"Unfortunately, we have just been informed that due to an exceptionally high student intake of degree-seeking students in 2009/10 no further College accommodation is available at present."
Jeg satset alle mine kort på å bli innlosjert på et hyggelig internat under studieoppholdet i Durham. Få smaken på livet på campus. I Durham er alle studenter medlem av et college. De første årene av studiet bor også mange studenter på colleget. Dette hadde jeg regnet med, og derfor hadde jeg også bestilt flybillett til den 1. oktober, dagen før oppstartsuka begynner.
Men altså. Jeg er på bar bakke. Jeg har leid ut leiligheten her i Oslo. Jeg skal til et fremmed land. Jeg er bostedsløs. Hjemløs. Mitt liv er en koffert og en ryggsekk og esker i en bod.
Takket være internett er det likevel mulig å være på boligjakt i Durham selv om jeg er i Oslo. Her kan jeg se bilder av koselige engelske murhus og finne ut hva det koster å bo der (prisen er pr. uke!) og om sjansen for å dø av kullosforgiftning er særlig stor (mange har kullosdetektor). Men jeg kan jo ikke vite om det lukter mugg, om de forrige leieboerne har vasket etter seg, om jeg blir boende med en gjeng slasker, om jeg blir boende i et strøk som ikke er å anbefale. Og de jeg eventuelt skal leie hos vet jo ingenting om meg, selv om jeg kan skrive inn og fortelle hvor snill og hyggelig jeg er og teologistudent og sunday school teacher.
Foreløpig har jeg hvertfall kontakt med en huseier som virker som om han kan gi meg og Einar hvert sitt rom i et kollektiv. Han skal bare sende bilder først. Så det er bare å vente, skrive flere mailer. Og kanskje må jeg bare dra også. Ta sjansen på å finne noe. Stå der med kofferten og sekken og banke på dører som Josef og Maria.
På tide å hoppe ut i noe ukjent, uansett!
