Snø i dag og jeg har vært på busstur til verdens mest stressende kjøpesenter;)
30. januar 2010
Dagens bilde - 30. januar
Snø i dag og jeg har vært på busstur til verdens mest stressende kjøpesenter;)
Gårsdagens bilde - 29. januar
Velkommen til et nytt innlegg i mitt lille bloggprosjekt. Det går ut på å ta bilder, og legge ut ett bilde hver dag. Slik kan dere få se litt av den lille, rare engelske universitetsbyen jeg bor i og hvordan livet fortoner seg her... og jeg kan få noe å gjøre som ikke handler om døde filosofer og deres syn på sjelen og menneskets natur...
Dette er et bilde fra en joggetur jeg hadde i går - med fin ettermiddagssol. Sola hadde forsvunnet fra gatene, men lå fortsatt på katedralen - er det rart de kaller det Englands Sion? I forgrunnen er St. Margaret's, kirka jeg som oftest går i på søndager.
Jeg kan ikke så mye om å ta bilder, særlig ikke det tekniske. I tillegg er jeg ofte for lat til å ta med speilrefleksen og ender opp med et lite kompaktkamera i stedet, som er forbausende dårlig. Jeg husker det første digitalkameraet mitt som jeg kjøpte i 2002 som jeg syns jeg fikk gode bilder med. Til tross for at oppløsninga bare var 2 megapiksler...
Dette er et bilde fra en joggetur jeg hadde i går - med fin ettermiddagssol. Sola hadde forsvunnet fra gatene, men lå fortsatt på katedralen - er det rart de kaller det Englands Sion? I forgrunnen er St. Margaret's, kirka jeg som oftest går i på søndager.
Jeg kan ikke så mye om å ta bilder, særlig ikke det tekniske. I tillegg er jeg ofte for lat til å ta med speilrefleksen og ender opp med et lite kompaktkamera i stedet, som er forbausende dårlig. Jeg husker det første digitalkameraet mitt som jeg kjøpte i 2002 som jeg syns jeg fikk gode bilder med. Til tross for at oppløsninga bare var 2 megapiksler...
28. januar 2010
27. januar 2010
26. januar 2010
25. januar 2010
Dagens bilde - 25. januar
Ved elva som svinger seg rundt katedralen er det store trær, og det vokser eføy over alt. Grønn og fin.
24. januar 2010
Dagens bilde - 24. januar
Søndag er kirkedag. Dette er St. Margaret's church, en liten anglikansk "parish church". I denne kirka er de veldig glad i fredshilsen. Ikke sånn fredshilsen der man hilser på de som sitter på benken foran og benken bak, men hvor man går rundt i kirka og hilser på alle sammen eller nesten alle. Og de koser seg så mye med dette at presten må avbryte og si at "nå synger vi salmen på nr..."
23. januar 2010
Tilværelsen
Jeg har ikke så mye å skrive om, men tenkte jeg kunne dokumentere tilværelsen med noen bilder i stedet. Jeg så noen på nettet som la ut ett bilde hver dag i 365 dager. Det gidder jeg ikke. Men det var jo litt inspirerende.
Tirsdag 18. januar
Etter noen dager med lufting og eddik lukter det fortsatt røyk inne i huset etter at noen var på besøk og røyket i juleferien. Og i tillegg ser gårdsplassen ut som lungene til røykeren som bor her.
Onsdag 19. januar
Sittet mye inne på rommet og skrevet på essay disse dagene. Godt å se at det finnes andre mennesker på andre sida av bakgården.
Torsdag 20. januar
Min aller første gassregning... Skal vel deles på tre, men likevel... what???
Fredag 21.
En kinderfigur som stod på pulten hadde det mer gøy en meg.
Lørdag 22.
Satt ved kjøkkenbordet om morgenen og så urørt-finalen fra i går. Veldig artig at Pink Robots vant! Fint å følge litt med på hva som skjer i Norge. Veldig gøy å ha spilt i band med Christoffer da vi var sånn 14.
Dette ble jo ikke det mest fargerike innlegget, men det kommer vel. Mandag skal jeg levere essayene, og da får jeg kanskje litt mer tid, men, vel, egentlig ikke.
Tirsdag 18. januar
Etter noen dager med lufting og eddik lukter det fortsatt røyk inne i huset etter at noen var på besøk og røyket i juleferien. Og i tillegg ser gårdsplassen ut som lungene til røykeren som bor her.
Onsdag 19. januar
Sittet mye inne på rommet og skrevet på essay disse dagene. Godt å se at det finnes andre mennesker på andre sida av bakgården.
Torsdag 20. januar
Min aller første gassregning... Skal vel deles på tre, men likevel... what???
Fredag 21.
En kinderfigur som stod på pulten hadde det mer gøy en meg.
Lørdag 22.
Satt ved kjøkkenbordet om morgenen og så urørt-finalen fra i går. Veldig artig at Pink Robots vant! Fint å følge litt med på hva som skjer i Norge. Veldig gøy å ha spilt i band med Christoffer da vi var sånn 14.
Dette ble jo ikke det mest fargerike innlegget, men det kommer vel. Mandag skal jeg levere essayene, og da får jeg kanskje litt mer tid, men, vel, egentlig ikke.
16. desember 2009
13 merkelige fakta om briter
Vi sitter ved kjøkkenbordet og snakker om dette merkelige landet. Rister på hodet. Det er noe underlig primitivt og gammeldags ved det hele. Jeg lager ei liste og vi ler.
Det er rart å være utenfra, merkelig å ikke være en del av noe. Det er rart å ikke ha ei kantine å være sosial i, det er rart å være på besøk. Jeg står liksom utenfor og betrakter.
Det er vanskelig å ikke vite hva som forventes, og følelsen er at det er mye mer enn jeg kan klare, at det er en annen måte å tenke på, at det er så mye mer komplisert, at alle er så smarte.
En dag står jeg og prater med noen av de oversmarte menneskene likevel, og de er hyggelige og virker i tillegg normale.
Jeg blir invitert til ei jentegruppe for teologistudenter, og alle var sinte fordi det er så mange menn på fakultetet!
Jeg drar på julelunsj i den bittelille menigheten, de er gjestfrie og hyggelige, og det viser seg at prestefrua har vokst opp i Norge og har idylliske barneminner om vintre fulle av snø og somre fulle av sol.
Vi inviterer folk hjem til oss på Luciadagen, spiser lussekatter, tysk julekake og peppersneppa fra Rana, prater og har det hyggelig.
Og så nærmer det seg. Komme hjem til jul. Tilbake til de norske smakene. Tilbake der hvor jeg hører hjemme på et eller annet vis. Til hus som er bedre isolert. Til folk som ikke forventer at du skriver ut sjekker.
Fortsatt god adventstid til alle, og her er lista:
1. De kjører på feil side av veien.
2. De sitter på feil side av bilen.
3. De har teppegolv på alle rom, inkludert badet. Og inkludert offentlige bygninger.
4. De skriver sjekker. Og forventer at du stadig vekk skal skrive sjekker.
5. De liker temafester med tema som "kinky love" og "hunting" (her kunne man kle seg ut som rev, hund eller jeger)
6. De har vinduer som ikke holder kulden ute.
7. De har ikke krydder på butikkene. Eller grovt mel.
8. De serverer vin på kirkekaffen.
9. Det er om å gjøre å ha minst mulig stoff på seg når man skal være fin.
10. Barn må leke i dress og gå i shorts om vinteren. (Også kalt skoleuniform)
11. De er veldig gira på å sende brev. Hittil har strømselskapet sendt kanskje 10 brev, og enda har vi ikke betalt noe.
12. Timeplanen ligger på nettet, men det viste seg at de slett ikke var den som var oppdatert. Det var papirutgaven, som man på eget initiativ måtte gå til et kontor og hente.
13. De tror Norge er et primitivt land.
Det er rart å være utenfra, merkelig å ikke være en del av noe. Det er rart å ikke ha ei kantine å være sosial i, det er rart å være på besøk. Jeg står liksom utenfor og betrakter.
Det er vanskelig å ikke vite hva som forventes, og følelsen er at det er mye mer enn jeg kan klare, at det er en annen måte å tenke på, at det er så mye mer komplisert, at alle er så smarte.
En dag står jeg og prater med noen av de oversmarte menneskene likevel, og de er hyggelige og virker i tillegg normale.
Jeg blir invitert til ei jentegruppe for teologistudenter, og alle var sinte fordi det er så mange menn på fakultetet!
Jeg drar på julelunsj i den bittelille menigheten, de er gjestfrie og hyggelige, og det viser seg at prestefrua har vokst opp i Norge og har idylliske barneminner om vintre fulle av snø og somre fulle av sol.
Vi inviterer folk hjem til oss på Luciadagen, spiser lussekatter, tysk julekake og peppersneppa fra Rana, prater og har det hyggelig.
Og så nærmer det seg. Komme hjem til jul. Tilbake til de norske smakene. Tilbake der hvor jeg hører hjemme på et eller annet vis. Til hus som er bedre isolert. Til folk som ikke forventer at du skriver ut sjekker.
Fortsatt god adventstid til alle, og her er lista:
1. De kjører på feil side av veien.
2. De sitter på feil side av bilen.
3. De har teppegolv på alle rom, inkludert badet. Og inkludert offentlige bygninger.
4. De skriver sjekker. Og forventer at du stadig vekk skal skrive sjekker.
5. De liker temafester med tema som "kinky love" og "hunting" (her kunne man kle seg ut som rev, hund eller jeger)
6. De har vinduer som ikke holder kulden ute.
7. De har ikke krydder på butikkene. Eller grovt mel.
8. De serverer vin på kirkekaffen.
9. Det er om å gjøre å ha minst mulig stoff på seg når man skal være fin.
10. Barn må leke i dress og gå i shorts om vinteren. (Også kalt skoleuniform)
11. De er veldig gira på å sende brev. Hittil har strømselskapet sendt kanskje 10 brev, og enda har vi ikke betalt noe.
12. Timeplanen ligger på nettet, men det viste seg at de slett ikke var den som var oppdatert. Det var papirutgaven, som man på eget initiativ måtte gå til et kontor og hente.
13. De tror Norge er et primitivt land.
21. november 2009
Tre observasjoner
Det er tidlig morgen, tidligere enn du kan tenke deg å stå opp, men jeg er oppe, forvirret, det er mørkt ute, kaldt på rommet. Men jeg har lagt fram treningsklær, straks er de på, sekken pakket, en kjapp frokost, og jeg er ute. Rusler nedover den vesle gata med rekkehus i mur, svinger ned til høyre og er i sentrum av Durham. Det er stille, noen står og røyker utenfor busstasjonen, noen skal et sted, en drosje venter. Jeg kommer til den første brua, og over meg rager katedralen, og elva strekker seg bakover, omkranset av trær. Jeg småløper opp bakkene til torget, og til den neste brua, løper langs elva, og stopper ved et lite, firkantet hus, the Boat House. To av de andre har kommet, og vi sier hei og hvordan går det og står og venter, trøtte, strekker litt på oss, lurer på hvordan dette skal gå. Så er alle på plass, og vi setter oss ved romaskinene, trenerne instruerer og kommanderer, og snart er det tid for å bære ut båten. Vi er fire roere og to trenere og en cox, båten er tung og lang, den må ikke komme borti noe, vi går ned til brygga, og så må vi snu hele den tunge båten, legge den på vannet. Vi går ombord en og en, plasserer årene og tar av skoene. Coxen begynner å rope: Stroke side sitting the boat, bow side, row. Pressure, please! Hold it! Vi manøvrerer oss uvørent ut på elva, det er svakt, mildt, lys ute, en anelse tåke, kaldt. Vi kan ingenting enda, og to må sitte og holde båten stødig mens de andre ror, men snart er vi i gang, vi glir bortover vannet, fyker avgårde, blir kjeftet på av coxen, prøver å holde rytme, tenke på teknikken...
Vi pynter oss og går gjennom byen mot College of St. Hild and St. Bede. Collegene er en slags folkehøyskoler, har jeg kommet fram til, bortsett fra at de som bor der studerer på universitetet. De har de samme typene temafester, de bor ofte hjemmefra for første gang, de har matsal, kapell, gymsal, klubber, aktiviteter. Jeg søkte på et rom på college, og på mange måter tror jeg det ville vært bra å bo der, for det ville ha blitt lettere å bli kjent med folk, men samtidig elsker jeg stillheten på kjøkkene i Atherton Street, og muligheten til å lage mat selv. Men jeg prøver å involvere oss litt i colleget jeg tilhører likevel, det er jo et samfunn i samfunnet, (og de har aerobic hver søndag for tre pund i året) og i dag skal jeg delta på en av tradisjonene de liker å holde i hevd, formelle middager. Man pynter seg, dresskoden er black tie, som visstnok betyr smoking, får litt mer fancy mat enn vanlig, betaler litt mer enn vanlig og går helt som vanlig og drikker seg full etterpå. Ikke jeg, selvsagt. Vi er postgraduates (høyere grad) og sitter på et eget bord sammen med de andre postgraduatene, resten av rommet, kanskje 100 stk, er undergraduates, i folkehøyskolemodus. Bordene er pyntet, og vin er satt fram, men vi har bedt spesielt om å få noe alkoholfritt, kan du tenke deg, å oppfordre til drikking på den måten? Vi må reise oss og være stille når de som sitter på "high table" kommer inn, det er de som jobber på colleget, spesielt inviterte gjester, alle som er høyt på strå, typisk England. De sitter altså for seg selv i stedet for å prøve å bli kjent med studentene. Hvorfor? Det er jo tradisjon.
Jeg slår koden til Dun Cow Cottage, et lite hus rett ved det teologiske fakultetet der noen stakkars PhD-studenter er plassert på lesepulter rett innenfor inngangsdøra, og hvor det er et seminarrom. Jeg og en overbelest karakter med en uforståelig aksent er de første som har kommet, men snart ryr de på, en katolsk PhD-student, en anglikansk prestestudent fra presteseminaret som tar et fag på fakultetet, ei som har bachelor i filosofi som nå tar master i teologi, en ordinert prest som tar master i teologi, en sveitsisk ERASMUS-student og meg, som ikke føler jeg vet så veldig mye om Augustin akkurat nå. Så dukker læreren opp også, og som vanlig begynner han timen med å gå og koke to presskanner med sterk kaffe, omstendelig, deler ut kopper, smiler og er hyggelig, og snart sitter alle med hver sin kopp sammen med det tjukke heftet med Augustin-tekster han delte ut forrige uke. Han begynner å snakke, lese ulike deler fra heftet, diskutere Augustin, og noen tar ordet, den overbeleste karakteren med uforståelig aksent kommer med et lite uforståelig foredrag for å supplere læreren, og noen andre kommenterer, og læreren tegner et diagram, og snakker videre og jeg prøver å konsentrere meg og tenke på hva dette handler om og forstå det og det går jo kanskje an å forstå, men å delta i diskusjonen? Jeg prøver til slutt å si noe, strever med å uttale "eschatological," for selv om jeg har lest det mange ganger, tror jeg kanskje aldri jeg har uttalt det på engelsk før. Etter å ha ytret meg er jeg så fornøyd at jeg lar være å følge med de siste 15 minuttene, tenker på foredraget jeg skal holde om fire uker, samme emne, Principles of Theological Ethics, jeg har valgt Luther, er det ikke flott?
Vi pynter oss og går gjennom byen mot College of St. Hild and St. Bede. Collegene er en slags folkehøyskoler, har jeg kommet fram til, bortsett fra at de som bor der studerer på universitetet. De har de samme typene temafester, de bor ofte hjemmefra for første gang, de har matsal, kapell, gymsal, klubber, aktiviteter. Jeg søkte på et rom på college, og på mange måter tror jeg det ville vært bra å bo der, for det ville ha blitt lettere å bli kjent med folk, men samtidig elsker jeg stillheten på kjøkkene i Atherton Street, og muligheten til å lage mat selv. Men jeg prøver å involvere oss litt i colleget jeg tilhører likevel, det er jo et samfunn i samfunnet, (og de har aerobic hver søndag for tre pund i året) og i dag skal jeg delta på en av tradisjonene de liker å holde i hevd, formelle middager. Man pynter seg, dresskoden er black tie, som visstnok betyr smoking, får litt mer fancy mat enn vanlig, betaler litt mer enn vanlig og går helt som vanlig og drikker seg full etterpå. Ikke jeg, selvsagt. Vi er postgraduates (høyere grad) og sitter på et eget bord sammen med de andre postgraduatene, resten av rommet, kanskje 100 stk, er undergraduates, i folkehøyskolemodus. Bordene er pyntet, og vin er satt fram, men vi har bedt spesielt om å få noe alkoholfritt, kan du tenke deg, å oppfordre til drikking på den måten? Vi må reise oss og være stille når de som sitter på "high table" kommer inn, det er de som jobber på colleget, spesielt inviterte gjester, alle som er høyt på strå, typisk England. De sitter altså for seg selv i stedet for å prøve å bli kjent med studentene. Hvorfor? Det er jo tradisjon.
Jeg slår koden til Dun Cow Cottage, et lite hus rett ved det teologiske fakultetet der noen stakkars PhD-studenter er plassert på lesepulter rett innenfor inngangsdøra, og hvor det er et seminarrom. Jeg og en overbelest karakter med en uforståelig aksent er de første som har kommet, men snart ryr de på, en katolsk PhD-student, en anglikansk prestestudent fra presteseminaret som tar et fag på fakultetet, ei som har bachelor i filosofi som nå tar master i teologi, en ordinert prest som tar master i teologi, en sveitsisk ERASMUS-student og meg, som ikke føler jeg vet så veldig mye om Augustin akkurat nå. Så dukker læreren opp også, og som vanlig begynner han timen med å gå og koke to presskanner med sterk kaffe, omstendelig, deler ut kopper, smiler og er hyggelig, og snart sitter alle med hver sin kopp sammen med det tjukke heftet med Augustin-tekster han delte ut forrige uke. Han begynner å snakke, lese ulike deler fra heftet, diskutere Augustin, og noen tar ordet, den overbeleste karakteren med uforståelig aksent kommer med et lite uforståelig foredrag for å supplere læreren, og noen andre kommenterer, og læreren tegner et diagram, og snakker videre og jeg prøver å konsentrere meg og tenke på hva dette handler om og forstå det og det går jo kanskje an å forstå, men å delta i diskusjonen? Jeg prøver til slutt å si noe, strever med å uttale "eschatological," for selv om jeg har lest det mange ganger, tror jeg kanskje aldri jeg har uttalt det på engelsk før. Etter å ha ytret meg er jeg så fornøyd at jeg lar være å følge med de siste 15 minuttene, tenker på foredraget jeg skal holde om fire uker, samme emne, Principles of Theological Ethics, jeg har valgt Luther, er det ikke flott?
Abonner på:
Innlegg (Atom)