I hvertfall føltes det slik for oss som vandret gjennom Aker sykehus i dag i LEGEFRAKK. Som Pål Asle sa det: dette hadde jeg ikke trodd da jeg begynte på kristendom grunnfag.
Jeg er i praksis på Aker sykehus. Sist jeg var på sykehus var jeg innlagt på regeionssykehuset i Trondheim, nå kalt St. Olav: min diagnose var "nyfødt". Denne gangen er det "prestestudent" som er unnskyldninga for å tilbringe tid på sykehus.
Generelt følte jeg meg noe malplassert blant sykehusluktene, lydene og tingene. Og jeg følte også at vi så litt ut som en gjeng med turnusleger fra Grey's anatomy. Særlig da en lege tok oss for å være legestudenter.
Så er det å finne ut av geografien til dette sykehuset. Det er neppe så komplisert som jeg tror, men neppe så enkelt heller. Snarveier, trapper, heiser, vestibyler, plutselig er man i et annet bygg, plutselig går man rett på en pasient, i det hele tatt, man må passe seg.
Jeg klarte også å komme for sent på min første dag på sykehuset, riktignok på grunn av ekstrem innlagt IQ-sperre på Carl Berners plass på grunn av veiarbeid.
Noe sier meg at jeg må stå tidlig opp i morgen. Svært tidlig. Gå inn på et vaktrom med ukjente sykepleiere og leger, og prøve å finne min plass på posten - og prøve å huske at det er prest jeg skal være. O, prekestol, jeg savner deg.
