Eksamensmodus

Dette blir ikke et interessant innlegg.

Det blir et eksamenslesende, funderende, grublende innlegg. Det nærmer seg eksamensrasling, pensjonister som spiser banan og ser strenge ut, sove dårlig, få skrivekrampe og ikke minst den herlige følelsen etterpå blandet med et stikk av dårlig samvittighet fordi jeg burde lest mer og ikke gått så tidlig.

Vi starter med litt jubel:
Jeg har lest samtlige pensumtekster i hebraisk og GT, PÅ HEBRAISK.

Vi fortsetter med noen spørsmål:
kan man integrerer del A og B i GT-oppgaven?
Hvor skal jeg starte?
Hva betyr egentlig bruken av imperfektum og perfektum i salme 102?
Hva vil det si å sammenligne seg med en pelikan?

Så litt frustrasjon:
Hebraisk er så overveldende. Jeg kommer aldri til å skjønne alt, huske alt, få med meg alt.
Jeg kan lese og lese og lese til jeg dør. Det er overveldende.

Til slutt en glad tanke:
Det er fint å høre GT-tekster, for det er akkurat som jeg har kommet litt under huden på språket tross alt. Jeg skjønner litt hvordan de tenker.

Hugnad i dugnad

Jeg svømmer rundt i en del ord som hugnad og equanimity om dagen (for ikke å snakke om wantonness). En salig blanding av amerikansk-nynorsk (hebraisklærer Andrews fascinerende talemål), hebraisk (som av og til, når jeg har lest litt for lenge av gangen, flyter sammen og blir til uforståelige prikker og streker), hebraisk oversatt til litt gammeldags engelsk slik at det ikke står i ordboka, og hebraisk oversatt til engelsk oversatt til norsk på en litt klossete, ikke setnings-aktig måte.

Og ordet hugnad har jo en flott klang over seg. Ikke minst er det et ord som faktisk rimer på dugnad. Og det var jo det jeg skulle skrive om. Hvorfor er man så redd for dugnader? Hvorfor skulker man borettslagets vårlige dugnad, sniker seg ut av blokka og vandrer hvileløst rundt med et snev av dårlig samvittighet og samtidig en slags følelse av å ha vunnet? Hvorfor forestiller man seg at alle de andre sikkert er veldig erfarne dugnadsfolk, og at en sikkert bare kommer til å gjøre noe feil uansett? Hvorfor tenker en at det bare blir slitsom?

Dugnad er jo riktig trivelig! Pusle rundt og rake i gresset i hagen (som forøvrig ligger bak blokka, ved siden av blokka nedenfor, hvor det sjeldent er sol, og som derfor nesten ikke brukes), sope støv i kjelleren til man puster støv og må ut og suge til seg luft, luke ugress i bedene (noe som er ganske trist, siden ugress kan være ganske pent - forglemmeiei for eksempel), snakke med naboer du ikke visste du hadde, og ikke minst være med på dugnadens PAUSE, der de eldste fornemme fruene som har bodd i blokka lenge før jeg åpnet mine øyne her i verden (på så mange måter?) har laget vafler (garantert ikke fra ferdigpose), hjemmelaget syltetøy og boller med smør og brunost, og dessuten kaffe, og en kan stå og føle seg fornøyd med sitt arbeid og sin innsats her i verden for ei penere blokk og benytte sjansen til å spørre vår kontaktperson i eiendomsfirmaet om hva vi skal gjøre med røret som har løsna under dusjen.

Og så - snike seg av gårde før dugnaden er ferdig fordi man faktisk skulle på et møte klokka sju. Da kan man ha hugnad i dugnad, da.

På tide med tur

På tide å skrive litt om turlivets gleder!

I helga har jeg vært på mi 5. hytte i marka. Marka er som kjent en skog hvor det er vanskelig å se skogen for bare trær. Alle perlene som finnes i bøker om marka, må være mellom trærne et sted - og hvor? Men hyttene er spennende. Det er alltid gøy å komme til et nytt sted! Det er godt å ha et mål for turen. Og godt å komme seg bort fra den travle Kirkeveien. Mange av turistforeningshyttene har vært ei seter, ei tømmerhogsthytte eller jegerhytte. Plutselig er man som i en annen verden og ei anna tid.

I helga drog altså jeg og Sigurd Andreas til Myrseter, ei seter fra 1700-tallet. Stor, toetasjes, med ti sengeplasser, gamle gode vedovner og en tram med morgensol. Trengs det noe mer her i livet en en tram med morgensol, en liten kopp kaffe og en kjeks? Vi hadde med oss litt skolegreier, ettersom det jo nærmer seg eksamen, og det kan være godt å sitte og lese et sted hvor ikke så mye stjeler oppmerksomheten (bortsett fra han kjekke fyren på andre sida av bordet), Ibsens Brand og ulike typer gryterett.

Det er 10 km å gå fra bussholdeplassen. Inne på stien i skogen var det ganske vått og litt snø her og der. Plutselig hadde vi tatt av mot grusveien, og det var kanskje like greit. Det gikk litt fortere å gå, særlig der det ikke var snø. Men det var ikke verdens mest spennende vei. Skog, grus, elv og lite forandring.

På lørdag tilbrakte vi mesteparten av dagen i solveggen. Det ble godt og varmt etterhvert! Smeltevannet i elva ble forresten både drukket og badet i (det siste gjelder den kvinnelige delen av reisefølget). Om kvelden var det nesten stjerneklart og ingen andre som hadde tatt turen innover til Myrseter denne helga. Søndag stod vi opp tidlig for å rekke det som rekkes skulle nede i byen, trodde vi hadde litt dårlig tid, men hadde god tid. Dermed fikk vi avslutte turen med å sitte på en haug i sola ved busstoppet og spise polarbrød og tomat (sistnevnte gjelder den kvinnelige delen av reisefølget).

Jeg har allerede halvveis planlagt hva som blir neste hytte. Ja, vi får se...