Vi sitter i kantina, og det myldrer rundt oss: et mylder av nye studenter, som går på K-RLE og samfunnsfag, og noen ler, og noen kjenner alle, og noen kjenner ingen (som i sangen), og mange er nye i Oslo og de fleste er sommerbrune og jentene går i sandaler og sommerkjoler. Det var en gang at jeg visste hvem alle var på MF, men det er lenge siden nå.
SÅ kommer en MF-professor bort til oss og utbryter: så godt å se noen kjente fjes! I lige måde, ler jeg, og husker selv hvordan det var å være ny student i mylderet, det virker så lenge siden.
Nå føler jeg at vi har tråkket opp og ned disse trappene så mange ganger, at vi er gamle fordi vi fortsatt har hettegenser med den gamle MF-logoen, at vi har kjent disse lærerne i all evighet, de er som tanter og onkler, de har gitt oss febernedsettende på studietur i Israel, kjøpt hus i timen, forlovet seg, gitt oss veildening, pint oss gjennom muntlige eksamener, tatt doktorgrad, svart på spørsmålene våre, fått fast stilling og gjerne skrevet bok siden den gangen vi tasset inn her for første gang. Og vi har tatt gresk og hebraisk og vært i praksis og jobbet som prestevikarer og jeg har til og med giftet meg med en MF-student.
Nå er det nye studenter i hopetall og det er vi som er eldst, vel, kanskje ikke i alder, men det er i alle fall vi som går på siste året, sjetteåret, og sjetteklassingene som var så store den gangen, stod og prekte i kapellet og skrev avhandling og visste visst alt som var å vite.
Jeg kjenner vemodet når jeg setter ut bøker i biblioteket (for jeg har gått her lenge og har deltidsjobb på MF). Jeg skulle så gjerne begynt på nytt, lest litt nøyere, fordypet meg mer, vært innom flere fag, lært mer. I stedet skal jeg konsentrere meg om én eneste ting hele semesteret, nemlig å skrive avhandling. Og samtidig er det jo ikke noe annet jeg heller vil enn å skrive den avhandlinga, som jeg har fått velge tema på selv, og dessuten komme meg på praktikum og ut i den store verden.
Jeg er glad for de nye studentene, de hører til her, selv om jeg kanskje ikke kommer til å bli kjent med så mange, håper jeg på å få se dem: engasjere seg i Miljøutvalget, Studentrådet og fadderordninga, preke og spille i kapellet, overta jobbene i biblioteket og resepsjonen, bli lærere, prester, stipendiater, bli kjente fjes, de fjesene som lærerne kjenner igjen, vite hvem alle er, snart sitte her og være på sisteåret de også, med smaken av wienerbrød, vemod og undring, forventning og en lang avhandling å skrive.
SÅ kommer en MF-professor bort til oss og utbryter: så godt å se noen kjente fjes! I lige måde, ler jeg, og husker selv hvordan det var å være ny student i mylderet, det virker så lenge siden.
Nå føler jeg at vi har tråkket opp og ned disse trappene så mange ganger, at vi er gamle fordi vi fortsatt har hettegenser med den gamle MF-logoen, at vi har kjent disse lærerne i all evighet, de er som tanter og onkler, de har gitt oss febernedsettende på studietur i Israel, kjøpt hus i timen, forlovet seg, gitt oss veildening, pint oss gjennom muntlige eksamener, tatt doktorgrad, svart på spørsmålene våre, fått fast stilling og gjerne skrevet bok siden den gangen vi tasset inn her for første gang. Og vi har tatt gresk og hebraisk og vært i praksis og jobbet som prestevikarer og jeg har til og med giftet meg med en MF-student.
Nå er det nye studenter i hopetall og det er vi som er eldst, vel, kanskje ikke i alder, men det er i alle fall vi som går på siste året, sjetteåret, og sjetteklassingene som var så store den gangen, stod og prekte i kapellet og skrev avhandling og visste visst alt som var å vite.
Jeg kjenner vemodet når jeg setter ut bøker i biblioteket (for jeg har gått her lenge og har deltidsjobb på MF). Jeg skulle så gjerne begynt på nytt, lest litt nøyere, fordypet meg mer, vært innom flere fag, lært mer. I stedet skal jeg konsentrere meg om én eneste ting hele semesteret, nemlig å skrive avhandling. Og samtidig er det jo ikke noe annet jeg heller vil enn å skrive den avhandlinga, som jeg har fått velge tema på selv, og dessuten komme meg på praktikum og ut i den store verden.
Jeg er glad for de nye studentene, de hører til her, selv om jeg kanskje ikke kommer til å bli kjent med så mange, håper jeg på å få se dem: engasjere seg i Miljøutvalget, Studentrådet og fadderordninga, preke og spille i kapellet, overta jobbene i biblioteket og resepsjonen, bli lærere, prester, stipendiater, bli kjente fjes, de fjesene som lærerne kjenner igjen, vite hvem alle er, snart sitte her og være på sisteåret de også, med smaken av wienerbrød, vemod og undring, forventning og en lang avhandling å skrive.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar