"Hvor kommer du fra?"
Jeg får stadig vekk dette spørsmålet. Det må bunne i at det en gang var slik at man ble født et sted og ble der. Eller en trang til å plassere. Du vil vite hvor jeg kommer fra: du vil plassere meg. Er jeg en vestlending med vind i håret? En nordlending som sier det hun mener? Ei fisefin vestkantjente? Har vi kanskje noen felles bekjente? Eller kanskje du har hytte i nærheten av hjemstedet mitt? Hvis jeg forteller deg hvor jeg kommer fra, er det som om du vet noe om meg. Du vet at jeg har bodd i by eller på landet, at jeg har flyttet langt eller blitt værende. Hvem jeg er.
Men enn om jeg ikke kommer fra noe sted? Enn om jeg nekter å forholde meg til en slik tanke? Hva vil det egentlig si å komme fra et sted? Er det stedet man er født på? Jeg ble født et sted, ja, men også det var et stoppested på min reise. Det glir inn i rekka av flere steder. Jeg kjenner mennesker som har bodd så mange steder at de har mistet oversikten. Vi er ikke så stedfaste som vi en gang var. Mange skifter også land, flytter til en ny kultur. Hvor kommer de fra da? Kommer de fra Norge eller Pakistan hvis de har bodd i Norge hele livet? De kommer ikke fra noe sted. Jeg kommer ikke fra noe sted. Oldeforeldrene mine kom fra et sted, kanskje. Men siden har det blitt et nett av steder ettersom hver generasjon har flyttet og funnet sitt sted, for en periode eller resten av livet.
I boka "Muslim i Norge" skriver Sissel Østberg om det å ikke komme fra et sted. Vi trenger nye begreper, sier hun - de unge har ikke lenger "roots" - men "routes". Jeg står ikke fast noe sted, mine røtter strekker seg ikke nedover i jorda. Men jeg har ei rute. Mi reiserute, en rød strek på et skattekart, mine steder. Ei brygge på Helgelandskysten - en fotballbane i skogen - et veikryss i Oslo - en benk i en park. Postkasser, dører, bussruter, biblioteker, nærbutikker. Jeg reiser videre.
Jeg kan fortelle deg min historie hvis du vil, hvis du har tid. Men kanskje vil du heller ha det kjapt og greit. Jeg kommer fra ditt og datt. Problemet er bare at du vil protestere. For jeg snakker ikke den dialekten og kjenner ikke Truls fra Trondheim eller vet hvordan været har vært i Bergen i sommer. Vil du egentlig vite hvem jeg er? Vil du virkelig høre hvor dialekten min er fra, hvor jeg skrek mitt nyfødte skrik, hvor jeg stod staselig i min hvite konfirmantkappe, hvilket tre jeg fant kjærligheten under? Det krever mer enn et enkelt spørsmål. Det kan bli ganske komplisert. Kanskje må du spørre: hvem er du?
"Hvor kommer du fra?" Det hendte at noen stilte Jesus det spørsmålet (uten å sammenligne meg selv med Jesus på andre punkter enn dette i denne omgang). De ønsket seg et enkelt svar, en måte å plassere han på. Jo, kunne de få høre - det er snekkersønnen fra Nasaret. Bare en helt vanlig fyr, faren hans heter Josef og mora Maria. Men Jesus ville fortelle dem mer. Han ville fortelle hvem han var. Han hadde også hadde en livsreise - fra før tidenes begynnelse, fra himmelen, en kort tur innom Nasaret på jorda, og så gikk han videre, for til slutt å dø og stå opp. Det skulle vise seg at han var mer enn en vanlig fyr fra Nasaret.
