I vårres tid

Det er rart å tenke på at det har vært noen lenge før oss. At det hele startet en gang.

Der stod de, menneskene. I en verden. Hva skulle de ta seg til? Hva var det første de tenkte på?
De så kanskje litt rundt seg. De ruslet kanskje litt rundt. Dagene gikk. De skjønte at de måtte spise for at det ikke skulle gnage i magen. De ble våte og flyttet inn i ei hule. Noe sånt. Stadig flere behov meldte seg, og til slutt fant de opp internett.

Det er rart å tenke på at alt var annerledes for ti år siden, at verden var en annen da jeg ble født. Den gangen kunne man finne en tiøring og gå på kiosken og kjøpe et drops for den. Den gangen sydde mamma pappas skjorter, og leiligheten vår hadde ikke bad. Hva skulle man vel med det?

Den gangen måtte man gå i banken og betale regninger. Hvordan fikk man tid til det? Hvordan kjøpte man egentlig flybilletter? Tenk så mye tid man brukte på å slå opp i telefonkatalogen. Og hvis man ikke var hjemme, kunne ingen få tak i en. Ganske deilig må det ha vært. Ingen spurte "hvor er du?" eller "hva gjør du?" når en snakket i telefonen. Det var jo ganske opplagt at en var i gangen og at en drev og snakket i telefonen.



Da jeg var liten hørte jeg på kassett, og vi laget egne radioprogrammer hjemme på kjøkkenet. Vi har én film fra da jeg var liten. Pappa hadde nemlig et smalfilmkamera, men filmruller var så dyrt at han bare har noen veldig få filmer. Jeg har bare sett den et par ganger, fremviseren er nemlig ødelagt. Men det er dyrebare, vakre minutter med en toåring som leker på en lekeplass.

Det er rart å gå rundt i fotsporene til de som har levd før oss. På husmannsplassen til oldeforeldrene mine på Tilrem. Der de sleit dag ut og dag inn for maten, for livet. Mat i dag. Mat i morgen. Leve. Var de lykkelige? På den ene sida kan man tenke: De må ha vært lykkelige. Alt var så enkelt. Ikke så masete og fullt av informasjon som i dag. Viktige verdier, familie, samhold, vente på han far som e på havet, melke kua, arbeide for bonden så vi får bli her. På den andre sida: De hadde lengsler, drømmer om et liv uten strev, drømmer om å eie si ega jord, lengsel etter en svunnen kjærlighet som hadde reist til Amerika, kunne alt vært annerledes? Når de hadde stoppa ullundertøyet så mange ganger at det ikke var mer igjen av det opprinnelige stoffet, hva tenkte de?



Det er rart at Gud kom til jorda i ei spesiell tid og et spesielt sted. Som kristne går vi hele tida og forholder oss til akkurat dette øyeblikket i verdens historie. Jeg husker kristendomstimene på skolen der vi alltid skulle tegne fra Bibelen. For hvordan så klærne deres ut? Var klærne brune? Hadde de langt hår? Og stadig går vi og nesten eksisterer i denne tida, forsøker å forstå hvordan de tenkte, hvorfor de gjorde det de gjorde og sa det de sa. Gud valgte akkurat denne tida. Kanskje var det lurt. Dagens medieflom hadde ikke gjort seg særlig godt. Samtidig hadde det vært kjipt om vi bare hadde et par steintavler eller noe. Nå har vi solide, historiske kilder som samtidig gir rom for utrolig mange spørsmål og til dels krangling.

Og alt det som skjedde for så lenge siden, har samtidig betydning for oss akkurat nå.

"Enn hvis Jesus hadde kommet inn her, akkurat nå," sa Erik Andreassen (i en veldig god tale) på pinsefest i Storsalen i går, "og bedt oss om å følge han. Og vi hadde sagt ja. Hvor ville vi ha måttet gå? Hadde han tatt alle 600 med inn på Tullins og sagt: "Jeg skal ha 600 cappuchino, Judas tar det på kortet"?

I tillegg til å skape latteranfall i salen, utfordret Erik oss i forhold til hva det vil si å følge Jesus. Jesus utfordret menneskene i sin tid til å følge ham. Hva vil dette si for oss? Vi er i vår tid - og må forholde oss til det. Hva betyr det egentlig å følge Jesus i dag? Hvordan kan vi fortelle om Jesus - i vår tid?

Skogen kaller

Det er eksamenstid, og Oslos lesesaler er fylt til randen av nilesende, bekymrede, puggende, notatskrivende, nøttespisende, tiskende, hviskende mennesker som burde ha lest mye mer for lenge siden. Hybelen preges av dårlig luft, bøker som flyter, og en nabo som stadig sitter på gårdsplassen sin i bar overkropp og spiller høy, stygg musikk.

Jeg lengter ut.

Til skogen.

Etter å kjenne på været.

Puste.

Hogge ved.

Bade.


Men så har jeg jo satt meg fore å lære å lese det nye testamentet på gresk, og det er ikke bare bare. Det er gloser som skal pugges, verbbøyninger, finurligheter, preposisjoner og det som verre er.

Jeg bestemte meg: Glosekortene mine trenger rett og slett en luftetur, hjernen min trenger rett og slett å få gruble i andre omgivelser, og den norske turistforening har dessuten bestemt seg for å sponse dette. De tilbyr nemlig gratis overnatting på hyttene i Oslomarka til unge medlemmer.

Som sagt, så gjort. Skogen kalte, på internett fant jeg ei hytte som lå passe nært og fikk bestilt plass og sørget for å være mutters alene. Jeg tok med meg litt kjeks og litt kylling, og var i gang. Fjellvang var målet.

Som vanlig når jeg er alene på tur, ble opplevelsen noe strabasiøs. Dette skyldes jo, som bloggens tittel antyder, en anelse mangel på retningssans, avstandsbedømming og størrelsesbedømming, noe som førte til at jeg stadig ikke ante hvor jeg var (et sted midt i skogen, antagelig), for så å oppdage at jeg var nøyaktig der jeg skulle være.

Det må også sies at jeg glemte turistforeningens standardnøkkel hjemme, men en ekstra times sykling (ned - og så opp, opp, opp) er jo bare god trim. Det viktigste er jo at man kommer fram, og det gjorde jeg også. Stillheten senket seg både i sjela og på hytta. Jeg ble litt satt ut av at den var så stor: selv gangen var større enn hybelen min. Så var det stor stue, stort kjøkken og stor sovesal. Jeg ante egentlig ikke hvor jeg skulle oppholde meg, men laget til slutt en liten base foran vedovnen. Det var blitt kveld, så etter litt mat leste jeg litt skjønnlitteratur og la meg i ei god seng.

Det ble morgen, jeg var fortsatt i live og fortsatt på tur. Jeg leste vel og lenge, badet litt, hugget litt ved, hilste på noen sauer, drakk kaffe og hadde det ganske topp.

Seansen ble forøvrig avsluttet med at jeg møtte Maja sent på kvelden for å sove i telt like ved parkeringsplassen på Solemskogen. Vi hadde det koselig og solte oss i tre timer. Da vi var ferdige med det, begynte det å regne. Det er deilig å være ute. Kjenne på været. Få noen utfordringer innimellom. Og ikke minst ro, slik at verbene faller på plass, konsontansammenstøtene stemmer og tekstene får mening.

Når man kommer tilbake fra tur, selv om det bare har vært noen dager, virker sivilisasjonen så merkelig. Det er så mye som er unødvendig og upraktisk. Man må prøve å ikke svette når man sykler. Man kan ikke stoppe og fylle vann i flaska si eller tisse bak et tre.

Tid har jeg, Snellingen er ledig i helga, jeg tror jeg drar av gårde igjen. Skal tro glosekortene mine blir spreke etterhvert.

Reparere ting

Jeg kunne ønske jeg kunne reparere ting.

I vårt samfunn blir jo alt mer og mer komplisert. Før klarte man det meste selv, både hus, klær og mat. Nå må vi til spesialist for den minste ting. Du kan ikke skru fra hverandre klokka eller bilen, det meste er billigere å kjøpe ferdig enn å lage, og tenk så mye tid vi sparer på å bake 1-2-3-kake.

Men én ting gjenstår heldigivis. Sykkelen. Man kan fortsatt skru på sykkelen sin, og de fleste flittige sykkelbrukere har anledning til å få litt skitt på nevene med jevne mellomrom. I stedet for å bruke noen hundrelapper på en overhaling hos det lokale sykkelverkstedet, insisterer jeg: "Æ VIL GJØR DET SJØL". Det har også hittil gått ganske greit; det gjelder enkle ting som å skru av og på hjulene, stramme bremsene og girene og skifte bremseklosser. Det var dermed med en skrekkblandet fryd jeg i dag måtte konstatere at jeg hadde punktert for aller første gang.

Hva gjør man da? Dessverre har ingen lært meg det. Det eneste jeg kunne komme på var en historie om noen som punkterte på en sykkeltur, og måtte gå til en gård for å låne en bøtte med vann, for å finne hullet i slangen. Jeg tror jammen det var Lillebror og Knerten. Så ser man hva man kan lære av bøker. Jeg eier faktisk et sett med lappesaker og tenkte at jeg kunne jo gå hjem og prøve. Jeg var jo 20 minutters sykling hjemmefra, men nektet innbitt å bruke 30 kroner på T-banen, så jeg begynte å gå.

Underveis prøvde jeg å fylle luft i dekket, hvorpå en mann konstanterte at jeg måtte skifte slange. Jeg tok han på ordet og gikk til nærmeste bensinstasjon for å kjøpe slange. På bensinstasjoner har de tydeligvis ikke sånt. Etter å ha trillet langt og lenger enn langt endte jeg på Storosenteret, som er åpent til ni og har en sportsbutikk i øverste etasje. Slange ble innkjøpt og et slags redskap til å ta av dekket med.

Dessverre greide jeg det ikke. Jeg gjorde virkelig et ærlig forsøk. Jeg ble svart både her og der og brukte alle mine krefter, men det var nok teknikken som manglet. Tafatt gikk jeg med hjulet under armen inn på butikken igjen og spurte pent om hjelp. Mannfolket strevde heldigvis litt med å få av dekket, han også, og da han hadde skiftet slange, punkterte den straks, fordi han ikke hadde fjernet årsaken til punkteringa. Men til slutt var den lille spikeren, som utløste alt dette, fjernet, og hjulet kom etterhvert på plass der det hører hjemme.

Det er ikke så lett å reparere ting. Men en dag står jeg kanskje på en øde landevei med et flatt dekk. Hva jeg skal gjøre da er uvisst, men jeg har iallefall litt erfaring å støtte meg til. Og i verste fall får man vel spørre noen eller håpe at det fins et kjøpesenter i nærheten som er åpent til ni...

Stress og glede

Noen ganger fyker dagene så fort forbi, og man føler seg som en tilskuer til sin egen tilværelse. Det mest umiddelbare blir det viktige. Resten skyver jeg langt unna, og samtidig bekymrer jeg meg for det. Egentlig er det ikke nå det gjelder. Den tida vi har lagt bak, oss er avgjørende for hvordan vi gjør det på eksamen. Nå er det bare å repetere. Samtidig krever det egentlig full konsentrasjon, og de tusen andre tingene jeg gjør, burde ikke ha vært der.

Midt opp i alt dette lukter syrinene så fantastisk godt. Innvandrerblomstermannen på hjørnet er like blid dagen lang. I dag fikk jeg en gratis ost. Og i går var det en pusterom dag med 17. mai-steming tvers igjennom. Det fine med 17. mai er at man trenger ikke gjøre noe for å ha det hyggelig. Man kan sitte i ei trapp i bunad og se på livet og spise is. Eller alene på verandaen med søte jordbær og slitne bein.

Så jeg har bestemt meg for å gjøre følgende forsøk på å kombinere stress og glede. Jeg sitter foran skrivebordet. Jeg har tatt inn en syrinkvast og det lukter godt. Jeg pugger uregelrette verb, relativpronomener og 3. deklinasjon-substantiv på gresk og spiser non-stop. Til sammen er det helt ok.

Kom og bli med til søndagsskolen vår!

Jeg gikk på søndagsskolen hele oppveksten min. Søndagsskole er noe folk har mange assosiasjoner knyttet til. Også jeg: perler, hånddukker, flanellograf, tegning, Tore Thomassen-sangen om søndagsskolen, at vi fikk tenne lys og lese tekst i kirka, at vi spilte skuespill, at vi laget bokrull der vi skrev evangeliet om oss selv og bibelvers på gresk. Vi hadde det veldig gøy. Vi fikk lære veldig mange fortellinger - som på en måte kom under huden på meg, ble en del av mitt univers. Senere har fortellingene virkelig fått mening.

Jeg fikk være med å starte opp søndagsskolen i Vestre Aker kirke denne våren. Den har vært nedlagt en kort periode. Vi fikk frie tøyler og haugevis med ressurser, leker og gøyale ting. Det eneste vi manglet var barna. I løpet av noen måneder har vi hatt over 20 barn innom, riktignok - men bare én av dem har vært der flere ganger. Sånn er det - det tar tid å komme i gang igjen. Men søndagsskolen er essensiell for en menighet. Mange barnefamilier vegrer seg nok for å gå i kirka hvis det ikke er noe tilbud til barna. Med godt opplegg tror jeg at søndagsskolen kan bli ukas høydepunkt, og at barna virkelig kan få bli kjent med Jesus.

Å holde på med søndagsskole er uansett en sann glede. Det er farger, leker, rytmer, sanger, små gutter og jenter som hopper på trampoline, klistremerker og Lisa Børud. Noen kommer kjempesjenerte, men etter 10 minutter er de helt i hundre og din aller beste venn. Å forkynne for barn er også spennende. Noen ganger kan det være vanskelig å forklare ting . Det er en grunn til at det er så mange vanskelige ord i teologien. En har behov for å presisere, nyansere. Når en skal si det med enkle ord må en velge dem godt. Skrell av alt, det er back to basic. Det handler om at Gud er glad i oss, og at Jesus er vår venn. Det er fantastisk oppbyggelig å stå foran 5 barn og si det som det er: "Jesus er min venn. Jeg håper at han er deres venn også!" Det er bare sånn det er. Glem bibelsyn, glem båsene, glem kranglinga, konfesjonene, ritualene. Det er dette som er viktig.

Og det er viktig, og tankevekkende, når ei jente spør: "LIKER dere virkelig å være sammen med barn?" "Ja, så klart," sier vi. "Hvorfor er ikke dere på skolen vår?"

Lesesalstanker

De siste to årene har jeg brukt mye tid på lesesalen på MF, fordypet i ei bok eller surfet på internett, betalt regninger eller prøvd å formulere setninger i en oppgave. Lesesalslyder og lesesalstøv. Bøyde hoder og søvnige øyne. Og tenkt: Her sitter vi altså, blir kloke og smarte og lærer det som læres skal. Imens utenfor vinduet bygger de et hus. Da jeg begynte på MF var det bare så vidt påbegynt. Snart stod det høyreist og tungt med et forvirret juletre på toppen. Ting ble heist opp, i heisekraner, og nede ved musikkhøyskolen stod en ung mann med motorsag og hørselsvern. Nå er det ferdig. Av og til tenker jeg at kanskje jeg heller skulle gjort noe praktisk. Jeg kunne virkelig tenke meg å bli snekker. Ta i noe konkret, materialer, redskaper. Eller baker. Kna deigene. Blande rørene. Bygge hus som folk kan bo i, bake brød som folk kan spise. Dessverre er jeg født med bøker mellom hendene og kunnskapstørst i blikket. Hadde det ikke vært for denne trangen til å lære, tenke og skrive, hadde jeg kanskje blitt rørlegger eller syerske. Hvem vet.

"Vi som ikke bygde Norge," skriver Erlend Loe om sin generasjon i boka L. Ja, det er vi det. Vi som har glatt og sart hud, tynne, bleke fingre, og som tror hardt arbeid er å ta ut søpla. Har vi fått til noe er det i beste fall ei godt programmert hjemmeside. Har vi sett noe, er det på TV. Vi har ingenting å skrive om. Jeg vil så gjerne bygge noe. Jeg vil så gjerne se sola stå opp og telle stjernene, høre fuglene, se snøen smelte, blomstene titte fram, bladene visne, følge med, bli påvirket av vær og vind, gjøre noe varig, noe ekte. Roter vi oss bort i ord? Hva skal vi bygge?

Men så skal det jo også bli noe av oss her inne, når vi en dag kommer ut fra støvet og bøkene, frigjør oss fra bokstavene og bokryggene, og skal ut og søke jobb. Verden ser kanskje litt annerledes ut, hus er blitt bygget, og menneskene vi møter, har forandret seg. Kanskje er det først da vi virkelig må sette i gang med å lære. Er vi heldige, får vi kanskje være med på å bygge, vi også. Bygge felleskap. Bidra til det gode og til troen.

Lykke til, Plinius!

Teologistudiet har jo foreløpig vært en nokså akademisk affære. Vi må tenke historisk og vitenskapelig, og det hender Gud forsvinner litt opp i alt dette. Jeg satt i tre dager og tenkte på hvorfor Johannes døperen kalte Jesus Guds lam. Dvs. hvilken bakgrunn har dette i GT eller andre tekster? Snakker han om påskelammet, syndebukken, offerlammet, det apokalyptiske lammet, den lidende tjeneren? Selvsagt er mange av disse mulige bakgrunner. Men selvsagt, folkens, selvsagt kan evangelisten eller døperen ha fått denne tittelen hos Gud som en hjelp til å forstå Jesu rolle. Selvsagt. Hva folkene som hørte ham, forstod, er en annen sak. Det var ikke så lett å skjønne at denne snekkergutten fra Nasaret, var Guds sønn. Kanskje tok det rett og slett litt tid. Jeg vet ikke om jeg skjønner det selv.

Heldigvis får vi noen gode Halleluja-opplevelser på dette studiet også. I høst satt vi og leste "Reformation thought" og ble riktig salige over nåde-kapittelet. Og i går hadde gresklærer Glenn med seg en spennende tekst til timen. Teksten er skrevet av guvernøren i Bithinya, Plinius, til keiser Trojan i Roma ca. år 110 e.Kr. Han forteller om avstraffinga av de kristne, hvordan han forhørte dem og henrettet de som gjentatte ganger bekjente troen på Jesus. Det virker som om det har vært et problem med oppslutninga til den romerske religionen, de har solgt lite offerkjøtt, og det har vært få folk på høytidene. De vil jo ha et samlet rike, så dette er et problem. Kristendommen vokser. "The plague of this superstition has spread not only in the cities, but through villages and the countryside." Men Plinius er optimistisk. "I believe that a stop can be made and a remedy provided." Og Robert poengterte skarpt at vi fortsatt holder på, ganske lang tid etterpå. Jepp, lykke til, Plinius....:)

Kvinneprestspørsmålet - i støvet etter kampen

Er kvinneprestspørsmålet et avsluttet kapittel? Det kan være lett å tenke det. I den norske kirke, og på MF, er spørsmålet definitivt over i den forstand at det er fullt lov å utdanne seg til, og bli prest. Det høres ingen gisp fra benkeradene om presten som kommer ned langs midtgangen har kvinnelige former og pene damesko under kjortelen. For noen av oss som vokser opp langt fra bibelbeltet, er kvinnelige prester like dagligdags som leverpostei. Selv fikk jeg et mildt sjokk da jeg for første gang fikk høre at det var noen som var i mot at kvinner skulle ha dette yrket. Kanskje jeg har vært litt isolert for den slags. I det meste av forkynnelsen jeg har møtt har andre ting enn teologiske kranglesaker vært i fokus – og takk og lov for det. Men etterhvert som jeg ble stor, flyttet til Oslo, og begynte på MF, åpenbarte det seg en teologisk splittet kristenverden, verdt å felle en tåre eller to for.

Aller helst kunne jeg tenke meg å slippe å mene noe i det hele tatt. Det er jo ikke å mene ting jeg driver med. Jeg tror jo. Forhåpentligvis trenger jeg ikke å mene noe om alt heller. Men i denne saken trer meninga fram på en tydelig måte fordi den handler om yrkesvalget mitt. Spørsmålet er om det er gjennomtenkt. Det å skulle bli prest kom så bardust på meg at jeg ikke rakk å reflektere om jeg kunne bli det fordi jeg var kvinne – kallet var nok å bale med fra før av. Det tok derimot ikke langt tid før vi kom innom temaet i en diskusjon over matpakken – eller jeg fikk forsiktige spørsmål fra folk jeg møtte. Da oppdaget jeg at jeg ikke hadde tenkt over dette, satt meg inn i tekstene, eller kunne si noe fornuftig om det i hele tatt – annet enn: ”jeg tror Gud har kalt meg…” .

Kvinneprestspørsmålet er ikke et avsluttet kapittel. Mange av jentene som tripper rundt på Mf og leser teologi kjenner nok kanskje en stikkende følelse av dårlig samvittighet. Kan jeg egentlig? Er det riktig? Mange blir nok møtt med sterke utsagn hjemmefra, fra menighet eller andre sammenhenger. Vi diskuterer ikke saken så mye – noen blir merkelig stille når temaet dukker opp. Diskusjonene er over, og vi som ikke har kjempet, kjenner ikke argumentene.

Det var bare en ting å gjøre: finne ei datamaskin, søke i Bibsys etter kvinne + prest, og tråle Mfs bokhyller for bøker om temaet. Det ble en god bunke. Jeg var helt åpen for å overbevises, både den ene og den andre veien. Jeg begynte på en god gammel en ”Kvinnelige prester – hvorfor ikke?”, en tittel som kan være villedende, men som skal tolkes bokstavelig. Kvinnelige prester. Hvorfor ikke. Jeg ble deretter lurt trillrundt av Thoralf Gilbrant som snakket masse om hvor fint det var med kvinner i tjenesten – for så å skremme vettet av meg med fortellingene om folk som ble spedalske, eller falt ned i hull i jorda, fordi de tok på seg et embete de ikke hadde krav på. Debattboka Kvinner - i kirken, i misjonen osv. var den som la frem saken på best måte. Jeg fikk ikke lest alle bøkene jeg lånte, men håper jeg fikk med meg det viktigste. Det med tolkninga av bibeltekstene. Det med embetssynet. Selvsagt kan vi fortsatt være uenig i dette, og jeg respekterer de som vil tolke tekstene på en annen måte. Vi kan ikke erklære saken død, men som i alle saker, prøve å fungere på best mulig måte sammen, og forsøke å fokusere på det viktige i forkynnelsen: Jesus, tro og nåde.

Jeg er usikker på om jeg kunne kjempet den kampen kvinnene før meg har kjempet. Om jeg kunne vært så påståelig og sikker på at jeg hadde rett. Men noen måtte kjempe for at de kvinnene som Gud ønsket å bruke, skulle få lov til å være i hans tjeneste. Så – takk til dere som har kjempet kampen for oss.