Ord på tilværelsen: Kvite huskelappa fra en himmel

For noen uker siden skjedde det magiske. Du merket det ikke, for det skjedde så stille. Den lager ingen lyder, den roper ikke på oppmerksomhet, den spiller ikke inn actionfilm. Langt der oppe i skyene et sted, kan meteorologene fortelle, dannes gjennomsiktige krystaller av is rundt små partikler i atmosfæren. De smelter litt på vei ned, krystallene binder seg sammen og blir til hvite flak. Du hører det ikke, for det lager ingen lyd. Du sitter inne i leiligheten din og stirrer ut i lufta og venter på at dagen skal ta slutt, selv om du ikke rakk det du skulle gjøre eller opplevde alt du ville oppleve. Dagene strekker ikke til, men i dag skal det likevel skje, den utgåtte dagen skal gi deg noe mer, den er ikke over.

For det er da du ser ut av vinduet. Gjennom persiennene og forbi gardinene, ut i mørket i gata utenfor, faller det lys fra himmelen, lette, myke dundyner, kakao med krem i, kalde klemmer, toner fra en fiolin, fingre som treffer tangenter, i skjæret fra gatelyset, strømmende ovenfra et sted, et sted vi ikke kan se, langt der oppe, over byen. Og det er da du våkner fra dvalen, tankene klarner, du kler på deg yttertøy og sniker deg ut av leiligheten, ut på gata, og der står du. I lyset. Mellom flakene. De faller, lett og stille, de lander på tunga og gir en søt smak av barndom og lengsel. Stå helt stille og kjenn etter.

Susende nedover bratte bakker med nylærte snowboardferdigheter. Lage hvite baller som blir til snølykt og kalde hender. Kaldt i nakken. Mykt å ligge på. Sprelle og lage engler. Termos med varm saft. Klabber under skiene. Reinskinn å sitte på. Hvite dyr i alle fasonger. Hoppbakke. Grave fram hytta. Måke taket. Kram. Myk. Våt. Tørr. Glinsende frost. Komme inn foran peisen og sakte, men sikkert tørke og bli varm mens det biter i fingrene.

Så går du inn igjen. Det er lov å drømme. Det er lov å håpe. Det er lov å la seg fortrylle. Det er lov å glemme den isende kulden, de mørke morgenene, den kalde vinden som blåser rett gjennom, og bare nyte himmelens små kunstverk og vente på at tilværelsen skal bli pakket inn i myke dyner av snø. Og la Ola Bremnes synge i ørene dine: "Kom sne som kvite huskelappa fra en himmel - som vi her nede nesten synes å ha glemt."