Skogen kaller

Det er eksamenstid, og Oslos lesesaler er fylt til randen av nilesende, bekymrede, puggende, notatskrivende, nøttespisende, tiskende, hviskende mennesker som burde ha lest mye mer for lenge siden. Hybelen preges av dårlig luft, bøker som flyter, og en nabo som stadig sitter på gårdsplassen sin i bar overkropp og spiller høy, stygg musikk.

Jeg lengter ut.

Til skogen.

Etter å kjenne på været.

Puste.

Hogge ved.

Bade.


Men så har jeg jo satt meg fore å lære å lese det nye testamentet på gresk, og det er ikke bare bare. Det er gloser som skal pugges, verbbøyninger, finurligheter, preposisjoner og det som verre er.

Jeg bestemte meg: Glosekortene mine trenger rett og slett en luftetur, hjernen min trenger rett og slett å få gruble i andre omgivelser, og den norske turistforening har dessuten bestemt seg for å sponse dette. De tilbyr nemlig gratis overnatting på hyttene i Oslomarka til unge medlemmer.

Som sagt, så gjort. Skogen kalte, på internett fant jeg ei hytte som lå passe nært og fikk bestilt plass og sørget for å være mutters alene. Jeg tok med meg litt kjeks og litt kylling, og var i gang. Fjellvang var målet.

Som vanlig når jeg er alene på tur, ble opplevelsen noe strabasiøs. Dette skyldes jo, som bloggens tittel antyder, en anelse mangel på retningssans, avstandsbedømming og størrelsesbedømming, noe som førte til at jeg stadig ikke ante hvor jeg var (et sted midt i skogen, antagelig), for så å oppdage at jeg var nøyaktig der jeg skulle være.

Det må også sies at jeg glemte turistforeningens standardnøkkel hjemme, men en ekstra times sykling (ned - og så opp, opp, opp) er jo bare god trim. Det viktigste er jo at man kommer fram, og det gjorde jeg også. Stillheten senket seg både i sjela og på hytta. Jeg ble litt satt ut av at den var så stor: selv gangen var større enn hybelen min. Så var det stor stue, stort kjøkken og stor sovesal. Jeg ante egentlig ikke hvor jeg skulle oppholde meg, men laget til slutt en liten base foran vedovnen. Det var blitt kveld, så etter litt mat leste jeg litt skjønnlitteratur og la meg i ei god seng.

Det ble morgen, jeg var fortsatt i live og fortsatt på tur. Jeg leste vel og lenge, badet litt, hugget litt ved, hilste på noen sauer, drakk kaffe og hadde det ganske topp.

Seansen ble forøvrig avsluttet med at jeg møtte Maja sent på kvelden for å sove i telt like ved parkeringsplassen på Solemskogen. Vi hadde det koselig og solte oss i tre timer. Da vi var ferdige med det, begynte det å regne. Det er deilig å være ute. Kjenne på været. Få noen utfordringer innimellom. Og ikke minst ro, slik at verbene faller på plass, konsontansammenstøtene stemmer og tekstene får mening.

Når man kommer tilbake fra tur, selv om det bare har vært noen dager, virker sivilisasjonen så merkelig. Det er så mye som er unødvendig og upraktisk. Man må prøve å ikke svette når man sykler. Man kan ikke stoppe og fylle vann i flaska si eller tisse bak et tre.

Tid har jeg, Snellingen er ledig i helga, jeg tror jeg drar av gårde igjen. Skal tro glosekortene mine blir spreke etterhvert.