Menighetspraksis

I morgen begynner jeg i menighetspraksis i Høvåg menighet, og tenkte å prøve å blogge litt underveis. Følg med:)

Israel

"Gud valgte seg ut et folk og gav dem et løfte om et land og en ny konge.

Det er med en slags ærefrykt jeg lander her. Landet som jeg fra før av kjenner fra flanellografen, fra fortellinger og kart, og som plutselig utspiller seg levende foran øynene mine. Det er landet med den lange og kronglete historien - fra storslåtte tider til krig og elendighet. Et spesielt land - og samtidig et vanlig land. Et land der folk står opp hver morgen, lager mat og går på jobben. Et sted på jorda, et stykke tid i historien. Jorda som Gud valgte å gå på. Her våknet han hver morgen - her gikk han på do, spiste og sov.

Og her er jeg."

- førsteinntrykk fra Israel og notater til ord for dagen på Oljeberget.

Det var spesielt å være i Israel. Mange inntrykk som stadig fordøyes i mine nattlige drømmer. Her er noen flere av inntrykkene som ble skrevet ned:

"Å se kyststripa fra flyet, det vesle, avlange landet.
Ærefrykt når jeg lander, jorda og støvet der Gud gikk, landet han valgte, men som er forfulgt av uflaks.
Ei gruppe gråkledde og gråhårede italienske nonner i passkontrollen.
Varmen som slår i mot oss.
Det eldgamle bokstavene, modernisert og verdsliggjort.
Amerikanske Israelstilhengere som kjøper suvenirer og sier "I'll think of Israel everyday."
En uforståelig, fjern fare som lurer i de fredelige gatene.
Tusener av lys for en og en halv million døde barn.
Afrikanske pilgrimer som synger, danser og ber. De er ikke så interesserte i å høre på guiden. De er kommet til Jerusalem for å prise Jesus.
Ei ung jødisk jente i konsentrert bønn ved vestmuren.
Sabbatsglede blant flosshattene.
Unge gutter med kippaen som ei lita leiv festet med spenne.
Barn som leker på sabbatskvelden.
Utsikten fra Domini flevit-kirka: den gylne moskékuppelen. Stedet hvor Jesus gråt over byen.
Oliventrær, hviskinger fra tusen andakter.
Lukten av røkelse og overdådig pynt i gravkirka. Golgataklippa gjemt bak glass et sted, folk står i kø for å se Jesus grav. Eller bare ei tilfeldig hule. De har med lys som får berøre ei stein fra stedet.
To smågutter som leker med et maskingevær i plast.
Espresso på et gatehjørne, prangende suvenirbutikker med muslimer som selger kors og ikoner.
Kjenne vinden gjennom håret på stranda ved Dødehavet.
Se ørkenen bre seg utover, veldige fjell og tørre sletter og gjetere, en gutt på et esel som gjeter en liten saueflokk.
Noen som vandrer over markene.
En frodig oase.
Spor etter sivilisasjon fra flere tusen år i tilbake.
En tragisk historie som henger igjen i veggene, de som valgte å dø i stedet for å tape.
Bålet på stranda ved Gennesaretsjøen.
Vi har vært her før.
Vi har vært på disse stedene, lest disse navnene, opplevd alt dette. Derfor er det også vårt. De er også våre steder.
Vi har vært her før."

Må jeg velge side?

1. juledagsgudstjenesten er en av årets fineste gudstjenester. Det er høystemt, trompetspill, finklær og en ro over alle - huset er vaska, pakkene er åpnet. Ungene har de mjuke nyjulegavene på. Kirka har en litt annen forsamling i seg en dagen før - og presten tør å snakke om trua si. Sånn var det i hvertfall i Tverlandet kirke i dag.

Annerledes er det å lese avisa og høre folk snakke om kirkesituasjonen. Og enkelte har begynt å snakke som om det var to fløyer i kirka nå. To motsetninger, som jobber for forskjellige mål og ser helt annerledes på tingene. Enten er en konservativ, Jesus-fokusert og liker sangen "Jeg har en venn som har gitt sitt liv", ellers er en liberal, samboer, og mer opptatt av liturgi og kirkekunst enn av Jesus og Bibelen.

Det er alvorlige spørsmål som er oppe - dyptgripende og vanskelige. Noen tror så høyt om seg sjøl at de har funnet svar på tingene. Har man valgt side, har man funnet svaret, liksom. Men det som rører seg er vanskeligere enn som så. Hvordan møter vi de eldgamle, livgivende tekstene, når vi også må møte livet med alt det rommer? Hvor går balansegangen mellom at vi tror vi kan styre med eget vett og legger bort visdomsordene, og at vi blir så regelbundne at vi glemmer menneskene og kjærligheten som Jesus lærte oss? Hvordan kan vi sitte og diskutere og krangle om hva som krenker menneskeverdet? Hvordan kan vi gå snarveier fra tekstene som vi bygger tro og liv på, og velge lettvinte løsninger? Nei, slik kan vi ikke drive på.

Trua er full av spørsmål som er for vanskelige, og det er fristende å skyve dem unna - enten ved å ikke snakke om dem eller ved å velge standpunkt og kjempe for det. Men det handler mye om å gå inn i kampene - og ofte er vi så heldige at vi kommer levende ut derfra, med undring i blikket; trua er der fortsatt. Det er det store mysteriet om ungen som ble født i en stall og som drog Peter opp av vannet når han tvilte; det er han som holder trua i oss oppe.

Jeg vil ikke velge side; og jeg tror ikke det finnes en kamp mellom det ene og det andre laget. Vi kjemper alle med oss selv og med de store spørsmålene; og med Gud, og hvem han er. Vi har et felles mål: lovprisninga, forkynnelsen, fellesskapet. Vi kan ikke kreve dyp teologisk refleksjon av hvermann slik at en må velge etter teologi når en skal flytte på seg, eller når en skal møte folk og bli venner, eller be og feire nattverd sammen.

Vi må holde fast på det Luther lærte oss om hvor viktig Bibelen er og på det Jesus lærte oss om hvor viktig mennesker er. Så har jeg ikke noe svar på spørsmålene, jeg heller, men jeg er villig til å gå inn og kjempe med dem.

Høsttur til Snellingen

Jeg og Astrid var på tur til Snellingen. Det var en kjempefin tur, helt fram til jeg fikk feber...Her er noen bilder.

Høststemning




Vi koste oss i sola!



Snellingshøgda




Astrid Askeladd




Vi prøvde å lære oss noe om sopp...



Vi fant lite sopp, men mye tyttebær.



Felles bål med de andre gjestene på hytta


Takk for turen, Astrid:)

Bading

(Jon André tok dette på turen til Nordmarkskapellet.)

Jeg kan ikke noe for det, men jeg elsker å bade.
Det er noe med følelsen av vannet mot kroppen. Det kalde, våte vannet som kommer som et sjokk. En følelse av å bli røsket ut av den vante tilværelsen. Og så er det så behagelig etterpå, å komme opp, forfrisket, bli tørr, ta på klær igjen.

Topp 10 badesteder:
1) Brygga på sommerhuset på Herøy. Den er bare så fin og tilgjengelig. Jeg står opp, og nesten i søvne tar jeg på badetøy, tar med håndduk og et par sko, ute er det vind, morgen, jeg hopper fra båten, det er iskaldt og salt og sjokkerende, jeg kommer meg opp så fort som mulig, og springer inn mot huset, det lukter Herøy, barndom, jeg dusjer, og på kjøkkenet er det frokost og kaffe.



2) De nærmeste badeplassene er alltid de beste. 5 minutter på sykkel, og jeg er i mi ega paradisbukt, med iskaldt brakkvann, en stupbratt fjellvegg, ei lita øy man kan svømme til og ei man kan ligge og sole seg på, og bruset fra elva i bakgrunnen. Av og til har jeg stoppet med bilen på vei hjem fra jobb og tatt et nattbad, helt uforstyrret.

3) Vi har en hemmelig kulp i skogen. Den er liten, fire meter dyp, steinbunn, tilhørende foss, et fint sted å hoppe fra og fin temperatur. Kan det bli bedre?

4) Jeg fant en fjellbekk på Hardangervidda en gang. Det var minusgrader, snø, og jeg hadde ikke håndduk eller noen plass å gå inn etterpå. Men vannet så bare så fristende ut...

5) Trollvann. Det er faktisk i Oslo, man må sykle opp en kjempelang oppoverbakke, det er et fint sted, og deilig å trille ned til byen etter å ha svømt litt rundt i dette nesten litt for tempererte vannet.



6) Fjæra i Ålesund. Fordi det bare er sånn. Den er full av skrot og gammelt treverk. Der tok jeg min første svømmetur.

7) Gangvatnet. Langt ute på Straumøya ligger det idylliske lille vannet som har de beste badetemperaturene om sommeren.

8) Mjelle. Vakker, langstrakt sangstrand, og med Mjelle-sangen i bakhodet springer jeg gjennom bølgene.

9) Sandhornøya. Samme greia, bare uten sangen.


10) Bare for å late som jeg er tøff så sier jeg: mellom isflakene på Svalbard. Jeg og Anki ville bade, men alle synes vi var kjemperare og vi måtte virkelig overtale dem til å vente på oss. Vi gjorde det bare for å ha gjort det, men det var deilig...:)

Morgenstunder

Byen våkner sakte.
Stråler av sol siver inn gjennom vinduene.
Biler suser forbi, en gammel mann lufter bikkja og smiler til en nabo som går morgentur.
Nede på kiosken har eieren akkurat låst seg inn for å gjøre klart til en ny arbeidsdag.
Det er mer stille enn vanlig, lydene blir stadig flere. Lufta er rå, kald, det begynner å bli høst, joggerne må ha treningsjakke på og jeg tenker at jeg snart må finne frem vottene.
I Frognerparken er turistene på plass, russere, amerikanere, parken er alltid åpen, og man må jo få med seg mest mulig, så hvorfor ikke begynne her. De tar bilde på bilde, som om de må fange dette øyeblikket, som om statuene når som helst kunne reise seg å gå, glemme det de gjorde, ei kvinne som holder et barn, et kjærestepar som leker, en gutt som ser tomt ut i lufta.
Jeg blir andpusten fra trappene opp til Monolitten.
Jeg drikker vann fra drikkefontena ved Sørkedalsveien.
Kafeene har åpnet. Kaffe er stikkordet. Sitte på fortauet en lørdags morgen med kaffe og avis. De ser fredfulle ut. De har pause fra alt.
Snart åpner butikkene i Bogstadveien. Unge jenter, voksne jenter, kjærestepar, menn, eldre, barnefamilier, de har bankkortene klare og håper de finner akkurat det de må ha. Skruer, brød, kjoler.
Trikken kommer.
Det er morgen i Oslo, en morgen som skal bli dag, en dag som alle andre dager, som begynner, varer, tar slutt.
Snart skal byen våkne på nytt.

Oss gamle studenter

Heldigvis er jeg ikke ny student - så er det bare 1000 ting og ikke 10000 å ordne og fikse før man kan få kommet i gang, satt seg ned for å lese.

Jeg blogger litt på mfstud.blogspot.com - her er en smakebit...

Guide til ditt sosiale liv på MF

MF-studenter varierer veldig i forhold til hvor stor del av sitt sosiale liv de har på MF. Dette strekker seg over et stort spenn, og kan svært generalisert settes opp slik:

0 – Eksamensstudentene Disse menneskene opplever MF som helt uinteressant på både et faglig, sosialt og åndelig nivå. De dukker opp på eksamen med en viss forvirring i blikket, skuler på eksamensoppgavene med et blikk som kan få enhver til å lure på om de egentlig skulle vært oppe til eksamen i japansk poesi, bananfluens parringsritualer eller skalabruk i 1900-tallets samtidsmusikk, for så å skrible ned ei halv side svada og gå. Si gjerne hei og smil, men ikke forvent noe svar.

1 – Pendlerne - Dette er gruppa studenter som bor svært langt fra MF, og som bruker mesteparten av tida si på en forslitt, men blomstrende ungdomsklubb i ei lita bygd på landet, kjører hundespann, traktor eller har barn. De setter seg på toget, går inn til forelesning, tar sirlige notater, for så å forsvinne uten så mye som en kaffekopp. De sier ikke nei takk til en hyggelig samtale i pausen, men da gjerne helst om ungdomsklubben, hundene, traktoren eller barna.

2 – De litt for kule - Denne gruppa går både på forelesninger og sitter på lesesalen. De synes likevel det er nokså uinteressant å få venner på MF. Derfor tar de gjerne med seg et par stykker som egentlig går på sykepleien eller lærerskolen, som bidrar til et mangfold av lesestoff i et ellers ensformig faglig univers. Ingen grunn til å få sjokk hvis det skulle dukke opp bilder av rare sykdommer eller – enda verre – noe så fjernt som regnestykker – mellom pultene fulle av Kvalbein, Henriksen og Bibelen. De konverserer litt innimellom, men synes det er mye kulere å være sammen med vennene fra Storsalen. De gjør et nummer ut av å overse plakatene fra Miljøutvalget.

3 – De klikkete - Disse menneskene trives godt på MF og kjenner en del av menneskene rundt seg. De liker å spise lunsj i kantina, som oftest med en fast gjeng. Dette er folk de har studert med siden de var nervøse og uvitende KRL-studenter, og de ser ikke noe særlig poeng i å bli kjent med noen nye. De er likevel hyggelige hvis du prater med dem. De kommer gjerne på Miljøutvalgsarrangementer, og henger gjerne i Vidar Leif, men bare hvis de kjenner noen der fra før.

5 – De sosiale – Disse hyggelige menneskene vil gjerne bli kjent med alle og enhver. De har mange venner på MF og får aldri lest fordi de alltid møter noen på vei til lesesalen. De kan sitte i timesvis og prate i kantina, og glemmer gjerne å gå på forlesning. Det gjør ingenting, for de synes de lærer like mye av samtalene de har. De går bort til de som sitter alene og tar dem med i gjengen. De elsker middagsquiz, andaktene i kapellet og å spille foosball i Vidar Leif kafé. Du kan regne med at de sitter i enten Miljøutvalget, studentrådet eller står på stand for MF.

6 – De ekstreme – Dette er studentene som er på MF hver dag, drikker store mengder kaffe og går i tøfler. De kjenner alt fra professorer til vaskedamer, de snakker med alle de møter, de leser avisen, trener, dusjer, spiser, slapper av, leser og har gjerne også en deltidsjobb på MF. De spiser alltid middag i kantina og kan gjette hvordan maten kommer til å smake. Deres høyeste drøm er å havne i glass og ramme på Auditorium I. De kommer aldri til å slutte på MF, men ende opp som doktorstipendiater, lærere, professor, direktør, prorektor og rektor. Når de pensjonerer seg går de inn i en dyp krise og låser seg inne på hvilerommet og nekter å gå ut før de får tilbud om å begynne på grunnstudiene på nytt.

Evaluering av huleboertilværelsen

Siden dette er et relevant tema for mange mennesker, vil jeg her gi en liten evaluering av hvordan det er å bo helt alene.

Når man bor alene....

det er så utrolig deilig og stille...
du kan vandre rundt i hva du vil...
gjøre hva du vil...
vaske når du vil...
spille musikk tidlig om morgenen...
badet er ledig...

...men det er ingen å fortelle til,
eller henge litt med,
eller spørre om ting.

Når man bor sammen med noen....

...irriterer man seg over småting
...må man koordinere vaskinga...
...kan man ikke alltid gjøre akkurat det man vil når man vil det...
og badet er kanskje opptatt.

Men samtidig kan man ha det ganske hyggelig sammen.

Så oppsumerende vil jeg si at det er fint å bo alene, og jeg kommer nok til å gjøre det igjen. Men samtidig gleder jeg meg til å bo sammen med andre igjen.

Jeg er glad i vinteren, men....

En halv vannmelon som veier 3 kilo.
Flip-flap-sko.
Feriepenger.
Begynne å bli brun.
Kjøle ned med en svømmetur i Trollvann etter å ha syklet en halv time i oppoverbakke. Kveldssol, en gutt som roper på pappan sin, for kom og se! ROMPETROLL!, suse nedover bakkene med deilig følelse i kroppen.
Frysern full av is og cheesedoodles i skapet.
Blomstrende hage.
Shorts.
Vasse i Akerselva mens alle ser rart på meg.
Ligge henslengt i gresset og lese høyt for meg selv på gresk mens alle ser rart på meg.
Tenke på at det snart er ferie og planlegge sykkeltur.
Gå barbeint.


Jeg sier ikke mer.

(..bildet er tatt av Maia )

Oslo vs. Bodø

Jeg prøver så godt jeg kan å like Oslo. Dessverre er jeg nok oppdratt til å det motsatte: ...Vi irriterer oss over at byen alltid virker å være sentrum av universet, og at mediene alltid fokuserer på dette. Vi fryder oss på når det er dårlig vær i Oslo, og ler av Oslofolkene, som KLAGER over litt DUSKREGN!

Det er en by. Den er kjempestor i norsk sammenheng og bitteliten i verdenssammenheng. Det er noe bråkete og travelt over den. Alle blir anonyme i folkemengden. T-banen suser under jorda. Folk ser rett gjennom deg. Jeg kjenner ikke gatene, stedene. Det er så mange muligheter, men du drukner i dem: Liten vits å ha 20 kinoer hvis du aldri kommer deg avgårde likevel.

I Bodø er det lettere. Vi stikker på kino og ser den filmen som går, vi får det med oss når det er en bra konsert, vi vet om de beste kafeene og velger den vi vil gå på akkurat der og da. Naturen er liksom nærmere, man kommer seg lettere ut.

Dessuten... hjemme er det ingen lesing og ikke noe mas. Hjemme har jeg ferie og er totalt uansvarlig. I Oslo er det sabla stress bestandig. Hjemme er det pizza på lørdag og fortsatt lørdagsgodteri, selv om vi egentlig er for store. I Oslo er det lesing og atter lesing....




Men.."nå har også jeg bestemt meg for å gå nøye gjennom alt fra begynnelsen av og skrive det ned for deg i sammenheng, ærede Teofilos". Og jeg fant 14 bra ting med Oslo...

1) Gå langs Akerselva. Ligge henslengt i en park...
2) Gå på ski i knitrende kulde og komme inn på ei skistue og drikke en varm kopp kakao og skravle i to timer
3) Muligheten (den ubrukte, sådan) til å gå på teater, museer og gallerier (jeg har jo vært på Fram-museet, og en dårlig versjon av West Side Story)
4) Innvandrerbutikkene, med rare lukter og trivelige folk.
5) Å sitte på den skranglende gamle trikken opp til Ljabru.
6) MF - det er jo derfor jeg er her, så...
7) Universitetsbiblioteket (det er så veldig bibliotek-aktig der)
8) Obs på Løren. Der har de alt.
9) Kattesporet i sementen utenfor huset mitt.
10) Lageret i Vestre Aker kirke med spor etter 30 år med barnearbeid - og alt man trenger for en vellykket søndagsskole. Generelt sett kirkekaffe i Vestre Aker.
11) G3 i Storsalen og Taizébønn i Paulus kirke - fine steder å finne ro.
12) Fint vær. Det regner seriøst lite her.
13) Gratis overnatting på DNT-hyttene i marka for ungdommer
14) Det er lett å komme seg bort herfra...:)

Konklusjonen er: Jeg forsøker å trives så godt jeg kan! Heldigvis er det noen trivelige mennesker her. Og så er det jo stadig vekk sommerferie. Som jeg skrev da jeg ventet på flyet sist jeg var hjemme:

"Det er så mange steder vi kunne ha reist, men vi reiser alltid hjem. Til det samme stedet, huset, dørkarmene, et minne fra den hvite grusen utenfor huset, en kjølig junikveld der alle ordene vi har lengtet etter å si, endelig sies, og senere, et stille farvel. Hjem til ungdommene som var barn sist, og barna som var små sist og nå er store. En skogssti du kjenner, brølene fra en fotballkamp som nå er forsvunnet inn i fortida. Vi reiser hjem til disse menneskene og hundene som vi tross alt har delt livet med. Vi blir små, vi blir barn igjen og vil bare ligge under dyna og krølle oss sammen og ikke ta noe som helst ansvar. Flyplassen, sikkerhetskontrollen, de tause vaktene med rak rygg, blir en vane, og vi tenker, kanskje hadde det vært fint med en tur til Roma, ei påske på Hardangervidda, eller lese litt, men vi reiser hjem. Klarer ikke å slippe tanken på at vi fortsatt bor der, at vi har ei seng, ei halvlest bok på nattbordet, den smørtypen vi liker i kjøleskapet, og vi vet hva knottene på fjernkontrollen er, selv om symbolene er utslitt. Vi trenger å høre hjemme et sted. Hyblene og rommene og leilighetene og kollektivene er bare upersonlige sammenlignet med denne terassen, ullgenserne i skapet og gummistøvlene i gangen.

Jeg gleder meg til å komme hjem...