For tida er jeg prestevikar i Fosen prosti, i Ørland, Bjugn, Nes og Jøssund menigheter. Å være prestevikar er en fin sommerjobb og en lærerik erfaring. Man drar avgårde til et nytt sted, uvitende om hva som venter, og plutselig er man en del av noe helt annet enn til vanlig. Det tar litt tid å sette seg inn i ting - men etterhvert begynner man å få på plass stedets måte å gjøre ting på - hvem som skriver ut dåpsattesten, om organisten vil diskutere salmene eller bare få dem tilsendt - om jordpåkastelsen skjer før eller etter senking - om menigheten er prøvemenighet for liturgi, tekster eller salmer - og mange andre små ting som varierer fra sted til sted.
Ellers er det jo stort sett ting vi har lært på MF, og dermed er det bare menneskene man møter som gjør at alt man gjør likevel blir helt forskjellig fra gang til gang. Det er spesielt å møte familier som har mistet noen, høre dem fortelle om den som er gått bort, alle fortellingene, lokalhistorie, minner, egenskaper. Det er hyggelig å småprate med folkene på eldresenteret, som synes man ser så utrolig ung ut at de nesten ikke tror det er mulig, og det er flott å møte alle de bittesmå barna som skal døpes, som har hele livet foran seg, og som sovner under gudstjenesten, og våkner av vannet på hodet. Det er fint å samtale med andre prestevikarkolleger, reflektere over det man gjør og slik lære mye nytt. Og det er slitsomt å komme til hybelen om ettermiddagene, mettet av inntrykk, og etter å ha gitt mye av seg selv.
Det varierer veldig mye hvor mye jeg har å gjøre - det kommer stort sett an på antall begravelser. For tida er det veldig rolig, og da er det ikke så mye å gjøre med det, bare forberede prekenen ekstra godt, ja, kanskje til og med lese litt faglitteratur?
Så er det jo også viktig å øve seg på å ha fri. Å ha fri er også en del av jobben, og en viktig del. Vi blir jo ikke akkurat glad til sinns av å lese enda flere skrekkhistorier i Vårt Land om utslitte prester - men jeg er optimistisk. Også det å verne om fritida er en arbeidsoppgave, noe man må lære seg, og det kan være vanskelig når det skjer mye og man føler at alt er veldig viktig. Men jeg merker også hvor mye det betyr å klare å ta helt fri.
