Morgenstunder

Byen våkner sakte.
Stråler av sol siver inn gjennom vinduene.
Biler suser forbi, en gammel mann lufter bikkja og smiler til en nabo som går morgentur.
Nede på kiosken har eieren akkurat låst seg inn for å gjøre klart til en ny arbeidsdag.
Det er mer stille enn vanlig, lydene blir stadig flere. Lufta er rå, kald, det begynner å bli høst, joggerne må ha treningsjakke på og jeg tenker at jeg snart må finne frem vottene.
I Frognerparken er turistene på plass, russere, amerikanere, parken er alltid åpen, og man må jo få med seg mest mulig, så hvorfor ikke begynne her. De tar bilde på bilde, som om de må fange dette øyeblikket, som om statuene når som helst kunne reise seg å gå, glemme det de gjorde, ei kvinne som holder et barn, et kjærestepar som leker, en gutt som ser tomt ut i lufta.
Jeg blir andpusten fra trappene opp til Monolitten.
Jeg drikker vann fra drikkefontena ved Sørkedalsveien.
Kafeene har åpnet. Kaffe er stikkordet. Sitte på fortauet en lørdags morgen med kaffe og avis. De ser fredfulle ut. De har pause fra alt.
Snart åpner butikkene i Bogstadveien. Unge jenter, voksne jenter, kjærestepar, menn, eldre, barnefamilier, de har bankkortene klare og håper de finner akkurat det de må ha. Skruer, brød, kjoler.
Trikken kommer.
Det er morgen i Oslo, en morgen som skal bli dag, en dag som alle andre dager, som begynner, varer, tar slutt.
Snart skal byen våkne på nytt.