13 merkelige fakta om briter

Vi sitter ved kjøkkenbordet og snakker om dette merkelige landet. Rister på hodet. Det er noe underlig primitivt og gammeldags ved det hele. Jeg lager ei liste og vi ler.

Det er rart å være utenfra, merkelig å ikke være en del av noe. Det er rart å ikke ha ei kantine å være sosial i, det er rart å være på besøk. Jeg står liksom utenfor og betrakter.

Det er vanskelig å ikke vite hva som forventes, og følelsen er at det er mye mer enn jeg kan klare, at det er en annen måte å tenke på, at det er så mye mer komplisert, at alle er så smarte.

En dag står jeg og prater med noen av de oversmarte menneskene likevel, og de er hyggelige og virker i tillegg normale.

Jeg blir invitert til ei jentegruppe for teologistudenter, og alle var sinte fordi det er så mange menn på fakultetet!

Jeg drar på julelunsj i den bittelille menigheten, de er gjestfrie og hyggelige, og det viser seg at prestefrua har vokst opp i Norge og har idylliske barneminner om vintre fulle av snø og somre fulle av sol.

Vi inviterer folk hjem til oss på Luciadagen, spiser lussekatter, tysk julekake og peppersneppa fra Rana, prater og har det hyggelig.

Og så nærmer det seg. Komme hjem til jul. Tilbake til de norske smakene. Tilbake der hvor jeg hører hjemme på et eller annet vis. Til hus som er bedre isolert. Til folk som ikke forventer at du skriver ut sjekker.

Fortsatt god adventstid til alle, og her er lista:

1. De kjører på feil side av veien.

2. De sitter på feil side av bilen.

3. De har teppegolv på alle rom, inkludert badet. Og inkludert offentlige bygninger.

4. De skriver sjekker. Og forventer at du stadig vekk skal skrive sjekker.

5. De liker temafester med tema som "kinky love" og "hunting" (her kunne man kle seg ut som rev, hund eller jeger)

6. De har vinduer som ikke holder kulden ute.

7. De har ikke krydder på butikkene. Eller grovt mel.

8. De serverer vin på kirkekaffen.

9. Det er om å gjøre å ha minst mulig stoff på seg når man skal være fin.

10. Barn må leke i dress og gå i shorts om vinteren. (Også kalt skoleuniform)

11. De er veldig gira på å sende brev. Hittil har strømselskapet sendt kanskje 10 brev, og enda har vi ikke betalt noe.

12. Timeplanen ligger på nettet, men det viste seg at de slett ikke var den som var oppdatert. Det var papirutgaven, som man på eget initiativ måtte gå til et kontor og hente.

13. De tror Norge er et primitivt land.

Tre observasjoner

Det er tidlig morgen, tidligere enn du kan tenke deg å stå opp, men jeg er oppe, forvirret, det er mørkt ute, kaldt på rommet. Men jeg har lagt fram treningsklær, straks er de på, sekken pakket, en kjapp frokost, og jeg er ute. Rusler nedover den vesle gata med rekkehus i mur, svinger ned til høyre og er i sentrum av Durham. Det er stille, noen står og røyker utenfor busstasjonen, noen skal et sted, en drosje venter. Jeg kommer til den første brua, og over meg rager katedralen, og elva strekker seg bakover, omkranset av trær. Jeg småløper opp bakkene til torget, og til den neste brua, løper langs elva, og stopper ved et lite, firkantet hus, the Boat House. To av de andre har kommet, og vi sier hei og hvordan går det og står og venter, trøtte, strekker litt på oss, lurer på hvordan dette skal gå. Så er alle på plass, og vi setter oss ved romaskinene, trenerne instruerer og kommanderer, og snart er det tid for å bære ut båten. Vi er fire roere og to trenere og en cox, båten er tung og lang, den må ikke komme borti noe, vi går ned til brygga, og så må vi snu hele den tunge båten, legge den på vannet. Vi går ombord en og en, plasserer årene og tar av skoene. Coxen begynner å rope: Stroke side sitting the boat, bow side, row. Pressure, please! Hold it! Vi manøvrerer oss uvørent ut på elva, det er svakt, mildt, lys ute, en anelse tåke, kaldt. Vi kan ingenting enda, og to må sitte og holde båten stødig mens de andre ror, men snart er vi i gang, vi glir bortover vannet, fyker avgårde, blir kjeftet på av coxen, prøver å holde rytme, tenke på teknikken...

Vi pynter oss og går gjennom byen mot College of St. Hild and St. Bede. Collegene er en slags folkehøyskoler, har jeg kommet fram til, bortsett fra at de som bor der studerer på universitetet. De har de samme typene temafester, de bor ofte hjemmefra for første gang, de har matsal, kapell, gymsal, klubber, aktiviteter. Jeg søkte på et rom på college, og på mange måter tror jeg det ville vært bra å bo der, for det ville ha blitt lettere å bli kjent med folk, men samtidig elsker jeg stillheten på kjøkkene i Atherton Street, og muligheten til å lage mat selv. Men jeg prøver å involvere oss litt i colleget jeg tilhører likevel, det er jo et samfunn i samfunnet, (og de har aerobic hver søndag for tre pund i året) og i dag skal jeg delta på en av tradisjonene de liker å holde i hevd, formelle middager. Man pynter seg, dresskoden er black tie, som visstnok betyr smoking, får litt mer fancy mat enn vanlig, betaler litt mer enn vanlig og går helt som vanlig og drikker seg full etterpå. Ikke jeg, selvsagt. Vi er postgraduates (høyere grad) og sitter på et eget bord sammen med de andre postgraduatene, resten av rommet, kanskje 100 stk, er undergraduates, i folkehøyskolemodus. Bordene er pyntet, og vin er satt fram, men vi har bedt spesielt om å få noe alkoholfritt, kan du tenke deg, å oppfordre til drikking på den måten? Vi må reise oss og være stille når de som sitter på "high table" kommer inn, det er de som jobber på colleget, spesielt inviterte gjester, alle som er høyt på strå, typisk England. De sitter altså for seg selv i stedet for å prøve å bli kjent med studentene. Hvorfor? Det er jo tradisjon.

Jeg slår koden til Dun Cow Cottage, et lite hus rett ved det teologiske fakultetet der noen stakkars PhD-studenter er plassert på lesepulter rett innenfor inngangsdøra, og hvor det er et seminarrom. Jeg og en overbelest karakter med en uforståelig aksent er de første som har kommet, men snart ryr de på, en katolsk PhD-student, en anglikansk prestestudent fra presteseminaret som tar et fag på fakultetet, ei som har bachelor i filosofi som nå tar master i teologi, en ordinert prest som tar master i teologi, en sveitsisk ERASMUS-student og meg, som ikke føler jeg vet så veldig mye om Augustin akkurat nå. Så dukker læreren opp også, og som vanlig begynner han timen med å gå og koke to presskanner med sterk kaffe, omstendelig, deler ut kopper, smiler og er hyggelig, og snart sitter alle med hver sin kopp sammen med det tjukke heftet med Augustin-tekster han delte ut forrige uke. Han begynner å snakke, lese ulike deler fra heftet, diskutere Augustin, og noen tar ordet, den overbeleste karakteren med uforståelig aksent kommer med et lite uforståelig foredrag for å supplere læreren, og noen andre kommenterer, og læreren tegner et diagram, og snakker videre og jeg prøver å konsentrere meg og tenke på hva dette handler om og forstå det og det går jo kanskje an å forstå, men å delta i diskusjonen? Jeg prøver til slutt å si noe, strever med å uttale "eschatological," for selv om jeg har lest det mange ganger, tror jeg kanskje aldri jeg har uttalt det på engelsk før. Etter å ha ytret meg er jeg så fornøyd at jeg lar være å følge med de siste 15 minuttene, tenker på foredraget jeg skal holde om fire uker, samme emne, Principles of Theological Ethics, jeg har valgt Luther, er det ikke flott?

Alt vel i Durham!

Endelig kommer en liten rapport fra Durham, England! Det skjer veldig mye og samtidig egentlig ikke så mye, så det er ikke så lett å skrive om det. Men jeg har tenkt å prøve.

Litt om Durham: Tusen år gammel by, med en gammel katedral og et slott som ligger omkranset av elva som går gjennom byen. Den er også full av oppover- og nedoverbakker. I sentrum er det ei koselig handlegate som snirkler seg gjennom byen og over elva to ganger, små butikker, et innendørs marked, kirker og museer, og universitetsbygninger. Universitetsbygninger. Universitetsbygninger. Ei jente beskrev Durham slik: "The good thing about Durham is that everything is within walking distance. But then again you end up walking a lot". Det stemmer, man går veldig mye, og man må hele tida til forskjellige steder, biblioteker, forelesningssaler, kontorer. Det er en utrolig vakker by.

Nå har jeg vært her i to uker. De har jeg brukt til å komme i orden i huset jeg bor i (tur til IKEA!), som er veldig ok, og prøve å få registert meg ordentlig og meldt meg opp i fag på universitetet (har delvis lyktes, forhåpentligvis er det meste på plass ganske snart), prøve å få den riktige informasjonen jeg trenger, finne ut hvor forelesninger er, velge fag, bli med på fritidsaktiviteter, finne ei kirke å gå i og selvfølgelig: lese. Jeg har selvsagt blitt med på et rolag (nybegynnerlag, heldigvis), og snart ligger jeg vel i hardtrening, kan jeg tenke meg...

En typisk dag i Durham kan være:
Stå opp. Få med seg morgenbønn i katedralen (10 minutters gange herfra). Gå til biblioteket i katedralen. Der kan man virkelig føle at man tenker store tanker - høyt under taket. Pause. Gå en runde rundt i den nydelige søylegangen rett uten for (den som er i Harry Potter-filmene). Rusle til fakultetet eller ned til sentrum for å gå på forelesning. En tur til et av de andre bibliotekene. Rusle hjem gjennom byen, over broene, inn på Tesco for å handle mat. Hjem og lese videre. Lage middag. (Poteter. Laks. Rømme. Jada..:)) Gå ut: på kurs i Academic Writing, på et dårlig organisert møte i roklubben eller en mislykket velkomstilstelning av et eller annet slag. Hjem. Snakke på Skype. Sove.

Fagene jeg tar er Theological Anthropology of the Fathers, Principles of Theological Ethics, Christian Northumbria 600-800 og Theological and Practical Reflection on Ministry and Mission. Så mye filosofi, lese mye primærtekster, tenke veldig lure tanker, forberede seg til timene, en dæsj kirkehistorie og heldigvis litt praktisk teologi (i teoretisk form, riktignok).

Sender varme tanker til Norge!

På boligjakt i Durham

"Unfortunately, we have just been informed that due to an exceptionally high student intake of degree-seeking students in 2009/10 no further College accommodation is available at present."

Jeg satset alle mine kort på å bli innlosjert på et hyggelig internat under studieoppholdet i Durham. Få smaken på livet på campus. I Durham er alle studenter medlem av et college. De første årene av studiet bor også mange studenter på colleget. Dette hadde jeg regnet med, og derfor hadde jeg også bestilt flybillett til den 1. oktober, dagen før oppstartsuka begynner.

Men altså. Jeg er på bar bakke. Jeg har leid ut leiligheten her i Oslo. Jeg skal til et fremmed land. Jeg er bostedsløs. Hjemløs. Mitt liv er en koffert og en ryggsekk og esker i en bod.

Takket være internett er det likevel mulig å være på boligjakt i Durham selv om jeg er i Oslo. Her kan jeg se bilder av koselige engelske murhus og finne ut hva det koster å bo der (prisen er pr. uke!) og om sjansen for å dø av kullosforgiftning er særlig stor (mange har kullosdetektor). Men jeg kan jo ikke vite om det lukter mugg, om de forrige leieboerne har vasket etter seg, om jeg blir boende med en gjeng slasker, om jeg blir boende i et strøk som ikke er å anbefale. Og de jeg eventuelt skal leie hos vet jo ingenting om meg, selv om jeg kan skrive inn og fortelle hvor snill og hyggelig jeg er og teologistudent og sunday school teacher.

Foreløpig har jeg hvertfall kontakt med en huseier som virker som om han kan gi meg og Einar hvert sitt rom i et kollektiv. Han skal bare sende bilder først. Så det er bare å vente, skrive flere mailer. Og kanskje må jeg bare dra også. Ta sjansen på å finne noe. Stå der med kofferten og sekken og banke på dører som Josef og Maria.

På tide å hoppe ut i noe ukjent, uansett!

Et annerledes MF-år

Nå har jeg trødd gangene på MF noen ganger, spist en del åpningswienerbrød og kommet meg gjennom eksamener og lesesalsdager. Og jeg håper at alle som begynner på MF for første gang i år fikk noen fine åpningsdager og får lære like mye som jeg har gjort og bli kjent med like flotte folk som jeg har!

Men i år skal jeg ha et annerledes år på MF. Jeg skal nemlig ikke være så mye på MF, men dra på utveksling til University of Durham i nord-England. Det er første gang MF sender studenter dit, men TF har hatt utveksling dit, og hadde senest i fjor en student der.

Jeg reiser 1. oktober, sammen med Einar som også skal studere der. Vi har foreløpig søkt og fått brev om at vi er tatt opp, men vet ikke helt hvor vi skal bo og hvilke fag vi får. Og det er ikke så mye mer jeg kan skrive om det nå mens jeg er her, men etterhvert som jeg reiser håper jeg å kunne skrive litt mer om hvordan det er å studere i England, med et håp om at flere MF-studenter benytter denne muligheten.

Les mer om universitetet i Durham her: www.dur.ac.uk

Bildet er av Durham cathedral, hentet fra www.sxc.hu/

Prestevikartjeneste i Fosen

For tida er jeg prestevikar i Fosen prosti, i Ørland, Bjugn, Nes og Jøssund menigheter. Å være prestevikar er en fin sommerjobb og en lærerik erfaring. Man drar avgårde til et nytt sted, uvitende om hva som venter, og plutselig er man en del av noe helt annet enn til vanlig. Det tar litt tid å sette seg inn i ting - men etterhvert begynner man å få på plass stedets måte å gjøre ting på - hvem som skriver ut dåpsattesten, om organisten vil diskutere salmene eller bare få dem tilsendt - om jordpåkastelsen skjer før eller etter senking - om menigheten er prøvemenighet for liturgi, tekster eller salmer - og mange andre små ting som varierer fra sted til sted.

Ellers er det jo stort sett ting vi har lært på MF, og dermed er det bare menneskene man møter som gjør at alt man gjør likevel blir helt forskjellig fra gang til gang. Det er spesielt å møte familier som har mistet noen, høre dem fortelle om den som er gått bort, alle fortellingene, lokalhistorie, minner, egenskaper. Det er hyggelig å småprate med folkene på eldresenteret, som synes man ser så utrolig ung ut at de nesten ikke tror det er mulig, og det er flott å møte alle de bittesmå barna som skal døpes, som har hele livet foran seg, og som sovner under gudstjenesten, og våkner av vannet på hodet. Det er fint å samtale med andre prestevikarkolleger, reflektere over det man gjør og slik lære mye nytt. Og det er slitsomt å komme til hybelen om ettermiddagene, mettet av inntrykk, og etter å ha gitt mye av seg selv.

Det varierer veldig mye hvor mye jeg har å gjøre - det kommer stort sett an på antall begravelser. For tida er det veldig rolig, og da er det ikke så mye å gjøre med det, bare forberede prekenen ekstra godt, ja, kanskje til og med lese litt faglitteratur?

Så er det jo også viktig å øve seg på å ha fri. Å ha fri er også en del av jobben, og en viktig del. Vi blir jo ikke akkurat glad til sinns av å lese enda flere skrekkhistorier i Vårt Land om utslitte prester - men jeg er optimistisk. Også det å verne om fritida er en arbeidsoppgave, noe man må lære seg, og det kan være vanskelig når det skjer mye og man føler at alt er veldig viktig. Men jeg merker også hvor mye det betyr å klare å ta helt fri.

Hvor kommer du fra?

"Hvor kommer du fra?"

Jeg får stadig vekk dette spørsmålet. Det må bunne i at det en gang var slik at man ble født et sted og ble der. Eller en trang til å plassere. Du vil vite hvor jeg kommer fra: du vil plassere meg. Er jeg en vestlending med vind i håret? En nordlending som sier det hun mener? Ei fisefin vestkantjente? Har vi kanskje noen felles bekjente? Eller kanskje du har hytte i nærheten av hjemstedet mitt? Hvis jeg forteller deg hvor jeg kommer fra, er det som om du vet noe om meg. Du vet at jeg har bodd i by eller på landet, at jeg har flyttet langt eller blitt værende. Hvem jeg er.

Men enn om jeg ikke kommer fra noe sted? Enn om jeg nekter å forholde meg til en slik tanke? Hva vil det egentlig si å komme fra et sted? Er det stedet man er født på? Jeg ble født et sted, ja, men også det var et stoppested på min reise. Det glir inn i rekka av flere steder. Jeg kjenner mennesker som har bodd så mange steder at de har mistet oversikten. Vi er ikke så stedfaste som vi en gang var. Mange skifter også land, flytter til en ny kultur. Hvor kommer de fra da? Kommer de fra Norge eller Pakistan hvis de har bodd i Norge hele livet? De kommer ikke fra noe sted. Jeg kommer ikke fra noe sted. Oldeforeldrene mine kom fra et sted, kanskje. Men siden har det blitt et nett av steder ettersom hver generasjon har flyttet og funnet sitt sted, for en periode eller resten av livet.

I boka "Muslim i Norge" skriver Sissel Østberg om det å ikke komme fra et sted. Vi trenger nye begreper, sier hun - de unge har ikke lenger "roots" - men "routes". Jeg står ikke fast noe sted, mine røtter strekker seg ikke nedover i jorda. Men jeg har ei rute. Mi reiserute, en rød strek på et skattekart, mine steder. Ei brygge på Helgelandskysten - en fotballbane i skogen - et veikryss i Oslo - en benk i en park. Postkasser, dører, bussruter, biblioteker, nærbutikker. Jeg reiser videre.

Jeg kan fortelle deg min historie hvis du vil, hvis du har tid. Men kanskje vil du heller ha det kjapt og greit. Jeg kommer fra ditt og datt. Problemet er bare at du vil protestere. For jeg snakker ikke den dialekten og kjenner ikke Truls fra Trondheim eller vet hvordan været har vært i Bergen i sommer. Vil du egentlig vite hvem jeg er? Vil du virkelig høre hvor dialekten min er fra, hvor jeg skrek mitt nyfødte skrik, hvor jeg stod staselig i min hvite konfirmantkappe, hvilket tre jeg fant kjærligheten under? Det krever mer enn et enkelt spørsmål. Det kan bli ganske komplisert. Kanskje må du spørre: hvem er du?

"Hvor kommer du fra?" Det hendte at noen stilte Jesus det spørsmålet (uten å sammenligne meg selv med Jesus på andre punkter enn dette i denne omgang). De ønsket seg et enkelt svar, en måte å plassere han på. Jo, kunne de få høre - det er snekkersønnen fra Nasaret. Bare en helt vanlig fyr, faren hans heter Josef og mora Maria. Men Jesus ville fortelle dem mer. Han ville fortelle hvem han var. Han hadde også hadde en livsreise - fra før tidenes begynnelse, fra himmelen, en kort tur innom Nasaret på jorda, og så gikk han videre, for til slutt å dø og stå opp. Det skulle vise seg at han var mer enn en vanlig fyr fra Nasaret.

En avstikker

Jeg er en seriøs student, ingen tvil om det. Jeg forsøker i alle fall å være en seriøs student. De fleste av oss er nok det. Vi rusler rundt her på bygget i årevis. Vi møter opp til semesterstart. Vi kjøper bøker i god tid. Vi leser litteraturlista i januar. Vi forsøker å disponere semesteret. Vi leverer inn oppgaver. Vi møter til eksamen. I ferien prøver vi å gjøre noe som kan være nyttig for studiet og framtida. Jobbe som prestevikar. Sitte og skrive prekener mens det lukter julebakst i huset. Lyse velsignelsen på kirkegården med vindtett lue i snøkavet. Instruere tre små vise menn i røde gardiner og blå pappkroner. Slik har jeg også brukt deler av juleferien i år, i tillegg til å la meg oppvarte på alle vis, sove for lenge og prøve å få med meg noen av julegavene i bagasjen som dessverre bare kan veie 20 kilo.

Men jeg er også av den oppfatning av at det kan være viktig å ta en avstikker i blant. Det er derfor jeg har brukt den lange innledninga for å argumentere for at jeg er seriøs student og alt det er. For det er jo også slik at som student kan man ta seg litt fri innimellom. Og det kan være godt å komme til et annet sted. Et annet land med andre lukter, andre lyder, andre bilder. Jeg tok en avstikker til Mexico sammen med to andre jenter. Det var litt for langt å reise på litt for kort tid, stor tidsforskjell og lang flytid. Men det var også en tur preget av at vi ikke hadde alt for store forventninger til hva vi skulle få med oss, slik at vi heller ikke stresset rundt for å få med oss mest mulig. Mexico er et stort land. Skal man se alt må man ha god tid. Vi beveget oss i en liten radius og fikk heller ikke med oss så mange severdigheter.

Men vi lærte oss å ta lokalbussen i Acapulco; man stiller seg opp i veikanten og prøver å signalisere til bussjåføren at man vil sitte på. Bussen stopper, til tross for at man slett ikke er plassert på et busstopp. Man betaler rundt 5 pesos - 2 kroner og 50 øre (kanskje noe å tenke på her i Oslo?), setter seg ned, og sier fra når man vil av. Dessuten smakte vi på maten. Grønn salsa. Ost, ost og mer ost. Kylling. Tortillalefser. Deilig frisk guacamole og kanskje litt bønner. Vi tok også mange taxier, og etterhvert som uttrykkene i den uunnværlige lommeparløren satt bedre, ble taxiene billigere og samtalene bedre (Hvor er dere fra? Norge. Er det kaldt der? Snø.) Vi bodde på en del hoteller, som vi stort sett bestilte underveis, og på det ene bestilte jeg roomservice - på spansk. Maten ble riktig, men dessverre husket jeg feil romnummer. Likevel kom maten fram, på mystisk vis. Vi så også pyramidene i Teotihuacan, og det mest fantastiske med det må være at jeg til slutt lærte meg å uttale Teotihuacan.

Jeg fikk bade under stjernehimmelen i varme bølger, en opplevelse som sjelden inntreffer her i Norge fordi det stort sett er kalde bølger og lyse sommernetter. Vi traff speidere fra mange deler av verden på verdensspeidersenteret i Cuernavaca, og selvsagt hadde en av dem, ei blir jente fra Trinidad og Tobago, vært på utvekslingsopphold i Norge - i Saltdal, av alle steder. Vi kjøpte julekrybbe og sølv i Taxco, den meksikanske varianten av Kardemommeby pluss mange sølvbutikker og turister.

Det siste døgnet ble forøvrig tilbrakt i senga. Da var det slutt for magen. Den ville ikke ha mer uvant mat og uvante bakterier. Den ville hjem. Den ville ha brødskive med brunost. Så bar det hjem, via flyplassen i Washington hvor det var rikelig anledning til å handle Obama-suvenirer, og til slutt tilbake til Oslo. Avstikkeren var over, tilbake på den smale vei, tilbake til bøkene og emnearkene, timeplanene og forelesningene. Forsøke å være seriøs student. Men med flimrende bilder av solnedgangen i Acapulco, trange markeder, smaken av Quesedillas og noen spanske gloser som hviler langt bak i hjernen og sakte forsvinner.