1. juledagsgudstjenesten er en av årets fineste gudstjenester. Det er høystemt, trompetspill, finklær og en ro over alle - huset er vaska, pakkene er åpnet. Ungene har de mjuke nyjulegavene på. Kirka har en litt annen forsamling i seg en dagen før - og presten tør å snakke om trua si. Sånn var det i hvertfall i Tverlandet kirke i dag.
Annerledes er det å lese avisa og høre folk snakke om kirkesituasjonen. Og enkelte har begynt å snakke som om det var to fløyer i kirka nå. To motsetninger, som jobber for forskjellige mål og ser helt annerledes på tingene. Enten er en konservativ, Jesus-fokusert og liker sangen "Jeg har en venn som har gitt sitt liv", ellers er en liberal, samboer, og mer opptatt av liturgi og kirkekunst enn av Jesus og Bibelen.
Det er alvorlige spørsmål som er oppe - dyptgripende og vanskelige. Noen tror så høyt om seg sjøl at de har funnet svar på tingene. Har man valgt side, har man funnet svaret, liksom. Men det som rører seg er vanskeligere enn som så. Hvordan møter vi de eldgamle, livgivende tekstene, når vi også må møte livet med alt det rommer? Hvor går balansegangen mellom at vi tror vi kan styre med eget vett og legger bort visdomsordene, og at vi blir så regelbundne at vi glemmer menneskene og kjærligheten som Jesus lærte oss? Hvordan kan vi sitte og diskutere og krangle om hva som krenker menneskeverdet? Hvordan kan vi gå snarveier fra tekstene som vi bygger tro og liv på, og velge lettvinte løsninger? Nei, slik kan vi ikke drive på.
Trua er full av spørsmål som er for vanskelige, og det er fristende å skyve dem unna - enten ved å ikke snakke om dem eller ved å velge standpunkt og kjempe for det. Men det handler mye om å gå inn i kampene - og ofte er vi så heldige at vi kommer levende ut derfra, med undring i blikket; trua er der fortsatt. Det er det store mysteriet om ungen som ble født i en stall og som drog Peter opp av vannet når han tvilte; det er han som holder trua i oss oppe.
Jeg vil ikke velge side; og jeg tror ikke det finnes en kamp mellom det ene og det andre laget. Vi kjemper alle med oss selv og med de store spørsmålene; og med Gud, og hvem han er. Vi har et felles mål: lovprisninga, forkynnelsen, fellesskapet. Vi kan ikke kreve dyp teologisk refleksjon av hvermann slik at en må velge etter teologi når en skal flytte på seg, eller når en skal møte folk og bli venner, eller be og feire nattverd sammen.
Vi må holde fast på det Luther lærte oss om hvor viktig Bibelen er og på det Jesus lærte oss om hvor viktig mennesker er. Så har jeg ikke noe svar på spørsmålene, jeg heller, men jeg er villig til å gå inn og kjempe med dem.
