Stress.

Det er nok stress, sier legen og ser på meg med matte øyne.
Det er visst løsninga på det meste - og problemet i tilværelsen. Folkesykdom, skjult fare og studentsyndrom. Etterhvert som livet har blitt mer elektronisk og enklere, har det også blitt mer krevende og stressende. Vi sliter ikke lenger for å få mat, kampen handler ikke lenger om overlevelse i den forstand, men stadig nye krav kommer likevel til. Nå strever vi for eksempel med å fore oss selv riktig og mosjonere oss selv, og vi må forsøke å holde oss unna mange av de moderne underverker som TV og datamaskiner for å ikke visne helt hen. Og vi må stresse ned. Samtidig som vi må få gjort alt.

Jeg prøver å tenke på dette: hva er det som stresser meg, og hva stresser meg ned? Hvorfor er jeg tilsynelatende stresset? Man kan selvfølgelig bli litt stresset av dette. Men det inneholder kanskje også løsninga på hvordan dagene skal bli fine og gjennomlevbare, så jeg tenker på det.

Det er mange ting som stresser, meg, for eksempel:

Når jeg må pusse opp, leve i kaos eller gjøre husarbeid alt for fort.

Når jeg har mange ting som jeg bare må gjøre og ikke kan komme meg unna.

 

Når jeg må gjøre noe jeg ikke føler jeg får til.

Men mange ting stresser meg ned også:

Å plutselig gjøre noe annet enn det som er fornuftig, snike seg vekk og kose seg. Eller ta seg god tid til å drikke kaffe av en stor kopp på lørdag morgen. 

 Å gjøre ferdig eller begynne på noe kreativt...

 Dyr. Noe det er litt mangelvare på for tida (Veslefrikksavn!)

Natur. Særlig Mjelle. Noe det er litt mangelvare på for tida.


Jeg har som mål å stresse ned. Noe som sikkert hjelper litt på er at jeg aldri mer i hele mitt liv skal gifte meg, (men bare fortsette med å være gift), at jeg om ikke lenge har levert avhandling, og at leiligheten begynner å bli ferdig. Men hverdagsstresset forsvinner ikke, og derfor er det så viktig å finne gode ting som oppveier for det. Jeg fortsetter letinga.

Hva stresser deg, og hva stresser deg ned?

Noen råd (til meg selv)

http://sxc.hu

Disiplin i hverdagen. Det er vel dette de fleste studenter synes er vanskeligst. Den ultimate voksenutfordringa. Styr din egen hverdag. Kom deg opp om morgenen. Bli smart og klok og gjør det bra. Helt på egen hånd.
Her er mine egne råd til meg selv...

FINNE UT HVA SOM FUNKER BEST
Finn ut hvor du liker å lese, om det funker bra å ha avtale med andre om å møtes på MF, hvilket system du liker, hva som motiverer deg. Det er selvsagt veldig forskjellig fra person til person! Når leser du best? Er det om morgenen, om kvelden, midt på dagen? Bruk den beste lesetiden til å lese det som er vanskeligst. Bruk den aller dårligste lesetida til å gjøre noe annet som du uansett skal - sove, trene, være sosial, ordne ting, lage mat, vaske.

KOMME SEG OPP OM MORGENEN
Det er én ting som funker hvis du ikke lar deg overbevise av vekkerklokka: du må øve. Øve i våken tilstand, om kvelden eller på dagen: still vekkerklokka til å ringe om et minutt eller to, legg deg i senga, lukk øynene, tenk at du sover, og når vekkerklokka ringer, reis deg fra senga, skru av vekkerklokka og gå ut av rommet. Gjør dette flere ganger. Før du rekker å tenke på hvor trøtt du er, vil (kanskje) minnet om det du øvde på gjøre at du faktisk står opp. Stå helst opp samtidig hver dag og legg deg samtidig hver kveld (særlig at det går, men det er verdt et forsøk)

HA OVERSIKT
Skaff oversikt over pensum, når du har eksamen, oppgaver og forelesninger. Og for all del: skaff pensum så fort som mulig! Sett opp en plan for semesteret. Sett av de fire siste ukene før eksamen til å repetére (så har du litt å gå på). En for hvert fag, og en til å repetére alle. Prøv å bli ferdig med alt pensum i tide. Lag et system, for eksempel: Hvor mange sider du skal lese hver uke (f.eks 3000 sider delt på 17 uker er 176 sider pr uke) (og evnt. hvor mange gloser du skal lære hver uke, hvor mange tekster du skal eksegere osv...) Når du skal være ferdig med et delemne eller ei bok Hvor lenge du skal lese hver dag, f.eks. 7 timer/økter + lunsjpause

PAUSE OG BELØNNING
Du klarer ikke å sitte og lese i all evighet (eller gjør du?). Tre kvarter er maks for meg, men noen ganger blir jeg sittende og kope på lesesalen - da er det bedre å ta en pause. Jeg jobber ca. tre kvarter, tar et kvarter pause, og så har jeg rundt en time lunsjpause. Belønning er fint (evnt. straff??). For noen kan det være så enkelt som å ha ei liste over alt du skal lese og stryke det ut når du er ferdig (eller lime på ei gullstjerne). Du kan også belønne deg selv med pauser, mat, hyggelige aktiviteter eller en fiffig variant i de mest intense leseperiodene: du får LOV til å vaske badet, ta oppvasken, betale regninger eller gå på butikken når du har lest så og så mye eller lenge - da føles dette som deilig avveksling:)

VÆR REALISTISK
Vær student på fulltid! Lag et system, men ikke vær for streng. Ha heller et backup-system. Hvis planen er å komme på lesesalen klokka 9 hver dag og lese i sju timer, hva gjør du hvis du forsover deg? Kan du for eksempe sitte et par timer om ettermiddagen? Eller i helga? Eller kanskje du kan legge inn en ekstra lang lunsjpause til vanlig som du korter ned hvis du er seint ute. Det er ingen vits å bli demotivert av å ikke klare målene sine! Og ikke sett dem alt for høyt! For tida har jeg et system som går ut på at når jeg kommer på MF, bestemmer jeg meg for hvor mange økter (på 45 min) jeg skal klare i løpet av dagen, alt etter når jeg kommer og hva jeg ellers skal. Målet er alltid så mange som mulig, men det går greit med noen færre. Da slipper jeg å bli sur på meg selv fordi jeg ikke kommer til å rekke alle.

NYT DET
Når jeg har oversikt og system, nyter jeg å studere. Jeg bruker den første delen av semesteret til å bare lære og repetisjonstida til å tenke på eksamen. Det kan være stressende, slitsomt, tung og kjedelig å være student, og sånn er det vel bare, men det er også gøy. Vi er veldig heldige som får lov til å studere. Nyt det mens du kan!

Oslo.

Sinsenkrysset

La meg først si at jeg ikke er fra Oslo, aldri hadde tenkt å flytte hit og ikke har tenkt å bli her. Som nordlendingene sier: "Oslo er en fin plass, det, bare synd det ligger så usentralt". Så merkelig at så mange mennesker har hopet seg opp her ved en liten fjord, uten fjell, uten noe særlig god plass, bare mennesker over alt, en fjord og t-banen. Men jeg har tross alt flyttet hit nå. Sånn offisielt. Etter å ha hatt adresse i Bodø i fem år og fått 1328 kroner eller noe sånt i reisestipend, har jeg nå byttet til Oslo, skal stemme her neste år og kommer med på statistikken over de som flytter til Oslo. Sånn kan det gå. Og det aller, aller verste: jeg har bodd her i fem år nå, like lenge som jeg har bodd i Bodø, og Bodø er en plass jeg prøver å si at jeg kommer fra.

Man kommer til Oslo som ny student og alt man vet om er Karl Johan. Men tro meg, du ser aldri Karl Johan igjen etter at du flytter til Oslo, den blir i periferien, for det er jo på Majorstua man er. Majorstua er sentrum i universet, dette bråkete krysset binder byen sammen for min del, der går ring 2 og der kan man gå til Bogstadveien og slottet, MF og Blindern, Frognerparken og mot Bislett, Sagene, Bjølsen og Sinsen.

Det finnes natur i Oslo. Frognerparken er som en drøm, der har vi grilling etter greskeksamen, der har man piknik med kjæresten, viser fram nakne statuer til turister, der kan man jogge og prøve å komme i form eller vandre rundt og tenke lange tanker. Det er bare en av mange merkverdige parker som man kan bli glad i i Oslo. Mange er så rare at de har parkeringsplass under. I parkene lufter man hunder og folk sitter og drikker øl (litt ulovlig) og barna leker og folk soler seg og i det hele tatt. Man kan vandre langs Akerselva og komme helt opp til fossen i Nydalen. Og vil man ha litt mer villmark kan man vandre oppover i skogene i Nordmarka og Østmarka, men tro meg, det er bare skog, skog, skog, skog, grusveier, stier og små speilblanke vann til å bade i eller la være å bade fordi det er drikkevann, blåbær og tyttebær, skog og turistforeningsmerkede stier og hytter som det er gratis å bo i og skog.
Det er mange kafeer og restauranter i Oslo, men jeg går stort sett på den samme, så det ikke skal bli så komplisert. Det er Bila Bong bak t-banen på Majorstua, som tross skrivefeil (frister det med litt skylling?) serverer god og rimelig mat og har verdens merkeligste interiør og alltid plass til mange gode venner.

Finnes det serverdigheter i Oslo? Jeg ser alltid rart på turistene, for jeg skjønner virkelig ikke hva de gjør her. Hva GJØR de i Oslo, når vi har så mye flott å se på i resten av Norge? Selv går jeg gjerne på Fram-museet eller Nasjonalgalleriet, det er greit, og Hovedøya liker jeg meg på, operaen er litt sånn been there, done that, og Frognerparken har jeg jo nevnt, kanskje litt for mange nakne mennesker (av stein, riktignok) for en sart sjel. Men det er mulig de ser noe annet enn meg, turistene.
Jeg bor hvertfall her. I en leilighet. Ved en park. I en by. Ved en fjord. Og trives med mann og venner og studier. Men lengter etter fjell...

Kjente og ukjente fjes

Vi sitter i kantina, og det myldrer rundt oss: et mylder av nye studenter, som går på K-RLE og samfunnsfag, og noen ler, og noen kjenner alle, og noen kjenner ingen (som i sangen), og mange er nye i Oslo og de fleste er sommerbrune og jentene går i sandaler og sommerkjoler. Det var en gang at jeg visste hvem alle var på MF, men det er lenge siden nå.

SÅ kommer en MF-professor bort til oss og utbryter: så godt å se noen kjente fjes! I lige måde, ler jeg, og husker selv hvordan det var å være ny student i mylderet, det virker så lenge siden.
Nå føler jeg at vi har tråkket opp og ned disse trappene så mange ganger, at vi er gamle fordi vi fortsatt har hettegenser med den gamle MF-logoen, at vi har kjent disse lærerne i all evighet, de er som tanter og onkler, de har gitt oss febernedsettende på studietur i Israel, kjøpt hus i timen, forlovet seg, gitt oss veildening, pint oss gjennom muntlige eksamener, tatt doktorgrad, svart på spørsmålene våre, fått fast stilling og gjerne skrevet bok siden den gangen vi tasset inn her for første gang. Og vi har tatt gresk og hebraisk og vært i praksis og jobbet som prestevikarer og jeg har til og med giftet meg med en MF-student.

Nå er det nye studenter i hopetall og det er vi som er eldst, vel, kanskje ikke i alder, men det er i alle fall vi som går på siste året, sjetteåret, og sjetteklassingene som var så store den gangen, stod og prekte i kapellet og skrev avhandling og visste visst alt som var å vite.

Jeg kjenner vemodet når jeg setter ut bøker i biblioteket (for jeg har gått her lenge og har deltidsjobb på MF). Jeg skulle så gjerne begynt på nytt, lest litt nøyere, fordypet meg mer, vært innom flere fag, lært mer. I stedet skal jeg konsentrere meg om én eneste ting hele semesteret, nemlig å skrive avhandling. Og samtidig er det jo ikke noe annet jeg heller vil enn å skrive den avhandlinga, som jeg har fått velge tema på selv, og dessuten komme meg på praktikum og ut i den store verden.

Jeg er glad for de nye studentene, de hører til her, selv om jeg kanskje ikke kommer til å bli kjent med så mange, håper jeg på å få se dem: engasjere seg i Miljøutvalget, Studentrådet og fadderordninga, preke og spille i kapellet, overta jobbene i biblioteket og resepsjonen, bli lærere, prester, stipendiater, bli kjente fjes, de fjesene som lærerne kjenner igjen, vite hvem alle er, snart sitte her og være på sisteåret de også, med smaken av wienerbrød, vemod og undring, forventning og en lang avhandling å skrive.

Øya i havet

I helga var jeg prestevikar på Værøy. 

Helikopteret går i fast rute og har plass til ca. 15 personer.
Turen tar 20 min.

Overnatting - på prestegården, som nå er hotell

Værøy gamle kirke fra 1740

Stig på, kirka er åpen:) 

Inne i gamlekirka

Værøy nye kirke i deilig solskinn.

Her er SPAR-butikken og kafeen. Rett under fjellet.

Utsikt fra helikopteret på vei hjem.

På vei tilbake til Bodø.

Nydelig og trivelig plass!

Værøy-Bodø

Klassetur

I dag har jeg vært på tur med kirkehistorie-klassen min for å se på gamle steiner og steder som er helt fra 6-700-tallet. Veldig hyggelig at læreren tok seg tid til å planegge og gjennomføre dette.

Vi var i Hexham Abbey. Krypten er fra St. Wilfrids tid. St. Wilfrid er the bad guy i denne perioden, men en ganske sammensatt karakter. Han var munk, biskop, avsatt som biskop, dro til Roma og klagde, ble til slutt biskop i York, og han satte i gang store byggeprosjekter. Det står om han i Bedas kirkehistorie (selv om Bede antagelig ikke likte han noe særlig), og i en egen bok om han, Life of St Wilfrid.

Her er vi nede i krypten... med inngang fra  midtgangen i kirka.





























Resirkulerte steiner med fint mønster...










Her var relikviene oppbevart. Viktige greier.

Oppe i selve kirka.


















Fine broderte bønneputer - disse hadde de i hele kirka! Ikke så veldig Anglosaksiske, riktignok...

 Littegranne ironisk navn. Men her var det St. Oswald reiste et kors etter å ha vunnet et slag.

St. Oswald's church ligger selvsag på Heavenfield.

Til slutt St. Andrew's church: tårnet er anglosaksisk.



Alt i alt, en interessant tur, med koselig lunsj, kaldt og guffent vær, og mye fint landskap. 

Februarvær