Oslo.

Sinsenkrysset

La meg først si at jeg ikke er fra Oslo, aldri hadde tenkt å flytte hit og ikke har tenkt å bli her. Som nordlendingene sier: "Oslo er en fin plass, det, bare synd det ligger så usentralt". Så merkelig at så mange mennesker har hopet seg opp her ved en liten fjord, uten fjell, uten noe særlig god plass, bare mennesker over alt, en fjord og t-banen. Men jeg har tross alt flyttet hit nå. Sånn offisielt. Etter å ha hatt adresse i Bodø i fem år og fått 1328 kroner eller noe sånt i reisestipend, har jeg nå byttet til Oslo, skal stemme her neste år og kommer med på statistikken over de som flytter til Oslo. Sånn kan det gå. Og det aller, aller verste: jeg har bodd her i fem år nå, like lenge som jeg har bodd i Bodø, og Bodø er en plass jeg prøver å si at jeg kommer fra.

Man kommer til Oslo som ny student og alt man vet om er Karl Johan. Men tro meg, du ser aldri Karl Johan igjen etter at du flytter til Oslo, den blir i periferien, for det er jo på Majorstua man er. Majorstua er sentrum i universet, dette bråkete krysset binder byen sammen for min del, der går ring 2 og der kan man gå til Bogstadveien og slottet, MF og Blindern, Frognerparken og mot Bislett, Sagene, Bjølsen og Sinsen.

Det finnes natur i Oslo. Frognerparken er som en drøm, der har vi grilling etter greskeksamen, der har man piknik med kjæresten, viser fram nakne statuer til turister, der kan man jogge og prøve å komme i form eller vandre rundt og tenke lange tanker. Det er bare en av mange merkverdige parker som man kan bli glad i i Oslo. Mange er så rare at de har parkeringsplass under. I parkene lufter man hunder og folk sitter og drikker øl (litt ulovlig) og barna leker og folk soler seg og i det hele tatt. Man kan vandre langs Akerselva og komme helt opp til fossen i Nydalen. Og vil man ha litt mer villmark kan man vandre oppover i skogene i Nordmarka og Østmarka, men tro meg, det er bare skog, skog, skog, skog, grusveier, stier og små speilblanke vann til å bade i eller la være å bade fordi det er drikkevann, blåbær og tyttebær, skog og turistforeningsmerkede stier og hytter som det er gratis å bo i og skog.
Det er mange kafeer og restauranter i Oslo, men jeg går stort sett på den samme, så det ikke skal bli så komplisert. Det er Bila Bong bak t-banen på Majorstua, som tross skrivefeil (frister det med litt skylling?) serverer god og rimelig mat og har verdens merkeligste interiør og alltid plass til mange gode venner.

Finnes det serverdigheter i Oslo? Jeg ser alltid rart på turistene, for jeg skjønner virkelig ikke hva de gjør her. Hva GJØR de i Oslo, når vi har så mye flott å se på i resten av Norge? Selv går jeg gjerne på Fram-museet eller Nasjonalgalleriet, det er greit, og Hovedøya liker jeg meg på, operaen er litt sånn been there, done that, og Frognerparken har jeg jo nevnt, kanskje litt for mange nakne mennesker (av stein, riktignok) for en sart sjel. Men det er mulig de ser noe annet enn meg, turistene.
Jeg bor hvertfall her. I en leilighet. Ved en park. I en by. Ved en fjord. Og trives med mann og venner og studier. Men lengter etter fjell...

Det var det prosjektet

Ett bilde om dagen-prosjektet mitt tok visst brått slutt da jeg glemte å ta med ledninga for å overføre bilder da jeg var en svipptur i Norge.

Vel, her er noen bilder likevel.


Noe av det fine med Norge er jo at vi er veldig gode på rettskriving....


Fin is i Oslo


Mitt fremtidige hjem, sett fra inngangen til bygården på andre sida av bakgården



Utenfor mitt framtidige hjem



Var tilbake i kirka og fikk være med på søndagsskole:) Godt... jeg er ikke så flink til å følge med på prekener.


ENDELIG fikk vi sendt alle invitasjonene;)

Flytoget til Gardermoen, og så bar det rett tilbake til Durham... fikk ikke en gang testa snøen!

Hugnad i dugnad

Jeg svømmer rundt i en del ord som hugnad og equanimity om dagen (for ikke å snakke om wantonness). En salig blanding av amerikansk-nynorsk (hebraisklærer Andrews fascinerende talemål), hebraisk (som av og til, når jeg har lest litt for lenge av gangen, flyter sammen og blir til uforståelige prikker og streker), hebraisk oversatt til litt gammeldags engelsk slik at det ikke står i ordboka, og hebraisk oversatt til engelsk oversatt til norsk på en litt klossete, ikke setnings-aktig måte.

Og ordet hugnad har jo en flott klang over seg. Ikke minst er det et ord som faktisk rimer på dugnad. Og det var jo det jeg skulle skrive om. Hvorfor er man så redd for dugnader? Hvorfor skulker man borettslagets vårlige dugnad, sniker seg ut av blokka og vandrer hvileløst rundt med et snev av dårlig samvittighet og samtidig en slags følelse av å ha vunnet? Hvorfor forestiller man seg at alle de andre sikkert er veldig erfarne dugnadsfolk, og at en sikkert bare kommer til å gjøre noe feil uansett? Hvorfor tenker en at det bare blir slitsom?

Dugnad er jo riktig trivelig! Pusle rundt og rake i gresset i hagen (som forøvrig ligger bak blokka, ved siden av blokka nedenfor, hvor det sjeldent er sol, og som derfor nesten ikke brukes), sope støv i kjelleren til man puster støv og må ut og suge til seg luft, luke ugress i bedene (noe som er ganske trist, siden ugress kan være ganske pent - forglemmeiei for eksempel), snakke med naboer du ikke visste du hadde, og ikke minst være med på dugnadens PAUSE, der de eldste fornemme fruene som har bodd i blokka lenge før jeg åpnet mine øyne her i verden (på så mange måter?) har laget vafler (garantert ikke fra ferdigpose), hjemmelaget syltetøy og boller med smør og brunost, og dessuten kaffe, og en kan stå og føle seg fornøyd med sitt arbeid og sin innsats her i verden for ei penere blokk og benytte sjansen til å spørre vår kontaktperson i eiendomsfirmaet om hva vi skal gjøre med røret som har løsna under dusjen.

Og så - snike seg av gårde før dugnaden er ferdig fordi man faktisk skulle på et møte klokka sju. Da kan man ha hugnad i dugnad, da.

Morgenstunder

Byen våkner sakte.
Stråler av sol siver inn gjennom vinduene.
Biler suser forbi, en gammel mann lufter bikkja og smiler til en nabo som går morgentur.
Nede på kiosken har eieren akkurat låst seg inn for å gjøre klart til en ny arbeidsdag.
Det er mer stille enn vanlig, lydene blir stadig flere. Lufta er rå, kald, det begynner å bli høst, joggerne må ha treningsjakke på og jeg tenker at jeg snart må finne frem vottene.
I Frognerparken er turistene på plass, russere, amerikanere, parken er alltid åpen, og man må jo få med seg mest mulig, så hvorfor ikke begynne her. De tar bilde på bilde, som om de må fange dette øyeblikket, som om statuene når som helst kunne reise seg å gå, glemme det de gjorde, ei kvinne som holder et barn, et kjærestepar som leker, en gutt som ser tomt ut i lufta.
Jeg blir andpusten fra trappene opp til Monolitten.
Jeg drikker vann fra drikkefontena ved Sørkedalsveien.
Kafeene har åpnet. Kaffe er stikkordet. Sitte på fortauet en lørdags morgen med kaffe og avis. De ser fredfulle ut. De har pause fra alt.
Snart åpner butikkene i Bogstadveien. Unge jenter, voksne jenter, kjærestepar, menn, eldre, barnefamilier, de har bankkortene klare og håper de finner akkurat det de må ha. Skruer, brød, kjoler.
Trikken kommer.
Det er morgen i Oslo, en morgen som skal bli dag, en dag som alle andre dager, som begynner, varer, tar slutt.
Snart skal byen våkne på nytt.

Evaluering av huleboertilværelsen

Siden dette er et relevant tema for mange mennesker, vil jeg her gi en liten evaluering av hvordan det er å bo helt alene.

Når man bor alene....

det er så utrolig deilig og stille...
du kan vandre rundt i hva du vil...
gjøre hva du vil...
vaske når du vil...
spille musikk tidlig om morgenen...
badet er ledig...

...men det er ingen å fortelle til,
eller henge litt med,
eller spørre om ting.

Når man bor sammen med noen....

...irriterer man seg over småting
...må man koordinere vaskinga...
...kan man ikke alltid gjøre akkurat det man vil når man vil det...
og badet er kanskje opptatt.

Men samtidig kan man ha det ganske hyggelig sammen.

Så oppsumerende vil jeg si at det er fint å bo alene, og jeg kommer nok til å gjøre det igjen. Men samtidig gleder jeg meg til å bo sammen med andre igjen.

Jeg er glad i vinteren, men....

En halv vannmelon som veier 3 kilo.
Flip-flap-sko.
Feriepenger.
Begynne å bli brun.
Kjøle ned med en svømmetur i Trollvann etter å ha syklet en halv time i oppoverbakke. Kveldssol, en gutt som roper på pappan sin, for kom og se! ROMPETROLL!, suse nedover bakkene med deilig følelse i kroppen.
Frysern full av is og cheesedoodles i skapet.
Blomstrende hage.
Shorts.
Vasse i Akerselva mens alle ser rart på meg.
Ligge henslengt i gresset og lese høyt for meg selv på gresk mens alle ser rart på meg.
Tenke på at det snart er ferie og planlegge sykkeltur.
Gå barbeint.


Jeg sier ikke mer.

(..bildet er tatt av Maia )

Oslo vs. Bodø

Jeg prøver så godt jeg kan å like Oslo. Dessverre er jeg nok oppdratt til å det motsatte: ...Vi irriterer oss over at byen alltid virker å være sentrum av universet, og at mediene alltid fokuserer på dette. Vi fryder oss på når det er dårlig vær i Oslo, og ler av Oslofolkene, som KLAGER over litt DUSKREGN!

Det er en by. Den er kjempestor i norsk sammenheng og bitteliten i verdenssammenheng. Det er noe bråkete og travelt over den. Alle blir anonyme i folkemengden. T-banen suser under jorda. Folk ser rett gjennom deg. Jeg kjenner ikke gatene, stedene. Det er så mange muligheter, men du drukner i dem: Liten vits å ha 20 kinoer hvis du aldri kommer deg avgårde likevel.

I Bodø er det lettere. Vi stikker på kino og ser den filmen som går, vi får det med oss når det er en bra konsert, vi vet om de beste kafeene og velger den vi vil gå på akkurat der og da. Naturen er liksom nærmere, man kommer seg lettere ut.

Dessuten... hjemme er det ingen lesing og ikke noe mas. Hjemme har jeg ferie og er totalt uansvarlig. I Oslo er det sabla stress bestandig. Hjemme er det pizza på lørdag og fortsatt lørdagsgodteri, selv om vi egentlig er for store. I Oslo er det lesing og atter lesing....




Men.."nå har også jeg bestemt meg for å gå nøye gjennom alt fra begynnelsen av og skrive det ned for deg i sammenheng, ærede Teofilos". Og jeg fant 14 bra ting med Oslo...

1) Gå langs Akerselva. Ligge henslengt i en park...
2) Gå på ski i knitrende kulde og komme inn på ei skistue og drikke en varm kopp kakao og skravle i to timer
3) Muligheten (den ubrukte, sådan) til å gå på teater, museer og gallerier (jeg har jo vært på Fram-museet, og en dårlig versjon av West Side Story)
4) Innvandrerbutikkene, med rare lukter og trivelige folk.
5) Å sitte på den skranglende gamle trikken opp til Ljabru.
6) MF - det er jo derfor jeg er her, så...
7) Universitetsbiblioteket (det er så veldig bibliotek-aktig der)
8) Obs på Løren. Der har de alt.
9) Kattesporet i sementen utenfor huset mitt.
10) Lageret i Vestre Aker kirke med spor etter 30 år med barnearbeid - og alt man trenger for en vellykket søndagsskole. Generelt sett kirkekaffe i Vestre Aker.
11) G3 i Storsalen og Taizébønn i Paulus kirke - fine steder å finne ro.
12) Fint vær. Det regner seriøst lite her.
13) Gratis overnatting på DNT-hyttene i marka for ungdommer
14) Det er lett å komme seg bort herfra...:)

Konklusjonen er: Jeg forsøker å trives så godt jeg kan! Heldigvis er det noen trivelige mennesker her. Og så er det jo stadig vekk sommerferie. Som jeg skrev da jeg ventet på flyet sist jeg var hjemme:

"Det er så mange steder vi kunne ha reist, men vi reiser alltid hjem. Til det samme stedet, huset, dørkarmene, et minne fra den hvite grusen utenfor huset, en kjølig junikveld der alle ordene vi har lengtet etter å si, endelig sies, og senere, et stille farvel. Hjem til ungdommene som var barn sist, og barna som var små sist og nå er store. En skogssti du kjenner, brølene fra en fotballkamp som nå er forsvunnet inn i fortida. Vi reiser hjem til disse menneskene og hundene som vi tross alt har delt livet med. Vi blir små, vi blir barn igjen og vil bare ligge under dyna og krølle oss sammen og ikke ta noe som helst ansvar. Flyplassen, sikkerhetskontrollen, de tause vaktene med rak rygg, blir en vane, og vi tenker, kanskje hadde det vært fint med en tur til Roma, ei påske på Hardangervidda, eller lese litt, men vi reiser hjem. Klarer ikke å slippe tanken på at vi fortsatt bor der, at vi har ei seng, ei halvlest bok på nattbordet, den smørtypen vi liker i kjøleskapet, og vi vet hva knottene på fjernkontrollen er, selv om symbolene er utslitt. Vi trenger å høre hjemme et sted. Hyblene og rommene og leilighetene og kollektivene er bare upersonlige sammenlignet med denne terassen, ullgenserne i skapet og gummistøvlene i gangen.

Jeg gleder meg til å komme hjem...