En avstikker

Jeg er en seriøs student, ingen tvil om det. Jeg forsøker i alle fall å være en seriøs student. De fleste av oss er nok det. Vi rusler rundt her på bygget i årevis. Vi møter opp til semesterstart. Vi kjøper bøker i god tid. Vi leser litteraturlista i januar. Vi forsøker å disponere semesteret. Vi leverer inn oppgaver. Vi møter til eksamen. I ferien prøver vi å gjøre noe som kan være nyttig for studiet og framtida. Jobbe som prestevikar. Sitte og skrive prekener mens det lukter julebakst i huset. Lyse velsignelsen på kirkegården med vindtett lue i snøkavet. Instruere tre små vise menn i røde gardiner og blå pappkroner. Slik har jeg også brukt deler av juleferien i år, i tillegg til å la meg oppvarte på alle vis, sove for lenge og prøve å få med meg noen av julegavene i bagasjen som dessverre bare kan veie 20 kilo.

Men jeg er også av den oppfatning av at det kan være viktig å ta en avstikker i blant. Det er derfor jeg har brukt den lange innledninga for å argumentere for at jeg er seriøs student og alt det er. For det er jo også slik at som student kan man ta seg litt fri innimellom. Og det kan være godt å komme til et annet sted. Et annet land med andre lukter, andre lyder, andre bilder. Jeg tok en avstikker til Mexico sammen med to andre jenter. Det var litt for langt å reise på litt for kort tid, stor tidsforskjell og lang flytid. Men det var også en tur preget av at vi ikke hadde alt for store forventninger til hva vi skulle få med oss, slik at vi heller ikke stresset rundt for å få med oss mest mulig. Mexico er et stort land. Skal man se alt må man ha god tid. Vi beveget oss i en liten radius og fikk heller ikke med oss så mange severdigheter.

Men vi lærte oss å ta lokalbussen i Acapulco; man stiller seg opp i veikanten og prøver å signalisere til bussjåføren at man vil sitte på. Bussen stopper, til tross for at man slett ikke er plassert på et busstopp. Man betaler rundt 5 pesos - 2 kroner og 50 øre (kanskje noe å tenke på her i Oslo?), setter seg ned, og sier fra når man vil av. Dessuten smakte vi på maten. Grønn salsa. Ost, ost og mer ost. Kylling. Tortillalefser. Deilig frisk guacamole og kanskje litt bønner. Vi tok også mange taxier, og etterhvert som uttrykkene i den uunnværlige lommeparløren satt bedre, ble taxiene billigere og samtalene bedre (Hvor er dere fra? Norge. Er det kaldt der? Snø.) Vi bodde på en del hoteller, som vi stort sett bestilte underveis, og på det ene bestilte jeg roomservice - på spansk. Maten ble riktig, men dessverre husket jeg feil romnummer. Likevel kom maten fram, på mystisk vis. Vi så også pyramidene i Teotihuacan, og det mest fantastiske med det må være at jeg til slutt lærte meg å uttale Teotihuacan.

Jeg fikk bade under stjernehimmelen i varme bølger, en opplevelse som sjelden inntreffer her i Norge fordi det stort sett er kalde bølger og lyse sommernetter. Vi traff speidere fra mange deler av verden på verdensspeidersenteret i Cuernavaca, og selvsagt hadde en av dem, ei blir jente fra Trinidad og Tobago, vært på utvekslingsopphold i Norge - i Saltdal, av alle steder. Vi kjøpte julekrybbe og sølv i Taxco, den meksikanske varianten av Kardemommeby pluss mange sølvbutikker og turister.

Det siste døgnet ble forøvrig tilbrakt i senga. Da var det slutt for magen. Den ville ikke ha mer uvant mat og uvante bakterier. Den ville hjem. Den ville ha brødskive med brunost. Så bar det hjem, via flyplassen i Washington hvor det var rikelig anledning til å handle Obama-suvenirer, og til slutt tilbake til Oslo. Avstikkeren var over, tilbake på den smale vei, tilbake til bøkene og emnearkene, timeplanene og forelesningene. Forsøke å være seriøs student. Men med flimrende bilder av solnedgangen i Acapulco, trange markeder, smaken av Quesedillas og noen spanske gloser som hviler langt bak i hjernen og sakte forsvinner.