På den andre sida

Det finnes noe på den andre sida, selv om du ikke trodde det. Selv om du skjelver nå også, som om du var nervøs, som om du fortsatt skal stotre greske gloser foran en professor med rynket panne, som om du fortsatt sitter sommersvett og setter sammen blåpapirark med splittbinders, som om du fortsatt skal lese gjennom avhandlinga én gang til, enda en gang.

Du trodde ikke det var mulig, for barrieren var så stor at alt på andre sida virket fjernt og uvirkelig. Delfiakake. Kålrabistappe. Bare ordene minner om fjern fortid og drømmer du for lengst har våknet fra. Juletrekurver. Barnegospelglade barn med julegaveforventninger. Det er lenge siden du har sittet helt stille og bare sett ut i lufta uten å se kirkehistorien brette seg ut foran øynene dine, år for år, konge for konge, teolog for teolog. Du har hørt nyss om folk som pynter og snakker om advent og tenner lys og lukter kanel og vasker husene sine, men du har trodd de var hallusinasjoner, hånlige illusjoner som latet som om det var en verden utenfor. Din verden var konfesjonskunnskap og Mircea Eliade. Din verden var Paulusbrev og Schmidts gammeltestamentlige teologi. Du så ikke lenger.

Men så var dagen der. Du trykket på knappen og sendte avgårde avhandlinga, du tråkket gjennom snøen til MF, du satte deg i gymsalen og tok fram pennene og termosen, du snakket så fort du kunne så sensoren nesten ikke kunne følge med inne på klasserommet med den muntlige eksamenen, den grønne duken. Stillhet. Hjertebank. Rasling. Handa som ble slitnere. Døra som ble lukket bak deg.

Så hørte du noen som sa: Gratulerer, nå er det over. Og du så rart på dem. Hæ, kan ikke, må gå og lese. Må gå og sjekke en referanse. Kroppen fortsetter, tankene spinner: Tredemølla har stoppet å gå for lengst, men du prøver fortsatt å løpe, prøver fortsatt å komme fram. Men du er framme. Du er der. Du har kommet deg over kneika, over muren, over på den andre sida av gjerdet hvor gresset er så mye, mye grønnere. Det kommer til å ta litt tid å skjønne det, men du kan slappe av. Du kan gå lettere nå. Med hodet hevet. Sove bedre. Drømme andre drømmer. Marsipan. Kirkeklokker. Familiefjes. Tjukke romaner. Trege morgener. Velkommen tilbake til den andre sida.


Bilde: sxc.hu

Julekrybber

 
Frykt ikke - dette er ikke en interiørblogg. Jeg har ikke, i motsetning til nesten alle NIB-bloggerne, tatt jula på forskudd. Men jeg har forsøkt å ta advent på alvor samtidig som jeg kunne pynte litt i leiligheten. Vi skal ikke være her i jula, og de stakkars figurene kan jo ikke ligge i den mørke boden hele året.

Fra et bibelfaglig og historisk-kritisk synspunkt er julekrybbene ganske uakseptable. Les juleevangeliet og Matteus' fødselsfortelling godt, så kan du selv se at her har det utviklet seg tradisjoner på egen hånd. Jeg skriver dessuten avhandling der jeg blant annet hardnakket påstår at engler ikke har vinger. Likevel står de der på bokhylla og flagrer...

Men vi skal ikke bli for kritiske. Julekrybber kobler i det minste jula til julefortellinga. Og så er det gøy å se hvordan figurene blir framstilt på ulike måter. Jeg har flere julekrybber, og har satt dem opp allerede. Men etter én dag med fint oppstilte krybber ombestemte jeg meg, gikk en runde og plukket vekk alle Jesusbarnene og gjemte dem - og satte opp krybbene tematisk og mer i samsvar med adventstida.

Stall, dyr og gjetere står på TV-skapet og venter på at alle skal komme og festen skal begynne

Dyr fra Mexico slapper av i Betlehemsstallen

Sauer fra Betlehem vandrer rundt

3 x 2 vise menn + et par andre som også ville være med står på peishylla og har langt å gå bort til stallen. Men stjerna viser vei.

En vis mann fra Mexico

Vise Betlehemsmenn

Tilfeldige folk?

Alle Josefene og Mariaene står på andre sida av stua og venter på bud fra Keiser Augustus.  De i midten malte jeg da jeg var liten. 

BetlehemsJosef som mangler en stav og BetlehemsMaria som ser ut som hun har fødselssmerter

MexcioJosef er en gammel enkemann - i følge katolsk tradisjon var dette grunnen til at Maria forble jomfru livet ut. Jesu brødre skal da ha vært hans barn fra tidligere ekteskap.

Engler med vinger og det hele, altså høyst irrelle. Men de får likevel stå sammen med litt bibelfaglig litteratur i bokhylla og forkynne gleden før de skal fly over til stallen... 

Forstyrret.

Gresset er helt klart grønnere på den andre sida.

Vi har nådd ekstremfasen nå, unntakstilstanden, dagene da vi våkner svette og forvirrede, sover for lite og for mye samtidig, drikker for mye kaffe, spiser for mye godteri og ikke minst: bruker alt for mye tid på unyttige nettsider.

Så enkelt det må ha vært i gamle dager - da lesesalen var et sted man leste bøker og skrev på papir, og man ikke hadde hele verden tilgjengelig med ett klikk. Jeg skriver avhandling, og veien til internett er ekstremt kort. Hver gang jeg kjenner et snev av frykt, mismot, mangel på motivasjon, kommer på noe jeg skulle ha sjekket opp eller mangler selvtillit, er jeg rask med å sjekke hva som skjer på nettet.

Tiltak måtte settes i verk, og det er jammen ikke lett. Jeg tror det er lurt å gi meg selv litt tid til å sjekke alt jeg liker å sjekke et par ganger i løpet av dagen, og etterpå SKRU AV nettleseren. Eller hele internett-tilkoblinga! Veien blir litt lengre da. Problemet er selvsagt når jeg da må søke opp ei bok i Bibsys, eller skal inn på bibel.no eller noe annet forferdelig nyttig... Må jeg, så må jeg, og så gjelder det å skru av progammet igjen, da... Andre tiltak som en del prøver er å få noen til å bytte passord på de sosiale mediene som forstyrrer mest. Så kan en få passordet når eksamenstida er over...

Motivasjonen svinger, og for mange kan frykten ta helt overhånd. Noe må vi ha å trøste oss med, og pauser må vi ha. Tester nå ut strikking i stedet for blogglesning som avbrekk. Og å dele lunsjen opp i minst fire deler slik at jeg kan spise jevnlig. Å forsøke å holde frykten på avstand har lenge fungert godt for meg, og jeg har gått på utfordringene med stålmot. Men noen ganger fungerer det fint å ta frykten inn over seg, også, fordi den sjelden er så ille som jeg tror. Jeg kjenner litt etter, finner jeg en ny måte å organisere skrivinga på, og så er jeg i gang igjen. Skal bare sjekke facebook først.

Novemberlyd

Det er en grå novemberdag i Thereses gate, og det frister å sitte i stua og bare høre på musikk og slappe av, selv om skrivebordet og avhandlingsskriving kaller. Jeg lar ikke meg selv begynne på julemusikken, men har et nøye gjennomtenkt system der jeg gradvis kan snike meg til litt julestemning.

I november går jeg for god, litt melankolsk, nesten-julestemning, og tar fram nye og gamle sanger: 
(linker til Spotify)

Bugge Wesseltoft – It´s Snowing On My Piano
Bugge Wesseltoft – Into Eternal Silence
(men de andre sangene på plata må vente til desember!)
Maria Mena – Miss You Love
Kråkesølv – Waldemar
Lars Bremnes – Røverkistebunn
Lars Bremnes – Boarding Nu
Terje Nilsen – Æ og min elskede
Terje Berg – Miriam
Kari, Lars og Ola Bremnes – Send Mæ Et Brev
Tore Johansen feat. Karin Krog – Snowfall
Susanna and the Magical Orchestra – Condition Of The Heart
Ida Maria – Keep Me Warm
Lisa Ekdahl – I Will Be Blessed 
Moddi – Magpie Eggs
Moddi – Krokstav-Emne
Kari Bremnes og Rikard Wolff – Finn veien engel
Suzanne Vega & DNA – Tom's Diner
Sofia Karlsson – Jag Väntar...
og ei hel plate med godnattsanger: Various Artists – Go`Natt

Dessuten...

Dumdum Boys: Stjernesludd (youtube)
og Moddis «Togsang,» video - innspilling

Bildene: gamle bilder fra en tidlig desemberdag i Frognerparken.

Kvite huskelappa fra en himmel

For noen uker siden skjedde det magiske. Du merket det ikke, for det skjedde så stille. Den lager ingen lyder, den roper ikke på oppmerksomhet, den spiller ikke inn actionfilm. Langt der oppe i skyene et sted, kan meteorologene fortelle, dannes gjennomsiktige krystaller av is rundt små partikler i atmosfæren. De smelter litt på vei ned, krystallene binder seg sammen og blir til hvite flak. Du hører det ikke, for det lager ingen lyd. Du sitter inne i leiligheten din og stirrer ut i lufta og venter på at dagen skal ta slutt, selv om du ikke rakk det du skulle gjøre eller opplevde alt du ville oppleve. Dagene strekker ikke til, men i dag skal det likevel skje, den utgåtte dagen skal gi deg noe mer, den er ikke over.


For det er da du ser ut av vinduet. Gjennom persiennene og forbi gardinene, ut i mørket i gata utenfor, faller det lys fra himmelen, lette, myke dundyner, kakao med krem i, kalde klemmer, toner fra en fiolin, fingre som treffer tangenter, i skjæret fra gatelyset, strømmende ovenfra et sted, et sted vi ikke kan se, langt der oppe, over byen. Og det er da du våkner fra dvalen, tankene klarner, du kler på deg yttertøy og sniker deg ut av leiligheten, ut på gata, og der står du. I lyset. Mellom flakene. De faller, lett og stille, de lander på tunga og gir en søt smak av barndom og lengsel. Stå helt stille og kjenn etter.


Susende nedover bratte bakker med nylærte snowboardferdigheter. Lage hvite baller som blir til snølykt og kalde hender. Kaldt i nakken. Mykt å ligge på. Sprelle og lage engler. Termos med varm saft. Klabber under skiene. Reinskinn å sitte på. Hvite dyr i alle fasonger. Hoppbakke. Grave fram hytta. Måke taket. Kram. Myk. Våt. Tørr. Glinsende frost. Komme inn foran peisen og sakte, men sikkert tørke og bli varm mens det biter i fingrene.
 

Så går du inn igjen. Det er lov å drømme. Det er lov å håpe. Det er lov å la seg fortrylle. Det er lov å glemme den isende kulden, de mørke morgenene, den kalde vinden som blåser rett gjennom, og bare nyte himmelens små kunstverk og vente på at tilværelsen skal bli pakket inn i myke dyner av snø. Og la Ola Bremnes synge i ørene dine: "Kom sne som kvite huskelappa fra en himmel - som vi her nede nesten synes å ha glemt."

(Snø-kunnskapen kom fra Wikipedia
Sangen:  Ola Bremnes – Kom sne
Bilder: det første er fra hytta på Fribu og de andre fra en snødag på Karmøy)

Stress.

Det er nok stress, sier legen og ser på meg med matte øyne.
Det er visst løsninga på det meste - og problemet i tilværelsen. Folkesykdom, skjult fare og studentsyndrom. Etterhvert som livet har blitt mer elektronisk og enklere, har det også blitt mer krevende og stressende. Vi sliter ikke lenger for å få mat, kampen handler ikke lenger om overlevelse i den forstand, men stadig nye krav kommer likevel til. Nå strever vi for eksempel med å fore oss selv riktig og mosjonere oss selv, og vi må forsøke å holde oss unna mange av de moderne underverker som TV og datamaskiner for å ikke visne helt hen. Og vi må stresse ned. Samtidig som vi må få gjort alt.

Jeg prøver å tenke på dette: hva er det som stresser meg, og hva stresser meg ned? Hvorfor er jeg tilsynelatende stresset? Man kan selvfølgelig bli litt stresset av dette. Men det inneholder kanskje også løsninga på hvordan dagene skal bli fine og gjennomlevbare, så jeg tenker på det.

Det er mange ting som stresser, meg, for eksempel:

Når jeg må pusse opp, leve i kaos eller gjøre husarbeid alt for fort.

Når jeg har mange ting som jeg bare må gjøre og ikke kan komme meg unna.

 

Når jeg må gjøre noe jeg ikke føler jeg får til.

Men mange ting stresser meg ned også:

Å plutselig gjøre noe annet enn det som er fornuftig, snike seg vekk og kose seg. Eller ta seg god tid til å drikke kaffe av en stor kopp på lørdag morgen. 

 Å gjøre ferdig eller begynne på noe kreativt...

 Dyr. Noe det er litt mangelvare på for tida (Veslefrikksavn!)

Natur. Særlig Mjelle. Noe det er litt mangelvare på for tida.


Jeg har som mål å stresse ned. Noe som sikkert hjelper litt på er at jeg aldri mer i hele mitt liv skal gifte meg, (men bare fortsette med å være gift), at jeg om ikke lenge har levert avhandling, og at leiligheten begynner å bli ferdig. Men hverdagsstresset forsvinner ikke, og derfor er det så viktig å finne gode ting som oppveier for det. Jeg fortsetter letinga.

Hva stresser deg, og hva stresser deg ned?

Noen råd (til meg selv)

http://sxc.hu

Disiplin i hverdagen. Det er vel dette de fleste studenter synes er vanskeligst. Den ultimate voksenutfordringa. Styr din egen hverdag. Kom deg opp om morgenen. Bli smart og klok og gjør det bra. Helt på egen hånd.
Her er mine egne råd til meg selv...

FINNE UT HVA SOM FUNKER BEST
Finn ut hvor du liker å lese, om det funker bra å ha avtale med andre om å møtes på MF, hvilket system du liker, hva som motiverer deg. Det er selvsagt veldig forskjellig fra person til person! Når leser du best? Er det om morgenen, om kvelden, midt på dagen? Bruk den beste lesetiden til å lese det som er vanskeligst. Bruk den aller dårligste lesetida til å gjøre noe annet som du uansett skal - sove, trene, være sosial, ordne ting, lage mat, vaske.

KOMME SEG OPP OM MORGENEN
Det er én ting som funker hvis du ikke lar deg overbevise av vekkerklokka: du må øve. Øve i våken tilstand, om kvelden eller på dagen: still vekkerklokka til å ringe om et minutt eller to, legg deg i senga, lukk øynene, tenk at du sover, og når vekkerklokka ringer, reis deg fra senga, skru av vekkerklokka og gå ut av rommet. Gjør dette flere ganger. Før du rekker å tenke på hvor trøtt du er, vil (kanskje) minnet om det du øvde på gjøre at du faktisk står opp. Stå helst opp samtidig hver dag og legg deg samtidig hver kveld (særlig at det går, men det er verdt et forsøk)

HA OVERSIKT
Skaff oversikt over pensum, når du har eksamen, oppgaver og forelesninger. Og for all del: skaff pensum så fort som mulig! Sett opp en plan for semesteret. Sett av de fire siste ukene før eksamen til å repetére (så har du litt å gå på). En for hvert fag, og en til å repetére alle. Prøv å bli ferdig med alt pensum i tide. Lag et system, for eksempel: Hvor mange sider du skal lese hver uke (f.eks 3000 sider delt på 17 uker er 176 sider pr uke) (og evnt. hvor mange gloser du skal lære hver uke, hvor mange tekster du skal eksegere osv...) Når du skal være ferdig med et delemne eller ei bok Hvor lenge du skal lese hver dag, f.eks. 7 timer/økter + lunsjpause

PAUSE OG BELØNNING
Du klarer ikke å sitte og lese i all evighet (eller gjør du?). Tre kvarter er maks for meg, men noen ganger blir jeg sittende og kope på lesesalen - da er det bedre å ta en pause. Jeg jobber ca. tre kvarter, tar et kvarter pause, og så har jeg rundt en time lunsjpause. Belønning er fint (evnt. straff??). For noen kan det være så enkelt som å ha ei liste over alt du skal lese og stryke det ut når du er ferdig (eller lime på ei gullstjerne). Du kan også belønne deg selv med pauser, mat, hyggelige aktiviteter eller en fiffig variant i de mest intense leseperiodene: du får LOV til å vaske badet, ta oppvasken, betale regninger eller gå på butikken når du har lest så og så mye eller lenge - da føles dette som deilig avveksling:)

VÆR REALISTISK
Vær student på fulltid! Lag et system, men ikke vær for streng. Ha heller et backup-system. Hvis planen er å komme på lesesalen klokka 9 hver dag og lese i sju timer, hva gjør du hvis du forsover deg? Kan du for eksempe sitte et par timer om ettermiddagen? Eller i helga? Eller kanskje du kan legge inn en ekstra lang lunsjpause til vanlig som du korter ned hvis du er seint ute. Det er ingen vits å bli demotivert av å ikke klare målene sine! Og ikke sett dem alt for høyt! For tida har jeg et system som går ut på at når jeg kommer på MF, bestemmer jeg meg for hvor mange økter (på 45 min) jeg skal klare i løpet av dagen, alt etter når jeg kommer og hva jeg ellers skal. Målet er alltid så mange som mulig, men det går greit med noen færre. Da slipper jeg å bli sur på meg selv fordi jeg ikke kommer til å rekke alle.

NYT DET
Når jeg har oversikt og system, nyter jeg å studere. Jeg bruker den første delen av semesteret til å bare lære og repetisjonstida til å tenke på eksamen. Det kan være stressende, slitsomt, tung og kjedelig å være student, og sånn er det vel bare, men det er også gøy. Vi er veldig heldige som får lov til å studere. Nyt det mens du kan!

Oslo.

Sinsenkrysset

La meg først si at jeg ikke er fra Oslo, aldri hadde tenkt å flytte hit og ikke har tenkt å bli her. Som nordlendingene sier: "Oslo er en fin plass, det, bare synd det ligger så usentralt". Så merkelig at så mange mennesker har hopet seg opp her ved en liten fjord, uten fjell, uten noe særlig god plass, bare mennesker over alt, en fjord og t-banen. Men jeg har tross alt flyttet hit nå. Sånn offisielt. Etter å ha hatt adresse i Bodø i fem år og fått 1328 kroner eller noe sånt i reisestipend, har jeg nå byttet til Oslo, skal stemme her neste år og kommer med på statistikken over de som flytter til Oslo. Sånn kan det gå. Og det aller, aller verste: jeg har bodd her i fem år nå, like lenge som jeg har bodd i Bodø, og Bodø er en plass jeg prøver å si at jeg kommer fra.

Man kommer til Oslo som ny student og alt man vet om er Karl Johan. Men tro meg, du ser aldri Karl Johan igjen etter at du flytter til Oslo, den blir i periferien, for det er jo på Majorstua man er. Majorstua er sentrum i universet, dette bråkete krysset binder byen sammen for min del, der går ring 2 og der kan man gå til Bogstadveien og slottet, MF og Blindern, Frognerparken og mot Bislett, Sagene, Bjølsen og Sinsen.

Det finnes natur i Oslo. Frognerparken er som en drøm, der har vi grilling etter greskeksamen, der har man piknik med kjæresten, viser fram nakne statuer til turister, der kan man jogge og prøve å komme i form eller vandre rundt og tenke lange tanker. Det er bare en av mange merkverdige parker som man kan bli glad i i Oslo. Mange er så rare at de har parkeringsplass under. I parkene lufter man hunder og folk sitter og drikker øl (litt ulovlig) og barna leker og folk soler seg og i det hele tatt. Man kan vandre langs Akerselva og komme helt opp til fossen i Nydalen. Og vil man ha litt mer villmark kan man vandre oppover i skogene i Nordmarka og Østmarka, men tro meg, det er bare skog, skog, skog, skog, grusveier, stier og små speilblanke vann til å bade i eller la være å bade fordi det er drikkevann, blåbær og tyttebær, skog og turistforeningsmerkede stier og hytter som det er gratis å bo i og skog.
Det er mange kafeer og restauranter i Oslo, men jeg går stort sett på den samme, så det ikke skal bli så komplisert. Det er Bila Bong bak t-banen på Majorstua, som tross skrivefeil (frister det med litt skylling?) serverer god og rimelig mat og har verdens merkeligste interiør og alltid plass til mange gode venner.

Finnes det serverdigheter i Oslo? Jeg ser alltid rart på turistene, for jeg skjønner virkelig ikke hva de gjør her. Hva GJØR de i Oslo, når vi har så mye flott å se på i resten av Norge? Selv går jeg gjerne på Fram-museet eller Nasjonalgalleriet, det er greit, og Hovedøya liker jeg meg på, operaen er litt sånn been there, done that, og Frognerparken har jeg jo nevnt, kanskje litt for mange nakne mennesker (av stein, riktignok) for en sart sjel. Men det er mulig de ser noe annet enn meg, turistene.
Jeg bor hvertfall her. I en leilighet. Ved en park. I en by. Ved en fjord. Og trives med mann og venner og studier. Men lengter etter fjell...

Kjente og ukjente fjes

Vi sitter i kantina, og det myldrer rundt oss: et mylder av nye studenter, som går på K-RLE og samfunnsfag, og noen ler, og noen kjenner alle, og noen kjenner ingen (som i sangen), og mange er nye i Oslo og de fleste er sommerbrune og jentene går i sandaler og sommerkjoler. Det var en gang at jeg visste hvem alle var på MF, men det er lenge siden nå.

SÅ kommer en MF-professor bort til oss og utbryter: så godt å se noen kjente fjes! I lige måde, ler jeg, og husker selv hvordan det var å være ny student i mylderet, det virker så lenge siden.
Nå føler jeg at vi har tråkket opp og ned disse trappene så mange ganger, at vi er gamle fordi vi fortsatt har hettegenser med den gamle MF-logoen, at vi har kjent disse lærerne i all evighet, de er som tanter og onkler, de har gitt oss febernedsettende på studietur i Israel, kjøpt hus i timen, forlovet seg, gitt oss veildening, pint oss gjennom muntlige eksamener, tatt doktorgrad, svart på spørsmålene våre, fått fast stilling og gjerne skrevet bok siden den gangen vi tasset inn her for første gang. Og vi har tatt gresk og hebraisk og vært i praksis og jobbet som prestevikarer og jeg har til og med giftet meg med en MF-student.

Nå er det nye studenter i hopetall og det er vi som er eldst, vel, kanskje ikke i alder, men det er i alle fall vi som går på siste året, sjetteåret, og sjetteklassingene som var så store den gangen, stod og prekte i kapellet og skrev avhandling og visste visst alt som var å vite.

Jeg kjenner vemodet når jeg setter ut bøker i biblioteket (for jeg har gått her lenge og har deltidsjobb på MF). Jeg skulle så gjerne begynt på nytt, lest litt nøyere, fordypet meg mer, vært innom flere fag, lært mer. I stedet skal jeg konsentrere meg om én eneste ting hele semesteret, nemlig å skrive avhandling. Og samtidig er det jo ikke noe annet jeg heller vil enn å skrive den avhandlinga, som jeg har fått velge tema på selv, og dessuten komme meg på praktikum og ut i den store verden.

Jeg er glad for de nye studentene, de hører til her, selv om jeg kanskje ikke kommer til å bli kjent med så mange, håper jeg på å få se dem: engasjere seg i Miljøutvalget, Studentrådet og fadderordninga, preke og spille i kapellet, overta jobbene i biblioteket og resepsjonen, bli lærere, prester, stipendiater, bli kjente fjes, de fjesene som lærerne kjenner igjen, vite hvem alle er, snart sitte her og være på sisteåret de også, med smaken av wienerbrød, vemod og undring, forventning og en lang avhandling å skrive.

Øya i havet

I helga var jeg prestevikar på Værøy. 

Helikopteret går i fast rute og har plass til ca. 15 personer.
Turen tar 20 min.

Overnatting - på prestegården, som nå er hotell

Værøy gamle kirke fra 1740

Stig på, kirka er åpen:) 

Inne i gamlekirka

Værøy nye kirke i deilig solskinn.

Her er SPAR-butikken og kafeen. Rett under fjellet.

Utsikt fra helikopteret på vei hjem.

På vei tilbake til Bodø.

Nydelig og trivelig plass!