Jeg vokste opp i en by med store veier i. Men det var noen som bygde bruer over veiene. Jeg kunne vandre fri og freidig på de stødige betongarmene og spytte ned på bilene hvis jeg følte meg litt rebelsk. Jeg gikk i hjemmesydde klær og hadde arvet en sykkel som pappa spraylakkerte i rosa. Det var mat på bordet, smør på brødet og et lilla strutteskjørt. I det hele tatt; det har vært enkelt å være meg.
Da jeg var liten hadde jeg ei bankbok med gullfarge utenpå. Pengene stod skrevet med skrivemaskinbokstaver og vokste sakte. Nå har jeg ti kontoer. Jeg har nemlig oppdaget at jeg kan lage så mange kontoer jeg vil og kalle dem hva jeg vil, navn som sparegrisen, penger i madrassen og drømmekonto. I tillegg har jeg investert noen tusenlapper i et fond i Russland og håper på opptur i øst. Jeg sparer. Og bruker. Og eier.
En skal ikke eie mer enn en kan få med seg opp i et tre, fortalte mormor at noen hadde sagt til henne. Da jeg kom til Oslo for å studere, hadde jeg en ryggsekk og en koffert. Nå har jeg flyttet til et større rom for å få plass til alle tingene og bøkene og alt som hoper seg opp. Det er alle klærne, det er symaskina, gitaren, soveposen og teltet, ting og tang og papirer som flyter.
Jeg skriver NT-oppgave for tida. Jeg valgte å skrive om ei bibelfortelling som utfordrer meg. Prøve å komme til bunns i om dette kanskje burde påvirke meg mer enn det gjør. Det setter i gang noen tanker.
Det kom en gang en rik mann til Jesus. Han eide mye. Åkrer, fjøs, hus, tjenere, familie. Dette hadde kanskje slekta bygd opp over mange år. Han var sikret. Han kunne kjøpe seg venner. Han hadde det bra. Han hadde bare et spørsmål. "Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?". Kanskje ikke det alle går rundt og lurer på, men kan samles i en bunke av eksistensielle spørsmål som vi alle spør oss. "Du kjenner budene," sier Jesus, og ramser opp en bunke setninger som du kanskje husker fra konfirmasjonstimen. Dette hadde mannen holdt. "En ting mangler du," sa Jesus, " gå og selg alt du eier og gi det til de fattige. Kom så og følg meg". Mannen ble lei seg og gikk sin vei, for han eide jo så mye.
Disiplene går virkelig fra alt de eier, yrket sitt, familien, huset, for å følge en mann de ikke kjenner, en fyr med rare ord og merkverdige handlinger. Den rike unge mannen vender tilbake til livet sitt med et spørsmål som er besvart, men som han aldri kan bli ferdig med. Kanskje angrer han på at han i det hele tatt spurte. Kanskje hadde det vært like greit å ikke vite.
Jeg har aldri forstått meg på mennesker som ikke har sparepenger. Og tanken på å forlate alt dette, tingene, klærne, kontoene, og stå på bar bakke sammen med tiggerdama på hjørnet, er så fjernt som det overhodet er mulig. Det innebærer ingen trygghet, ingen forutsigbarhet. Det kan vel hende jeg får bruk for å slå opp i et filosofisk leksikon? Eller får behov for et par røde småsko? Eller får ei større strømregning enn forventet?
Jesus ber ikke alle sine etterfølgere om å selge alt de eier. Men han ber alle sine etterfølgere om å skifte fokus. Om å prøve å stole på noe som er mye større, noe som ikke er forgjengelig, men som blir. Spørsmålet er om jeg i det hele tatt kan stole på Gud når jeg stoler på alle kontoene og tingene og Lånekassen som pøser inn penger hver måned. Spørsmålet er om vi blir sløve av å ikke kjempe for vår eksistens, trangsynte av å ha det så bra, feige av all tryggheten.
Og vi trenger kanskje å utfordres av en som turte å gi slipp på alt for vår skyld.
