Et annerledes MF-år

Nå har jeg trødd gangene på MF noen ganger, spist en del åpningswienerbrød og kommet meg gjennom eksamener og lesesalsdager. Og jeg håper at alle som begynner på MF for første gang i år fikk noen fine åpningsdager og får lære like mye som jeg har gjort og bli kjent med like flotte folk som jeg har!

Men i år skal jeg ha et annerledes år på MF. Jeg skal nemlig ikke være så mye på MF, men dra på utveksling til University of Durham i nord-England. Det er første gang MF sender studenter dit, men TF har hatt utveksling dit, og hadde senest i fjor en student der.

Jeg reiser 1. oktober, sammen med Einar som også skal studere der. Vi har foreløpig søkt og fått brev om at vi er tatt opp, men vet ikke helt hvor vi skal bo og hvilke fag vi får. Og det er ikke så mye mer jeg kan skrive om det nå mens jeg er her, men etterhvert som jeg reiser håper jeg å kunne skrive litt mer om hvordan det er å studere i England, med et håp om at flere MF-studenter benytter denne muligheten.

Les mer om universitetet i Durham her: www.dur.ac.uk

Bildet er av Durham cathedral, hentet fra www.sxc.hu/

Prestevikartjeneste i Fosen

For tida er jeg prestevikar i Fosen prosti, i Ørland, Bjugn, Nes og Jøssund menigheter. Å være prestevikar er en fin sommerjobb og en lærerik erfaring. Man drar avgårde til et nytt sted, uvitende om hva som venter, og plutselig er man en del av noe helt annet enn til vanlig. Det tar litt tid å sette seg inn i ting - men etterhvert begynner man å få på plass stedets måte å gjøre ting på - hvem som skriver ut dåpsattesten, om organisten vil diskutere salmene eller bare få dem tilsendt - om jordpåkastelsen skjer før eller etter senking - om menigheten er prøvemenighet for liturgi, tekster eller salmer - og mange andre små ting som varierer fra sted til sted.

Ellers er det jo stort sett ting vi har lært på MF, og dermed er det bare menneskene man møter som gjør at alt man gjør likevel blir helt forskjellig fra gang til gang. Det er spesielt å møte familier som har mistet noen, høre dem fortelle om den som er gått bort, alle fortellingene, lokalhistorie, minner, egenskaper. Det er hyggelig å småprate med folkene på eldresenteret, som synes man ser så utrolig ung ut at de nesten ikke tror det er mulig, og det er flott å møte alle de bittesmå barna som skal døpes, som har hele livet foran seg, og som sovner under gudstjenesten, og våkner av vannet på hodet. Det er fint å samtale med andre prestevikarkolleger, reflektere over det man gjør og slik lære mye nytt. Og det er slitsomt å komme til hybelen om ettermiddagene, mettet av inntrykk, og etter å ha gitt mye av seg selv.

Det varierer veldig mye hvor mye jeg har å gjøre - det kommer stort sett an på antall begravelser. For tida er det veldig rolig, og da er det ikke så mye å gjøre med det, bare forberede prekenen ekstra godt, ja, kanskje til og med lese litt faglitteratur?

Så er det jo også viktig å øve seg på å ha fri. Å ha fri er også en del av jobben, og en viktig del. Vi blir jo ikke akkurat glad til sinns av å lese enda flere skrekkhistorier i Vårt Land om utslitte prester - men jeg er optimistisk. Også det å verne om fritida er en arbeidsoppgave, noe man må lære seg, og det kan være vanskelig når det skjer mye og man føler at alt er veldig viktig. Men jeg merker også hvor mye det betyr å klare å ta helt fri.

Hvor kommer du fra?

"Hvor kommer du fra?"

Jeg får stadig vekk dette spørsmålet. Det må bunne i at det en gang var slik at man ble født et sted og ble der. Eller en trang til å plassere. Du vil vite hvor jeg kommer fra: du vil plassere meg. Er jeg en vestlending med vind i håret? En nordlending som sier det hun mener? Ei fisefin vestkantjente? Har vi kanskje noen felles bekjente? Eller kanskje du har hytte i nærheten av hjemstedet mitt? Hvis jeg forteller deg hvor jeg kommer fra, er det som om du vet noe om meg. Du vet at jeg har bodd i by eller på landet, at jeg har flyttet langt eller blitt værende. Hvem jeg er.

Men enn om jeg ikke kommer fra noe sted? Enn om jeg nekter å forholde meg til en slik tanke? Hva vil det egentlig si å komme fra et sted? Er det stedet man er født på? Jeg ble født et sted, ja, men også det var et stoppested på min reise. Det glir inn i rekka av flere steder. Jeg kjenner mennesker som har bodd så mange steder at de har mistet oversikten. Vi er ikke så stedfaste som vi en gang var. Mange skifter også land, flytter til en ny kultur. Hvor kommer de fra da? Kommer de fra Norge eller Pakistan hvis de har bodd i Norge hele livet? De kommer ikke fra noe sted. Jeg kommer ikke fra noe sted. Oldeforeldrene mine kom fra et sted, kanskje. Men siden har det blitt et nett av steder ettersom hver generasjon har flyttet og funnet sitt sted, for en periode eller resten av livet.

I boka "Muslim i Norge" skriver Sissel Østberg om det å ikke komme fra et sted. Vi trenger nye begreper, sier hun - de unge har ikke lenger "roots" - men "routes". Jeg står ikke fast noe sted, mine røtter strekker seg ikke nedover i jorda. Men jeg har ei rute. Mi reiserute, en rød strek på et skattekart, mine steder. Ei brygge på Helgelandskysten - en fotballbane i skogen - et veikryss i Oslo - en benk i en park. Postkasser, dører, bussruter, biblioteker, nærbutikker. Jeg reiser videre.

Jeg kan fortelle deg min historie hvis du vil, hvis du har tid. Men kanskje vil du heller ha det kjapt og greit. Jeg kommer fra ditt og datt. Problemet er bare at du vil protestere. For jeg snakker ikke den dialekten og kjenner ikke Truls fra Trondheim eller vet hvordan været har vært i Bergen i sommer. Vil du egentlig vite hvem jeg er? Vil du virkelig høre hvor dialekten min er fra, hvor jeg skrek mitt nyfødte skrik, hvor jeg stod staselig i min hvite konfirmantkappe, hvilket tre jeg fant kjærligheten under? Det krever mer enn et enkelt spørsmål. Det kan bli ganske komplisert. Kanskje må du spørre: hvem er du?

"Hvor kommer du fra?" Det hendte at noen stilte Jesus det spørsmålet (uten å sammenligne meg selv med Jesus på andre punkter enn dette i denne omgang). De ønsket seg et enkelt svar, en måte å plassere han på. Jo, kunne de få høre - det er snekkersønnen fra Nasaret. Bare en helt vanlig fyr, faren hans heter Josef og mora Maria. Men Jesus ville fortelle dem mer. Han ville fortelle hvem han var. Han hadde også hadde en livsreise - fra før tidenes begynnelse, fra himmelen, en kort tur innom Nasaret på jorda, og så gikk han videre, for til slutt å dø og stå opp. Det skulle vise seg at han var mer enn en vanlig fyr fra Nasaret.

En avstikker

Jeg er en seriøs student, ingen tvil om det. Jeg forsøker i alle fall å være en seriøs student. De fleste av oss er nok det. Vi rusler rundt her på bygget i årevis. Vi møter opp til semesterstart. Vi kjøper bøker i god tid. Vi leser litteraturlista i januar. Vi forsøker å disponere semesteret. Vi leverer inn oppgaver. Vi møter til eksamen. I ferien prøver vi å gjøre noe som kan være nyttig for studiet og framtida. Jobbe som prestevikar. Sitte og skrive prekener mens det lukter julebakst i huset. Lyse velsignelsen på kirkegården med vindtett lue i snøkavet. Instruere tre små vise menn i røde gardiner og blå pappkroner. Slik har jeg også brukt deler av juleferien i år, i tillegg til å la meg oppvarte på alle vis, sove for lenge og prøve å få med meg noen av julegavene i bagasjen som dessverre bare kan veie 20 kilo.

Men jeg er også av den oppfatning av at det kan være viktig å ta en avstikker i blant. Det er derfor jeg har brukt den lange innledninga for å argumentere for at jeg er seriøs student og alt det er. For det er jo også slik at som student kan man ta seg litt fri innimellom. Og det kan være godt å komme til et annet sted. Et annet land med andre lukter, andre lyder, andre bilder. Jeg tok en avstikker til Mexico sammen med to andre jenter. Det var litt for langt å reise på litt for kort tid, stor tidsforskjell og lang flytid. Men det var også en tur preget av at vi ikke hadde alt for store forventninger til hva vi skulle få med oss, slik at vi heller ikke stresset rundt for å få med oss mest mulig. Mexico er et stort land. Skal man se alt må man ha god tid. Vi beveget oss i en liten radius og fikk heller ikke med oss så mange severdigheter.

Men vi lærte oss å ta lokalbussen i Acapulco; man stiller seg opp i veikanten og prøver å signalisere til bussjåføren at man vil sitte på. Bussen stopper, til tross for at man slett ikke er plassert på et busstopp. Man betaler rundt 5 pesos - 2 kroner og 50 øre (kanskje noe å tenke på her i Oslo?), setter seg ned, og sier fra når man vil av. Dessuten smakte vi på maten. Grønn salsa. Ost, ost og mer ost. Kylling. Tortillalefser. Deilig frisk guacamole og kanskje litt bønner. Vi tok også mange taxier, og etterhvert som uttrykkene i den uunnværlige lommeparløren satt bedre, ble taxiene billigere og samtalene bedre (Hvor er dere fra? Norge. Er det kaldt der? Snø.) Vi bodde på en del hoteller, som vi stort sett bestilte underveis, og på det ene bestilte jeg roomservice - på spansk. Maten ble riktig, men dessverre husket jeg feil romnummer. Likevel kom maten fram, på mystisk vis. Vi så også pyramidene i Teotihuacan, og det mest fantastiske med det må være at jeg til slutt lærte meg å uttale Teotihuacan.

Jeg fikk bade under stjernehimmelen i varme bølger, en opplevelse som sjelden inntreffer her i Norge fordi det stort sett er kalde bølger og lyse sommernetter. Vi traff speidere fra mange deler av verden på verdensspeidersenteret i Cuernavaca, og selvsagt hadde en av dem, ei blir jente fra Trinidad og Tobago, vært på utvekslingsopphold i Norge - i Saltdal, av alle steder. Vi kjøpte julekrybbe og sølv i Taxco, den meksikanske varianten av Kardemommeby pluss mange sølvbutikker og turister.

Det siste døgnet ble forøvrig tilbrakt i senga. Da var det slutt for magen. Den ville ikke ha mer uvant mat og uvante bakterier. Den ville hjem. Den ville ha brødskive med brunost. Så bar det hjem, via flyplassen i Washington hvor det var rikelig anledning til å handle Obama-suvenirer, og til slutt tilbake til Oslo. Avstikkeren var over, tilbake på den smale vei, tilbake til bøkene og emnearkene, timeplanene og forelesningene. Forsøke å være seriøs student. Men med flimrende bilder av solnedgangen i Acapulco, trange markeder, smaken av Quesedillas og noen spanske gloser som hviler langt bak i hjernen og sakte forsvinner.

Den rike unge jenta

Jeg vokste opp i en by med store veier i. Men det var noen som bygde bruer over veiene. Jeg kunne vandre fri og freidig på de stødige betongarmene og spytte ned på bilene hvis jeg følte meg litt rebelsk. Jeg gikk i hjemmesydde klær og hadde arvet en sykkel som pappa spraylakkerte i rosa. Det var mat på bordet, smør på brødet og et lilla strutteskjørt. I det hele tatt; det har vært enkelt å være meg.


Da jeg var liten hadde jeg ei bankbok med gullfarge utenpå. Pengene stod skrevet med skrivemaskinbokstaver og vokste sakte. Nå har jeg ti kontoer. Jeg har nemlig oppdaget at jeg kan lage så mange kontoer jeg vil og kalle dem hva jeg vil, navn som sparegrisen, penger i madrassen og drømmekonto. I tillegg har jeg investert noen tusenlapper i et fond i Russland og håper på opptur i øst. Jeg sparer. Og bruker. Og eier.


En skal ikke eie mer enn en kan få med seg opp i et tre, fortalte mormor at noen hadde sagt til henne. Da jeg kom til Oslo for å studere, hadde jeg en ryggsekk og en koffert. Nå har jeg flyttet til et større rom for å få plass til alle tingene og bøkene og alt som hoper seg opp. Det er alle klærne, det er symaskina, gitaren, soveposen og teltet, ting og tang og papirer som flyter.

Jeg skriver NT-oppgave for tida. Jeg valgte å skrive om ei bibelfortelling som utfordrer meg. Prøve å komme til bunns i om dette kanskje burde påvirke meg mer enn det gjør. Det setter i gang noen tanker.

Det kom en gang en rik mann til Jesus. Han eide mye. Åkrer, fjøs, hus, tjenere, familie. Dette hadde kanskje slekta bygd opp over mange år. Han var sikret. Han kunne kjøpe seg venner. Han hadde det bra. Han hadde bare et spørsmål. "Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?". Kanskje ikke det alle går rundt og lurer på, men kan samles i en bunke av eksistensielle spørsmål som vi alle spør oss. "Du kjenner budene," sier Jesus, og ramser opp en bunke setninger som du kanskje husker fra konfirmasjonstimen. Dette hadde mannen holdt. "En ting mangler du," sa Jesus, " gå og selg alt du eier og gi det til de fattige. Kom så og følg meg". Mannen ble lei seg og gikk sin vei, for han eide jo så mye.


Disiplene går virkelig fra alt de eier, yrket sitt, familien, huset, for å følge en mann de ikke kjenner, en fyr med rare ord og merkverdige handlinger. Den rike unge mannen vender tilbake til livet sitt med et spørsmål som er besvart, men som han aldri kan bli ferdig med. Kanskje angrer han på at han i det hele tatt spurte. Kanskje hadde det vært like greit å ikke vite.


Jeg har aldri forstått meg på mennesker som ikke har sparepenger. Og tanken på å forlate alt dette, tingene, klærne, kontoene, og stå på bar bakke sammen med tiggerdama på hjørnet, er så fjernt som det overhodet er mulig. Det innebærer ingen trygghet, ingen forutsigbarhet. Det kan vel hende jeg får bruk for å slå opp i et filosofisk leksikon? Eller får behov for et par røde småsko? Eller får ei større strømregning enn forventet?


Jesus ber ikke alle sine etterfølgere om å selge alt de eier. Men han ber alle sine etterfølgere om å skifte fokus. Om å prøve å stole på noe som er mye større, noe som ikke er forgjengelig, men som blir. Spørsmålet er om jeg i det hele tatt kan stole på Gud når jeg stoler på alle kontoene og tingene og Lånekassen som pøser inn penger hver måned. Spørsmålet er om vi blir sløve av å ikke kjempe for vår eksistens, trangsynte av å ha det så bra, feige av all tryggheten.


Og vi trenger kanskje å utfordres av en som turte å gi slipp på alt for vår skyld.

Jeg er visst havnet på feil klode...

I hvertfall føltes det slik for oss som vandret gjennom Aker sykehus i dag i LEGEFRAKK. Som Pål Asle sa det: dette hadde jeg ikke trodd da jeg begynte på kristendom grunnfag.

Jeg er i praksis på Aker sykehus. Sist jeg var på sykehus var jeg innlagt på regeionssykehuset i Trondheim, nå kalt St. Olav: min diagnose var "nyfødt". Denne gangen er det "prestestudent" som er unnskyldninga for å tilbringe tid på sykehus.

Generelt følte jeg meg noe malplassert blant sykehusluktene, lydene og tingene. Og jeg følte også at vi så litt ut som en gjeng med turnusleger fra Grey's anatomy. Særlig da en lege tok oss for å være legestudenter.

Så er det å finne ut av geografien til dette sykehuset. Det er neppe så komplisert som jeg tror, men neppe så enkelt heller. Snarveier, trapper, heiser, vestibyler, plutselig er man i et annet bygg, plutselig går man rett på en pasient, i det hele tatt, man må passe seg.

Jeg klarte også å komme for sent på min første dag på sykehuset, riktignok på grunn av ekstrem innlagt IQ-sperre på Carl Berners plass på grunn av veiarbeid.

Noe sier meg at jeg må stå tidlig opp i morgen. Svært tidlig. Gå inn på et vaktrom med ukjente sykepleiere og leger, og prøve å finne min plass på posten - og prøve å huske at det er prest jeg skal være. O, prekestol, jeg savner deg.

Monoteisme, monogami osv.

Jeg klarer ikke være helt monogam eller monteistisk eller hvordan man nå skal uttrykke det - når det gjelder blogger, altså, ikke ellers. Derfor har jeg viet en del av mitt allerede snevre blogg-liv til denne sida: http://teologisk.blogspot.com. Så vær velkommen dit! Der skriver prestestudenter om sin teologiske sommerferie.

Eksamensmodus

Dette blir ikke et interessant innlegg.

Det blir et eksamenslesende, funderende, grublende innlegg. Det nærmer seg eksamensrasling, pensjonister som spiser banan og ser strenge ut, sove dårlig, få skrivekrampe og ikke minst den herlige følelsen etterpå blandet med et stikk av dårlig samvittighet fordi jeg burde lest mer og ikke gått så tidlig.

Vi starter med litt jubel:
Jeg har lest samtlige pensumtekster i hebraisk og GT, PÅ HEBRAISK.

Vi fortsetter med noen spørsmål:
kan man integrerer del A og B i GT-oppgaven?
Hvor skal jeg starte?
Hva betyr egentlig bruken av imperfektum og perfektum i salme 102?
Hva vil det si å sammenligne seg med en pelikan?

Så litt frustrasjon:
Hebraisk er så overveldende. Jeg kommer aldri til å skjønne alt, huske alt, få med meg alt.
Jeg kan lese og lese og lese til jeg dør. Det er overveldende.

Til slutt en glad tanke:
Det er fint å høre GT-tekster, for det er akkurat som jeg har kommet litt under huden på språket tross alt. Jeg skjønner litt hvordan de tenker.

Hugnad i dugnad

Jeg svømmer rundt i en del ord som hugnad og equanimity om dagen (for ikke å snakke om wantonness). En salig blanding av amerikansk-nynorsk (hebraisklærer Andrews fascinerende talemål), hebraisk (som av og til, når jeg har lest litt for lenge av gangen, flyter sammen og blir til uforståelige prikker og streker), hebraisk oversatt til litt gammeldags engelsk slik at det ikke står i ordboka, og hebraisk oversatt til engelsk oversatt til norsk på en litt klossete, ikke setnings-aktig måte.

Og ordet hugnad har jo en flott klang over seg. Ikke minst er det et ord som faktisk rimer på dugnad. Og det var jo det jeg skulle skrive om. Hvorfor er man så redd for dugnader? Hvorfor skulker man borettslagets vårlige dugnad, sniker seg ut av blokka og vandrer hvileløst rundt med et snev av dårlig samvittighet og samtidig en slags følelse av å ha vunnet? Hvorfor forestiller man seg at alle de andre sikkert er veldig erfarne dugnadsfolk, og at en sikkert bare kommer til å gjøre noe feil uansett? Hvorfor tenker en at det bare blir slitsom?

Dugnad er jo riktig trivelig! Pusle rundt og rake i gresset i hagen (som forøvrig ligger bak blokka, ved siden av blokka nedenfor, hvor det sjeldent er sol, og som derfor nesten ikke brukes), sope støv i kjelleren til man puster støv og må ut og suge til seg luft, luke ugress i bedene (noe som er ganske trist, siden ugress kan være ganske pent - forglemmeiei for eksempel), snakke med naboer du ikke visste du hadde, og ikke minst være med på dugnadens PAUSE, der de eldste fornemme fruene som har bodd i blokka lenge før jeg åpnet mine øyne her i verden (på så mange måter?) har laget vafler (garantert ikke fra ferdigpose), hjemmelaget syltetøy og boller med smør og brunost, og dessuten kaffe, og en kan stå og føle seg fornøyd med sitt arbeid og sin innsats her i verden for ei penere blokk og benytte sjansen til å spørre vår kontaktperson i eiendomsfirmaet om hva vi skal gjøre med røret som har løsna under dusjen.

Og så - snike seg av gårde før dugnaden er ferdig fordi man faktisk skulle på et møte klokka sju. Da kan man ha hugnad i dugnad, da.

På tide med tur

På tide å skrive litt om turlivets gleder!

I helga har jeg vært på mi 5. hytte i marka. Marka er som kjent en skog hvor det er vanskelig å se skogen for bare trær. Alle perlene som finnes i bøker om marka, må være mellom trærne et sted - og hvor? Men hyttene er spennende. Det er alltid gøy å komme til et nytt sted! Det er godt å ha et mål for turen. Og godt å komme seg bort fra den travle Kirkeveien. Mange av turistforeningshyttene har vært ei seter, ei tømmerhogsthytte eller jegerhytte. Plutselig er man som i en annen verden og ei anna tid.

I helga drog altså jeg og Sigurd Andreas til Myrseter, ei seter fra 1700-tallet. Stor, toetasjes, med ti sengeplasser, gamle gode vedovner og en tram med morgensol. Trengs det noe mer her i livet en en tram med morgensol, en liten kopp kaffe og en kjeks? Vi hadde med oss litt skolegreier, ettersom det jo nærmer seg eksamen, og det kan være godt å sitte og lese et sted hvor ikke så mye stjeler oppmerksomheten (bortsett fra han kjekke fyren på andre sida av bordet), Ibsens Brand og ulike typer gryterett.

Det er 10 km å gå fra bussholdeplassen. Inne på stien i skogen var det ganske vått og litt snø her og der. Plutselig hadde vi tatt av mot grusveien, og det var kanskje like greit. Det gikk litt fortere å gå, særlig der det ikke var snø. Men det var ikke verdens mest spennende vei. Skog, grus, elv og lite forandring.

På lørdag tilbrakte vi mesteparten av dagen i solveggen. Det ble godt og varmt etterhvert! Smeltevannet i elva ble forresten både drukket og badet i (det siste gjelder den kvinnelige delen av reisefølget). Om kvelden var det nesten stjerneklart og ingen andre som hadde tatt turen innover til Myrseter denne helga. Søndag stod vi opp tidlig for å rekke det som rekkes skulle nede i byen, trodde vi hadde litt dårlig tid, men hadde god tid. Dermed fikk vi avslutte turen med å sitte på en haug i sola ved busstoppet og spise polarbrød og tomat (sistnevnte gjelder den kvinnelige delen av reisefølget).

Jeg har allerede halvveis planlagt hva som blir neste hytte. Ja, vi får se...