet her er fagene litt smalere, særlig på masternivå. Men faget viste seg å spenne både bredt og vidt - ettersom det tar for seg hvordan kristendommen kom til England, klosterbevegelsen, hele den helgen-greia som vi lutheranere ikke forstår oss så veldig på - og mange interessante historiske kilder. Forøvrig kan denne perioden i England kan forøvrig sammenlignes med Norden noen hundreår senere da kristendommen kom til oss, og forskere sammenligner faktisk materiale fra disse to periodene.

Kilden vi har jobbet mest med er munken Beda sin "Ecclesiastical History of the English People," ei ganske lettlest og interessant bok om tidlig engelsk kirkehistorie. Han hadde base i det området jeg er i nå, som da ble kalt Northumbria. I tillegg er det andre som har skrevet om noe av de samme tingene, blant annet om livet til helgener som Beda også skriver om, slik at det er mye å hente fra å sammenligne kilder.

Det er mye spennende materiale, og da jeg skulle skrive mitt første essay var det mye  å velge mellom. Jeg falt for Hild - grunn 1: navnet hennes, som er norrønt og finnes i mitt eget navn - grunn 2: hun virket som en kul dame. Tittelen ble, med god hjelp fra min hyggelige (kvinnelige) lærer: "How influential were women in the 7th century Northumbrian church? The case of abbess Hild."

Det rare er at jeg ikke tror jeg ville valgt et slikt tema på MF. Av en eller annen grunn har jeg følelsen av at andre tar seg av slikt. Det er alltid noen som er litt ekstra opptatt av feminisme. Men min feminisme er kanskje litt mer selvfølgelig og stillegående. Jeg er kanskje litt for forvent  - blant annet som KFUK-speider med gode kvinnelige forbilder (jeg sier bare: Astrid Hareide). Når jeg leser om Hild, er det litt på samme måte. Kvinne på 600-tallet? Bli en mektig abbedisse i et stort kloster med både kvinner og menn? Lære opp fire biskoper og mange andre munker og nonner? Være vertinne for en stor kirkelig synode? Bli helgen? Hva, skulle det være merkelig?


Jeg må være helt ærlig - noe av det jeg oppdaget når jeg skrev denne oppgaven var at jeg stilte med visse fordommer. Kvinner på den tida måtte da visselig være rimelig undertrykte. Og det kan muligens stemme. Men - veldig mange ting tyder på at muligheten for makt og innflytelse var rimelig stor. Et germansk kvinneideale, med vise, sterke kvinner, lå til grunn. Dette gjaldt selvsagt særlig kvinner av høy klasse, og særlig de med kongelig familie. Men sånn var det vel med menn også. Det var de som eide land, det var de som hadde mektige kontakter, hadde navn folk hadde hørt om. Det var ofte de kongelige som tok initiativ til å starte klostre. Og som var abbedisser og abbeder.


Vi kjenner Hild fra Bedas historiebok, men også fra andre kilder. Beda forteller at hun ble døpt sammen med sin grandonkel kong Edwin. Hun var antakelig 13 år.  Kong Edwin var den første kongen i Northumbria som ble kristen (han giftet seg nemlig med ei kristen dame). Beda sier ingenting om livet hennes fra hun var 13-33. Antagelig hadde hun vært gift og blitt enke. Da hun var 33 år hadde hun nemlig lyst til å dra til et kloster i Frankrike, men  ble spurt av Biskop Aidan på Lindisfarne om å lede et kloster i Northumbria.


Etter å ha vært innom et par kloster ble Hild bedt om å ta over Streoneschalc, ofte kjent som Whitby. Det var et dobbeltkloster med både kvinner og menn - en ordning som England tok over fra Frankrike. En praktisk ordning, ettersom kvinneklostrene trengte prester og ellers menn til en del andre oppgaver. Her lærte munkene og nonnene å lese Bibelen, og antakelig var det Hild som lærte dem opp. Selv hadde hun blitt opplært av biskop Aidan. Hun ble ansett som en vis kvinne, og mektige menn, blant annet kongene i Northumbria, kom for å søke råd. Når det var tid for å holde en stor kirkelig synode for blant annet å fastsette når påsken skulle feires (en stor og viktig sak, utrolig nok!) ble den lagt til Streoneschalc. Hun tok selvsagt også del i synoden, men var det tapende partiet. Kanskje var hun på irsk side for å slippe å være på sida til kommende biskop Wilfrid? Før ham var det nemlig hun som var den som var høyest på strå i området. Nærmeste biskop var på Lindisfarne, mye lenger nord. Kanskje fungerte hun nærmest som biskop før Wilfrid tok sete i York? (England har fortsatt ikke kvinnelige biskoper).


Vi kan selvsagt ikke vite alt om Hild - og man kan nok se rollen hennes fra en positiv eller negativ vinkel. Men det som er sikkert, er at hun ble helgen, til tross for at det ikke nevnes noe om under eller helbredelser som vanlige helgener ofte skal ha utført. En profetisk drøm moren drømte da hun var liten og noen visjoner da hun døde hører vi riktignok om, noe som er typisk for helgenberetninger. Men personligheten og visheten kombinert med hennes kongelige familietilhørighet og tidas gode vilkår for kvinner må ha vært avgjørende for en slik status.

Mange historikere beskriver denne perioden som unik når det gjelder kvinners situasjon. Antagelig ble det vanskeligere etterhvert som flere kirkefedre - som antagelig hadde lest litt for mye Aristoteles - presenterte et mer negativt kvinnesyn. Kanskje var Beda selv allerede påvirket av dette. De mange kvinnene som lurer seg fram i fortellingene kunne nok ha fått enda mer plass. Hild er den eneste som har sitt eget kapittel i hans historiebok.

Tre observasjoner

Det er tidlig morgen, tidligere enn du kan tenke deg å stå opp, men jeg er oppe, forvirret, det er mørkt ute, kaldt på rommet. Men jeg har lagt fram treningsklær, straks er de på, sekken pakket, en kjapp frokost, og jeg er ute. Rusler nedover den vesle gata med rekkehus i mur, svinger ned til høyre og er i sentrum av Durham. Det er stille, noen står og røyker utenfor busstasjonen, noen skal et sted, en drosje venter. Jeg kommer til den første brua, og over meg rager katedralen, og elva strekker seg bakover, omkranset av trær. Jeg småløper opp bakkene til torget, og til den neste brua, løper langs elva, og stopper ved et lite, firkantet hus, the Boat House. To av de andre har kommet, og vi sier hei og hvordan går det og står og venter, trøtte, strekker litt på oss, lurer på hvordan dette skal gå. Så er alle på plass, og vi setter oss ved romaskinene, trenerne instruerer og kommanderer, og snart er det tid for å bære ut båten. Vi er fire roere og to trenere og en cox, båten er tung og lang, den må ikke komme borti noe, vi går ned til brygga, og så må vi snu hele den tunge båten, legge den på vannet. Vi går ombord en og en, plasserer årene og tar av skoene. Coxen begynner å rope: Stroke side sitting the boat, bow side, row. Pressure, please! Hold it! Vi manøvrerer oss uvørent ut på elva, det er svakt, mildt, lys ute, en anelse tåke, kaldt. Vi kan ingenting enda, og to må sitte og holde båten stødig mens de andre ror, men snart er vi i gang, vi glir bortover vannet, fyker avgårde, blir kjeftet på av coxen, prøver å holde rytme, tenke på teknikken...

Vi pynter oss og går gjennom byen mot College of St. Hild and St. Bede. Collegene er en slags folkehøyskoler, har jeg kommet fram til, bortsett fra at de som bor der studerer på universitetet. De har de samme typene temafester, de bor ofte hjemmefra for første gang, de har matsal, kapell, gymsal, klubber, aktiviteter. Jeg søkte på et rom på college, og på mange måter tror jeg det ville vært bra å bo der, for det ville ha blitt lettere å bli kjent med folk, men samtidig elsker jeg stillheten på kjøkkene i Atherton Street, og muligheten til å lage mat selv. Men jeg prøver å involvere oss litt i colleget jeg tilhører likevel, det er jo et samfunn i samfunnet, (og de har aerobic hver søndag for tre pund i året) og i dag skal jeg delta på en av tradisjonene de liker å holde i hevd, formelle middager. Man pynter seg, dresskoden er black tie, som visstnok betyr smoking, får litt mer fancy mat enn vanlig, betaler litt mer enn vanlig og går helt som vanlig og drikker seg full etterpå. Ikke jeg, selvsagt. Vi er postgraduates (høyere grad) og sitter på et eget bord sammen med de andre postgraduatene, resten av rommet, kanskje 100 stk, er undergraduates, i folkehøyskolemodus. Bordene er pyntet, og vin er satt fram, men vi har bedt spesielt om å få noe alkoholfritt, kan du tenke deg, å oppfordre til drikking på den måten? Vi må reise oss og være stille når de som sitter på "high table" kommer inn, det er de som jobber på colleget, spesielt inviterte gjester, alle som er høyt på strå, typisk England. De sitter altså for seg selv i stedet for å prøve å bli kjent med studentene. Hvorfor? Det er jo tradisjon.

Jeg slår koden til Dun Cow Cottage, et lite hus rett ved det teologiske fakultetet der noen stakkars PhD-studenter er plassert på lesepulter rett innenfor inngangsdøra, og hvor det er et seminarrom. Jeg og en overbelest karakter med en uforståelig aksent er de første som har kommet, men snart ryr de på, en katolsk PhD-student, en anglikansk prestestudent fra presteseminaret som tar et fag på fakultetet, ei som har bachelor i filosofi som nå tar master i teologi, en ordinert prest som tar master i teologi, en sveitsisk ERASMUS-student og meg, som ikke føler jeg vet så veldig mye om Augustin akkurat nå. Så dukker læreren opp også, og som vanlig begynner han timen med å gå og koke to presskanner med sterk kaffe, omstendelig, deler ut kopper, smiler og er hyggelig, og snart sitter alle med hver sin kopp sammen med det tjukke heftet med Augustin-tekster han delte ut forrige uke. Han begynner å snakke, lese ulike deler fra heftet, diskutere Augustin, og noen tar ordet, den overbeleste karakteren med uforståelig aksent kommer med et lite uforståelig foredrag for å supplere læreren, og noen andre kommenterer, og læreren tegner et diagram, og snakker videre og jeg prøver å konsentrere meg og tenke på hva dette handler om og forstå det og det går jo kanskje an å forstå, men å delta i diskusjonen? Jeg prøver til slutt å si noe, strever med å uttale "eschatological," for selv om jeg har lest det mange ganger, tror jeg kanskje aldri jeg har uttalt det på engelsk før. Etter å ha ytret meg er jeg så fornøyd at jeg lar være å følge med de siste 15 minuttene, tenker på foredraget jeg skal holde om fire uker, samme emne, Principles of Theological Ethics, jeg har valgt Luther, er det ikke flott?

Hvor kommer du fra?

"Hvor kommer du fra?"

Jeg får stadig vekk dette spørsmålet. Det må bunne i at det en gang var slik at man ble født et sted og ble der. Eller en trang til å plassere. Du vil vite hvor jeg kommer fra: du vil plassere meg. Er jeg en vestlending med vind i håret? En nordlending som sier det hun mener? Ei fisefin vestkantjente? Har vi kanskje noen felles bekjente? Eller kanskje du har hytte i nærheten av hjemstedet mitt? Hvis jeg forteller deg hvor jeg kommer fra, er det som om du vet noe om meg. Du vet at jeg har bodd i by eller på landet, at jeg har flyttet langt eller blitt værende. Hvem jeg er.

Men enn om jeg ikke kommer fra noe sted? Enn om jeg nekter å forholde meg til en slik tanke? Hva vil det egentlig si å komme fra et sted? Er det stedet man er født på? Jeg ble født et sted, ja, men også det var et stoppested på min reise. Det glir inn i rekka av flere steder. Jeg kjenner mennesker som har bodd så mange steder at de har mistet oversikten. Vi er ikke så stedfaste som vi en gang var. Mange skifter også land, flytter til en ny kultur. Hvor kommer de fra da? Kommer de fra Norge eller Pakistan hvis de har bodd i Norge hele livet? De kommer ikke fra noe sted. Jeg kommer ikke fra noe sted. Oldeforeldrene mine kom fra et sted, kanskje. Men siden har det blitt et nett av steder ettersom hver generasjon har flyttet og funnet sitt sted, for en periode eller resten av livet.

I boka "Muslim i Norge" skriver Sissel Østberg om det å ikke komme fra et sted. Vi trenger nye begreper, sier hun - de unge har ikke lenger "roots" - men "routes". Jeg står ikke fast noe sted, mine røtter strekker seg ikke nedover i jorda. Men jeg har ei rute. Mi reiserute, en rød strek på et skattekart, mine steder. Ei brygge på Helgelandskysten - en fotballbane i skogen - et veikryss i Oslo - en benk i en park. Postkasser, dører, bussruter, biblioteker, nærbutikker. Jeg reiser videre.

Jeg kan fortelle deg min historie hvis du vil, hvis du har tid. Men kanskje vil du heller ha det kjapt og greit. Jeg kommer fra ditt og datt. Problemet er bare at du vil protestere. For jeg snakker ikke den dialekten og kjenner ikke Truls fra Trondheim eller vet hvordan været har vært i Bergen i sommer. Vil du egentlig vite hvem jeg er? Vil du virkelig høre hvor dialekten min er fra, hvor jeg skrek mitt nyfødte skrik, hvor jeg stod staselig i min hvite konfirmantkappe, hvilket tre jeg fant kjærligheten under? Det krever mer enn et enkelt spørsmål. Det kan bli ganske komplisert. Kanskje må du spørre: hvem er du?

"Hvor kommer du fra?" Det hendte at noen stilte Jesus det spørsmålet (uten å sammenligne meg selv med Jesus på andre punkter enn dette i denne omgang). De ønsket seg et enkelt svar, en måte å plassere han på. Jo, kunne de få høre - det er snekkersønnen fra Nasaret. Bare en helt vanlig fyr, faren hans heter Josef og mora Maria. Men Jesus ville fortelle dem mer. Han ville fortelle hvem han var. Han hadde også hadde en livsreise - fra før tidenes begynnelse, fra himmelen, en kort tur innom Nasaret på jorda, og så gikk han videre, for til slutt å dø og stå opp. Det skulle vise seg at han var mer enn en vanlig fyr fra Nasaret.

Den rike unge jenta

Jeg vokste opp i en by med store veier i. Men det var noen som bygde bruer over veiene. Jeg kunne vandre fri og freidig på de stødige betongarmene og spytte ned på bilene hvis jeg følte meg litt rebelsk. Jeg gikk i hjemmesydde klær og hadde arvet en sykkel som pappa spraylakkerte i rosa. Det var mat på bordet, smør på brødet og et lilla strutteskjørt. I det hele tatt; det har vært enkelt å være meg.


Da jeg var liten hadde jeg ei bankbok med gullfarge utenpå. Pengene stod skrevet med skrivemaskinbokstaver og vokste sakte. Nå har jeg ti kontoer. Jeg har nemlig oppdaget at jeg kan lage så mange kontoer jeg vil og kalle dem hva jeg vil, navn som sparegrisen, penger i madrassen og drømmekonto. I tillegg har jeg investert noen tusenlapper i et fond i Russland og håper på opptur i øst. Jeg sparer. Og bruker. Og eier.


En skal ikke eie mer enn en kan få med seg opp i et tre, fortalte mormor at noen hadde sagt til henne. Da jeg kom til Oslo for å studere, hadde jeg en ryggsekk og en koffert. Nå har jeg flyttet til et større rom for å få plass til alle tingene og bøkene og alt som hoper seg opp. Det er alle klærne, det er symaskina, gitaren, soveposen og teltet, ting og tang og papirer som flyter.

Jeg skriver NT-oppgave for tida. Jeg valgte å skrive om ei bibelfortelling som utfordrer meg. Prøve å komme til bunns i om dette kanskje burde påvirke meg mer enn det gjør. Det setter i gang noen tanker.

Det kom en gang en rik mann til Jesus. Han eide mye. Åkrer, fjøs, hus, tjenere, familie. Dette hadde kanskje slekta bygd opp over mange år. Han var sikret. Han kunne kjøpe seg venner. Han hadde det bra. Han hadde bare et spørsmål. "Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?". Kanskje ikke det alle går rundt og lurer på, men kan samles i en bunke av eksistensielle spørsmål som vi alle spør oss. "Du kjenner budene," sier Jesus, og ramser opp en bunke setninger som du kanskje husker fra konfirmasjonstimen. Dette hadde mannen holdt. "En ting mangler du," sa Jesus, " gå og selg alt du eier og gi det til de fattige. Kom så og følg meg". Mannen ble lei seg og gikk sin vei, for han eide jo så mye.


Disiplene går virkelig fra alt de eier, yrket sitt, familien, huset, for å følge en mann de ikke kjenner, en fyr med rare ord og merkverdige handlinger. Den rike unge mannen vender tilbake til livet sitt med et spørsmål som er besvart, men som han aldri kan bli ferdig med. Kanskje angrer han på at han i det hele tatt spurte. Kanskje hadde det vært like greit å ikke vite.


Jeg har aldri forstått meg på mennesker som ikke har sparepenger. Og tanken på å forlate alt dette, tingene, klærne, kontoene, og stå på bar bakke sammen med tiggerdama på hjørnet, er så fjernt som det overhodet er mulig. Det innebærer ingen trygghet, ingen forutsigbarhet. Det kan vel hende jeg får bruk for å slå opp i et filosofisk leksikon? Eller får behov for et par røde småsko? Eller får ei større strømregning enn forventet?


Jesus ber ikke alle sine etterfølgere om å selge alt de eier. Men han ber alle sine etterfølgere om å skifte fokus. Om å prøve å stole på noe som er mye større, noe som ikke er forgjengelig, men som blir. Spørsmålet er om jeg i det hele tatt kan stole på Gud når jeg stoler på alle kontoene og tingene og Lånekassen som pøser inn penger hver måned. Spørsmålet er om vi blir sløve av å ikke kjempe for vår eksistens, trangsynte av å ha det så bra, feige av all tryggheten.


Og vi trenger kanskje å utfordres av en som turte å gi slipp på alt for vår skyld.

Jeg er visst havnet på feil klode...

I hvertfall føltes det slik for oss som vandret gjennom Aker sykehus i dag i LEGEFRAKK. Som Pål Asle sa det: dette hadde jeg ikke trodd da jeg begynte på kristendom grunnfag.

Jeg er i praksis på Aker sykehus. Sist jeg var på sykehus var jeg innlagt på regeionssykehuset i Trondheim, nå kalt St. Olav: min diagnose var "nyfødt". Denne gangen er det "prestestudent" som er unnskyldninga for å tilbringe tid på sykehus.

Generelt følte jeg meg noe malplassert blant sykehusluktene, lydene og tingene. Og jeg følte også at vi så litt ut som en gjeng med turnusleger fra Grey's anatomy. Særlig da en lege tok oss for å være legestudenter.

Så er det å finne ut av geografien til dette sykehuset. Det er neppe så komplisert som jeg tror, men neppe så enkelt heller. Snarveier, trapper, heiser, vestibyler, plutselig er man i et annet bygg, plutselig går man rett på en pasient, i det hele tatt, man må passe seg.

Jeg klarte også å komme for sent på min første dag på sykehuset, riktignok på grunn av ekstrem innlagt IQ-sperre på Carl Berners plass på grunn av veiarbeid.

Noe sier meg at jeg må stå tidlig opp i morgen. Svært tidlig. Gå inn på et vaktrom med ukjente sykepleiere og leger, og prøve å finne min plass på posten - og prøve å huske at det er prest jeg skal være. O, prekestol, jeg savner deg.

Israel

"Gud valgte seg ut et folk og gav dem et løfte om et land og en ny konge.

Det er med en slags ærefrykt jeg lander her. Landet som jeg fra før av kjenner fra flanellografen, fra fortellinger og kart, og som plutselig utspiller seg levende foran øynene mine. Det er landet med den lange og kronglete historien - fra storslåtte tider til krig og elendighet. Et spesielt land - og samtidig et vanlig land. Et land der folk står opp hver morgen, lager mat og går på jobben. Et sted på jorda, et stykke tid i historien. Jorda som Gud valgte å gå på. Her våknet han hver morgen - her gikk han på do, spiste og sov.

Og her er jeg."

- førsteinntrykk fra Israel og notater til ord for dagen på Oljeberget.

Det var spesielt å være i Israel. Mange inntrykk som stadig fordøyes i mine nattlige drømmer. Her er noen flere av inntrykkene som ble skrevet ned:

"Å se kyststripa fra flyet, det vesle, avlange landet.
Ærefrykt når jeg lander, jorda og støvet der Gud gikk, landet han valgte, men som er forfulgt av uflaks.
Ei gruppe gråkledde og gråhårede italienske nonner i passkontrollen.
Varmen som slår i mot oss.
Det eldgamle bokstavene, modernisert og verdsliggjort.
Amerikanske Israelstilhengere som kjøper suvenirer og sier "I'll think of Israel everyday."
En uforståelig, fjern fare som lurer i de fredelige gatene.
Tusener av lys for en og en halv million døde barn.
Afrikanske pilgrimer som synger, danser og ber. De er ikke så interesserte i å høre på guiden. De er kommet til Jerusalem for å prise Jesus.
Ei ung jødisk jente i konsentrert bønn ved vestmuren.
Sabbatsglede blant flosshattene.
Unge gutter med kippaen som ei lita leiv festet med spenne.
Barn som leker på sabbatskvelden.
Utsikten fra Domini flevit-kirka: den gylne moskékuppelen. Stedet hvor Jesus gråt over byen.
Oliventrær, hviskinger fra tusen andakter.
Lukten av røkelse og overdådig pynt i gravkirka. Golgataklippa gjemt bak glass et sted, folk står i kø for å se Jesus grav. Eller bare ei tilfeldig hule. De har med lys som får berøre ei stein fra stedet.
To smågutter som leker med et maskingevær i plast.
Espresso på et gatehjørne, prangende suvenirbutikker med muslimer som selger kors og ikoner.
Kjenne vinden gjennom håret på stranda ved Dødehavet.
Se ørkenen bre seg utover, veldige fjell og tørre sletter og gjetere, en gutt på et esel som gjeter en liten saueflokk.
Noen som vandrer over markene.
En frodig oase.
Spor etter sivilisasjon fra flere tusen år i tilbake.
En tragisk historie som henger igjen i veggene, de som valgte å dø i stedet for å tape.
Bålet på stranda ved Gennesaretsjøen.
Vi har vært her før.
Vi har vært på disse stedene, lest disse navnene, opplevd alt dette. Derfor er det også vårt. De er også våre steder.
Vi har vært her før."

Må jeg velge side?

1. juledagsgudstjenesten er en av årets fineste gudstjenester. Det er høystemt, trompetspill, finklær og en ro over alle - huset er vaska, pakkene er åpnet. Ungene har de mjuke nyjulegavene på. Kirka har en litt annen forsamling i seg en dagen før - og presten tør å snakke om trua si. Sånn var det i hvertfall i Tverlandet kirke i dag.

Annerledes er det å lese avisa og høre folk snakke om kirkesituasjonen. Og enkelte har begynt å snakke som om det var to fløyer i kirka nå. To motsetninger, som jobber for forskjellige mål og ser helt annerledes på tingene. Enten er en konservativ, Jesus-fokusert og liker sangen "Jeg har en venn som har gitt sitt liv", ellers er en liberal, samboer, og mer opptatt av liturgi og kirkekunst enn av Jesus og Bibelen.

Det er alvorlige spørsmål som er oppe - dyptgripende og vanskelige. Noen tror så høyt om seg sjøl at de har funnet svar på tingene. Har man valgt side, har man funnet svaret, liksom. Men det som rører seg er vanskeligere enn som så. Hvordan møter vi de eldgamle, livgivende tekstene, når vi også må møte livet med alt det rommer? Hvor går balansegangen mellom at vi tror vi kan styre med eget vett og legger bort visdomsordene, og at vi blir så regelbundne at vi glemmer menneskene og kjærligheten som Jesus lærte oss? Hvordan kan vi sitte og diskutere og krangle om hva som krenker menneskeverdet? Hvordan kan vi gå snarveier fra tekstene som vi bygger tro og liv på, og velge lettvinte løsninger? Nei, slik kan vi ikke drive på.

Trua er full av spørsmål som er for vanskelige, og det er fristende å skyve dem unna - enten ved å ikke snakke om dem eller ved å velge standpunkt og kjempe for det. Men det handler mye om å gå inn i kampene - og ofte er vi så heldige at vi kommer levende ut derfra, med undring i blikket; trua er der fortsatt. Det er det store mysteriet om ungen som ble født i en stall og som drog Peter opp av vannet når han tvilte; det er han som holder trua i oss oppe.

Jeg vil ikke velge side; og jeg tror ikke det finnes en kamp mellom det ene og det andre laget. Vi kjemper alle med oss selv og med de store spørsmålene; og med Gud, og hvem han er. Vi har et felles mål: lovprisninga, forkynnelsen, fellesskapet. Vi kan ikke kreve dyp teologisk refleksjon av hvermann slik at en må velge etter teologi når en skal flytte på seg, eller når en skal møte folk og bli venner, eller be og feire nattverd sammen.

Vi må holde fast på det Luther lærte oss om hvor viktig Bibelen er og på det Jesus lærte oss om hvor viktig mennesker er. Så har jeg ikke noe svar på spørsmålene, jeg heller, men jeg er villig til å gå inn og kjempe med dem.

I vårres tid

Det er rart å tenke på at det har vært noen lenge før oss. At det hele startet en gang.

Der stod de, menneskene. I en verden. Hva skulle de ta seg til? Hva var det første de tenkte på?
De så kanskje litt rundt seg. De ruslet kanskje litt rundt. Dagene gikk. De skjønte at de måtte spise for at det ikke skulle gnage i magen. De ble våte og flyttet inn i ei hule. Noe sånt. Stadig flere behov meldte seg, og til slutt fant de opp internett.

Det er rart å tenke på at alt var annerledes for ti år siden, at verden var en annen da jeg ble født. Den gangen kunne man finne en tiøring og gå på kiosken og kjøpe et drops for den. Den gangen sydde mamma pappas skjorter, og leiligheten vår hadde ikke bad. Hva skulle man vel med det?

Den gangen måtte man gå i banken og betale regninger. Hvordan fikk man tid til det? Hvordan kjøpte man egentlig flybilletter? Tenk så mye tid man brukte på å slå opp i telefonkatalogen. Og hvis man ikke var hjemme, kunne ingen få tak i en. Ganske deilig må det ha vært. Ingen spurte "hvor er du?" eller "hva gjør du?" når en snakket i telefonen. Det var jo ganske opplagt at en var i gangen og at en drev og snakket i telefonen.



Da jeg var liten hørte jeg på kassett, og vi laget egne radioprogrammer hjemme på kjøkkenet. Vi har én film fra da jeg var liten. Pappa hadde nemlig et smalfilmkamera, men filmruller var så dyrt at han bare har noen veldig få filmer. Jeg har bare sett den et par ganger, fremviseren er nemlig ødelagt. Men det er dyrebare, vakre minutter med en toåring som leker på en lekeplass.

Det er rart å gå rundt i fotsporene til de som har levd før oss. På husmannsplassen til oldeforeldrene mine på Tilrem. Der de sleit dag ut og dag inn for maten, for livet. Mat i dag. Mat i morgen. Leve. Var de lykkelige? På den ene sida kan man tenke: De må ha vært lykkelige. Alt var så enkelt. Ikke så masete og fullt av informasjon som i dag. Viktige verdier, familie, samhold, vente på han far som e på havet, melke kua, arbeide for bonden så vi får bli her. På den andre sida: De hadde lengsler, drømmer om et liv uten strev, drømmer om å eie si ega jord, lengsel etter en svunnen kjærlighet som hadde reist til Amerika, kunne alt vært annerledes? Når de hadde stoppa ullundertøyet så mange ganger at det ikke var mer igjen av det opprinnelige stoffet, hva tenkte de?



Det er rart at Gud kom til jorda i ei spesiell tid og et spesielt sted. Som kristne går vi hele tida og forholder oss til akkurat dette øyeblikket i verdens historie. Jeg husker kristendomstimene på skolen der vi alltid skulle tegne fra Bibelen. For hvordan så klærne deres ut? Var klærne brune? Hadde de langt hår? Og stadig går vi og nesten eksisterer i denne tida, forsøker å forstå hvordan de tenkte, hvorfor de gjorde det de gjorde og sa det de sa. Gud valgte akkurat denne tida. Kanskje var det lurt. Dagens medieflom hadde ikke gjort seg særlig godt. Samtidig hadde det vært kjipt om vi bare hadde et par steintavler eller noe. Nå har vi solide, historiske kilder som samtidig gir rom for utrolig mange spørsmål og til dels krangling.

Og alt det som skjedde for så lenge siden, har samtidig betydning for oss akkurat nå.

"Enn hvis Jesus hadde kommet inn her, akkurat nå," sa Erik Andreassen (i en veldig god tale) på pinsefest i Storsalen i går, "og bedt oss om å følge han. Og vi hadde sagt ja. Hvor ville vi ha måttet gå? Hadde han tatt alle 600 med inn på Tullins og sagt: "Jeg skal ha 600 cappuchino, Judas tar det på kortet"?

I tillegg til å skape latteranfall i salen, utfordret Erik oss i forhold til hva det vil si å følge Jesus. Jesus utfordret menneskene i sin tid til å følge ham. Hva vil dette si for oss? Vi er i vår tid - og må forholde oss til det. Hva betyr det egentlig å følge Jesus i dag? Hvordan kan vi fortelle om Jesus - i vår tid?

Kom og bli med til søndagsskolen vår!

Jeg gikk på søndagsskolen hele oppveksten min. Søndagsskole er noe folk har mange assosiasjoner knyttet til. Også jeg: perler, hånddukker, flanellograf, tegning, Tore Thomassen-sangen om søndagsskolen, at vi fikk tenne lys og lese tekst i kirka, at vi spilte skuespill, at vi laget bokrull der vi skrev evangeliet om oss selv og bibelvers på gresk. Vi hadde det veldig gøy. Vi fikk lære veldig mange fortellinger - som på en måte kom under huden på meg, ble en del av mitt univers. Senere har fortellingene virkelig fått mening.

Jeg fikk være med å starte opp søndagsskolen i Vestre Aker kirke denne våren. Den har vært nedlagt en kort periode. Vi fikk frie tøyler og haugevis med ressurser, leker og gøyale ting. Det eneste vi manglet var barna. I løpet av noen måneder har vi hatt over 20 barn innom, riktignok - men bare én av dem har vært der flere ganger. Sånn er det - det tar tid å komme i gang igjen. Men søndagsskolen er essensiell for en menighet. Mange barnefamilier vegrer seg nok for å gå i kirka hvis det ikke er noe tilbud til barna. Med godt opplegg tror jeg at søndagsskolen kan bli ukas høydepunkt, og at barna virkelig kan få bli kjent med Jesus.

Å holde på med søndagsskole er uansett en sann glede. Det er farger, leker, rytmer, sanger, små gutter og jenter som hopper på trampoline, klistremerker og Lisa Børud. Noen kommer kjempesjenerte, men etter 10 minutter er de helt i hundre og din aller beste venn. Å forkynne for barn er også spennende. Noen ganger kan det være vanskelig å forklare ting . Det er en grunn til at det er så mange vanskelige ord i teologien. En har behov for å presisere, nyansere. Når en skal si det med enkle ord må en velge dem godt. Skrell av alt, det er back to basic. Det handler om at Gud er glad i oss, og at Jesus er vår venn. Det er fantastisk oppbyggelig å stå foran 5 barn og si det som det er: "Jesus er min venn. Jeg håper at han er deres venn også!" Det er bare sånn det er. Glem bibelsyn, glem båsene, glem kranglinga, konfesjonene, ritualene. Det er dette som er viktig.

Og det er viktig, og tankevekkende, når ei jente spør: "LIKER dere virkelig å være sammen med barn?" "Ja, så klart," sier vi. "Hvorfor er ikke dere på skolen vår?"

Lykke til, Plinius!

Teologistudiet har jo foreløpig vært en nokså akademisk affære. Vi må tenke historisk og vitenskapelig, og det hender Gud forsvinner litt opp i alt dette. Jeg satt i tre dager og tenkte på hvorfor Johannes døperen kalte Jesus Guds lam. Dvs. hvilken bakgrunn har dette i GT eller andre tekster? Snakker han om påskelammet, syndebukken, offerlammet, det apokalyptiske lammet, den lidende tjeneren? Selvsagt er mange av disse mulige bakgrunner. Men selvsagt, folkens, selvsagt kan evangelisten eller døperen ha fått denne tittelen hos Gud som en hjelp til å forstå Jesu rolle. Selvsagt. Hva folkene som hørte ham, forstod, er en annen sak. Det var ikke så lett å skjønne at denne snekkergutten fra Nasaret, var Guds sønn. Kanskje tok det rett og slett litt tid. Jeg vet ikke om jeg skjønner det selv.

Heldigvis får vi noen gode Halleluja-opplevelser på dette studiet også. I høst satt vi og leste "Reformation thought" og ble riktig salige over nåde-kapittelet. Og i går hadde gresklærer Glenn med seg en spennende tekst til timen. Teksten er skrevet av guvernøren i Bithinya, Plinius, til keiser Trojan i Roma ca. år 110 e.Kr. Han forteller om avstraffinga av de kristne, hvordan han forhørte dem og henrettet de som gjentatte ganger bekjente troen på Jesus. Det virker som om det har vært et problem med oppslutninga til den romerske religionen, de har solgt lite offerkjøtt, og det har vært få folk på høytidene. De vil jo ha et samlet rike, så dette er et problem. Kristendommen vokser. "The plague of this superstition has spread not only in the cities, but through villages and the countryside." Men Plinius er optimistisk. "I believe that a stop can be made and a remedy provided." Og Robert poengterte skarpt at vi fortsatt holder på, ganske lang tid etterpå. Jepp, lykke til, Plinius....:)

Kvinneprestspørsmålet - i støvet etter kampen

Er kvinneprestspørsmålet et avsluttet kapittel? Det kan være lett å tenke det. I den norske kirke, og på MF, er spørsmålet definitivt over i den forstand at det er fullt lov å utdanne seg til, og bli prest. Det høres ingen gisp fra benkeradene om presten som kommer ned langs midtgangen har kvinnelige former og pene damesko under kjortelen. For noen av oss som vokser opp langt fra bibelbeltet, er kvinnelige prester like dagligdags som leverpostei. Selv fikk jeg et mildt sjokk da jeg for første gang fikk høre at det var noen som var i mot at kvinner skulle ha dette yrket. Kanskje jeg har vært litt isolert for den slags. I det meste av forkynnelsen jeg har møtt har andre ting enn teologiske kranglesaker vært i fokus – og takk og lov for det. Men etterhvert som jeg ble stor, flyttet til Oslo, og begynte på MF, åpenbarte det seg en teologisk splittet kristenverden, verdt å felle en tåre eller to for.

Aller helst kunne jeg tenke meg å slippe å mene noe i det hele tatt. Det er jo ikke å mene ting jeg driver med. Jeg tror jo. Forhåpentligvis trenger jeg ikke å mene noe om alt heller. Men i denne saken trer meninga fram på en tydelig måte fordi den handler om yrkesvalget mitt. Spørsmålet er om det er gjennomtenkt. Det å skulle bli prest kom så bardust på meg at jeg ikke rakk å reflektere om jeg kunne bli det fordi jeg var kvinne – kallet var nok å bale med fra før av. Det tok derimot ikke langt tid før vi kom innom temaet i en diskusjon over matpakken – eller jeg fikk forsiktige spørsmål fra folk jeg møtte. Da oppdaget jeg at jeg ikke hadde tenkt over dette, satt meg inn i tekstene, eller kunne si noe fornuftig om det i hele tatt – annet enn: ”jeg tror Gud har kalt meg…” .

Kvinneprestspørsmålet er ikke et avsluttet kapittel. Mange av jentene som tripper rundt på Mf og leser teologi kjenner nok kanskje en stikkende følelse av dårlig samvittighet. Kan jeg egentlig? Er det riktig? Mange blir nok møtt med sterke utsagn hjemmefra, fra menighet eller andre sammenhenger. Vi diskuterer ikke saken så mye – noen blir merkelig stille når temaet dukker opp. Diskusjonene er over, og vi som ikke har kjempet, kjenner ikke argumentene.

Det var bare en ting å gjøre: finne ei datamaskin, søke i Bibsys etter kvinne + prest, og tråle Mfs bokhyller for bøker om temaet. Det ble en god bunke. Jeg var helt åpen for å overbevises, både den ene og den andre veien. Jeg begynte på en god gammel en ”Kvinnelige prester – hvorfor ikke?”, en tittel som kan være villedende, men som skal tolkes bokstavelig. Kvinnelige prester. Hvorfor ikke. Jeg ble deretter lurt trillrundt av Thoralf Gilbrant som snakket masse om hvor fint det var med kvinner i tjenesten – for så å skremme vettet av meg med fortellingene om folk som ble spedalske, eller falt ned i hull i jorda, fordi de tok på seg et embete de ikke hadde krav på. Debattboka Kvinner - i kirken, i misjonen osv. var den som la frem saken på best måte. Jeg fikk ikke lest alle bøkene jeg lånte, men håper jeg fikk med meg det viktigste. Det med tolkninga av bibeltekstene. Det med embetssynet. Selvsagt kan vi fortsatt være uenig i dette, og jeg respekterer de som vil tolke tekstene på en annen måte. Vi kan ikke erklære saken død, men som i alle saker, prøve å fungere på best mulig måte sammen, og forsøke å fokusere på det viktige i forkynnelsen: Jesus, tro og nåde.

Jeg er usikker på om jeg kunne kjempet den kampen kvinnene før meg har kjempet. Om jeg kunne vært så påståelig og sikker på at jeg hadde rett. Men noen måtte kjempe for at de kvinnene som Gud ønsket å bruke, skulle få lov til å være i hans tjeneste. Så – takk til dere som har kjempet kampen for oss.