Høsttur til Snellingen

Jeg og Astrid var på tur til Snellingen. Det var en kjempefin tur, helt fram til jeg fikk feber...Her er noen bilder.

Høststemning




Vi koste oss i sola!



Snellingshøgda




Astrid Askeladd




Vi prøvde å lære oss noe om sopp...



Vi fant lite sopp, men mye tyttebær.



Felles bål med de andre gjestene på hytta


Takk for turen, Astrid:)

Bading

(Jon André tok dette på turen til Nordmarkskapellet.)

Jeg kan ikke noe for det, men jeg elsker å bade.
Det er noe med følelsen av vannet mot kroppen. Det kalde, våte vannet som kommer som et sjokk. En følelse av å bli røsket ut av den vante tilværelsen. Og så er det så behagelig etterpå, å komme opp, forfrisket, bli tørr, ta på klær igjen.

Topp 10 badesteder:
1) Brygga på sommerhuset på Herøy. Den er bare så fin og tilgjengelig. Jeg står opp, og nesten i søvne tar jeg på badetøy, tar med håndduk og et par sko, ute er det vind, morgen, jeg hopper fra båten, det er iskaldt og salt og sjokkerende, jeg kommer meg opp så fort som mulig, og springer inn mot huset, det lukter Herøy, barndom, jeg dusjer, og på kjøkkenet er det frokost og kaffe.



2) De nærmeste badeplassene er alltid de beste. 5 minutter på sykkel, og jeg er i mi ega paradisbukt, med iskaldt brakkvann, en stupbratt fjellvegg, ei lita øy man kan svømme til og ei man kan ligge og sole seg på, og bruset fra elva i bakgrunnen. Av og til har jeg stoppet med bilen på vei hjem fra jobb og tatt et nattbad, helt uforstyrret.

3) Vi har en hemmelig kulp i skogen. Den er liten, fire meter dyp, steinbunn, tilhørende foss, et fint sted å hoppe fra og fin temperatur. Kan det bli bedre?

4) Jeg fant en fjellbekk på Hardangervidda en gang. Det var minusgrader, snø, og jeg hadde ikke håndduk eller noen plass å gå inn etterpå. Men vannet så bare så fristende ut...

5) Trollvann. Det er faktisk i Oslo, man må sykle opp en kjempelang oppoverbakke, det er et fint sted, og deilig å trille ned til byen etter å ha svømt litt rundt i dette nesten litt for tempererte vannet.



6) Fjæra i Ålesund. Fordi det bare er sånn. Den er full av skrot og gammelt treverk. Der tok jeg min første svømmetur.

7) Gangvatnet. Langt ute på Straumøya ligger det idylliske lille vannet som har de beste badetemperaturene om sommeren.

8) Mjelle. Vakker, langstrakt sangstrand, og med Mjelle-sangen i bakhodet springer jeg gjennom bølgene.

9) Sandhornøya. Samme greia, bare uten sangen.


10) Bare for å late som jeg er tøff så sier jeg: mellom isflakene på Svalbard. Jeg og Anki ville bade, men alle synes vi var kjemperare og vi måtte virkelig overtale dem til å vente på oss. Vi gjorde det bare for å ha gjort det, men det var deilig...:)

Morgenstunder

Byen våkner sakte.
Stråler av sol siver inn gjennom vinduene.
Biler suser forbi, en gammel mann lufter bikkja og smiler til en nabo som går morgentur.
Nede på kiosken har eieren akkurat låst seg inn for å gjøre klart til en ny arbeidsdag.
Det er mer stille enn vanlig, lydene blir stadig flere. Lufta er rå, kald, det begynner å bli høst, joggerne må ha treningsjakke på og jeg tenker at jeg snart må finne frem vottene.
I Frognerparken er turistene på plass, russere, amerikanere, parken er alltid åpen, og man må jo få med seg mest mulig, så hvorfor ikke begynne her. De tar bilde på bilde, som om de må fange dette øyeblikket, som om statuene når som helst kunne reise seg å gå, glemme det de gjorde, ei kvinne som holder et barn, et kjærestepar som leker, en gutt som ser tomt ut i lufta.
Jeg blir andpusten fra trappene opp til Monolitten.
Jeg drikker vann fra drikkefontena ved Sørkedalsveien.
Kafeene har åpnet. Kaffe er stikkordet. Sitte på fortauet en lørdags morgen med kaffe og avis. De ser fredfulle ut. De har pause fra alt.
Snart åpner butikkene i Bogstadveien. Unge jenter, voksne jenter, kjærestepar, menn, eldre, barnefamilier, de har bankkortene klare og håper de finner akkurat det de må ha. Skruer, brød, kjoler.
Trikken kommer.
Det er morgen i Oslo, en morgen som skal bli dag, en dag som alle andre dager, som begynner, varer, tar slutt.
Snart skal byen våkne på nytt.

Oss gamle studenter

Heldigvis er jeg ikke ny student - så er det bare 1000 ting og ikke 10000 å ordne og fikse før man kan få kommet i gang, satt seg ned for å lese.

Jeg blogger litt på mfstud.blogspot.com - her er en smakebit...

Guide til ditt sosiale liv på MF

MF-studenter varierer veldig i forhold til hvor stor del av sitt sosiale liv de har på MF. Dette strekker seg over et stort spenn, og kan svært generalisert settes opp slik:

0 – Eksamensstudentene Disse menneskene opplever MF som helt uinteressant på både et faglig, sosialt og åndelig nivå. De dukker opp på eksamen med en viss forvirring i blikket, skuler på eksamensoppgavene med et blikk som kan få enhver til å lure på om de egentlig skulle vært oppe til eksamen i japansk poesi, bananfluens parringsritualer eller skalabruk i 1900-tallets samtidsmusikk, for så å skrible ned ei halv side svada og gå. Si gjerne hei og smil, men ikke forvent noe svar.

1 – Pendlerne - Dette er gruppa studenter som bor svært langt fra MF, og som bruker mesteparten av tida si på en forslitt, men blomstrende ungdomsklubb i ei lita bygd på landet, kjører hundespann, traktor eller har barn. De setter seg på toget, går inn til forelesning, tar sirlige notater, for så å forsvinne uten så mye som en kaffekopp. De sier ikke nei takk til en hyggelig samtale i pausen, men da gjerne helst om ungdomsklubben, hundene, traktoren eller barna.

2 – De litt for kule - Denne gruppa går både på forelesninger og sitter på lesesalen. De synes likevel det er nokså uinteressant å få venner på MF. Derfor tar de gjerne med seg et par stykker som egentlig går på sykepleien eller lærerskolen, som bidrar til et mangfold av lesestoff i et ellers ensformig faglig univers. Ingen grunn til å få sjokk hvis det skulle dukke opp bilder av rare sykdommer eller – enda verre – noe så fjernt som regnestykker – mellom pultene fulle av Kvalbein, Henriksen og Bibelen. De konverserer litt innimellom, men synes det er mye kulere å være sammen med vennene fra Storsalen. De gjør et nummer ut av å overse plakatene fra Miljøutvalget.

3 – De klikkete - Disse menneskene trives godt på MF og kjenner en del av menneskene rundt seg. De liker å spise lunsj i kantina, som oftest med en fast gjeng. Dette er folk de har studert med siden de var nervøse og uvitende KRL-studenter, og de ser ikke noe særlig poeng i å bli kjent med noen nye. De er likevel hyggelige hvis du prater med dem. De kommer gjerne på Miljøutvalgsarrangementer, og henger gjerne i Vidar Leif, men bare hvis de kjenner noen der fra før.

5 – De sosiale – Disse hyggelige menneskene vil gjerne bli kjent med alle og enhver. De har mange venner på MF og får aldri lest fordi de alltid møter noen på vei til lesesalen. De kan sitte i timesvis og prate i kantina, og glemmer gjerne å gå på forlesning. Det gjør ingenting, for de synes de lærer like mye av samtalene de har. De går bort til de som sitter alene og tar dem med i gjengen. De elsker middagsquiz, andaktene i kapellet og å spille foosball i Vidar Leif kafé. Du kan regne med at de sitter i enten Miljøutvalget, studentrådet eller står på stand for MF.

6 – De ekstreme – Dette er studentene som er på MF hver dag, drikker store mengder kaffe og går i tøfler. De kjenner alt fra professorer til vaskedamer, de snakker med alle de møter, de leser avisen, trener, dusjer, spiser, slapper av, leser og har gjerne også en deltidsjobb på MF. De spiser alltid middag i kantina og kan gjette hvordan maten kommer til å smake. Deres høyeste drøm er å havne i glass og ramme på Auditorium I. De kommer aldri til å slutte på MF, men ende opp som doktorstipendiater, lærere, professor, direktør, prorektor og rektor. Når de pensjonerer seg går de inn i en dyp krise og låser seg inne på hvilerommet og nekter å gå ut før de får tilbud om å begynne på grunnstudiene på nytt.

Evaluering av huleboertilværelsen

Siden dette er et relevant tema for mange mennesker, vil jeg her gi en liten evaluering av hvordan det er å bo helt alene.

Når man bor alene....

det er så utrolig deilig og stille...
du kan vandre rundt i hva du vil...
gjøre hva du vil...
vaske når du vil...
spille musikk tidlig om morgenen...
badet er ledig...

...men det er ingen å fortelle til,
eller henge litt med,
eller spørre om ting.

Når man bor sammen med noen....

...irriterer man seg over småting
...må man koordinere vaskinga...
...kan man ikke alltid gjøre akkurat det man vil når man vil det...
og badet er kanskje opptatt.

Men samtidig kan man ha det ganske hyggelig sammen.

Så oppsumerende vil jeg si at det er fint å bo alene, og jeg kommer nok til å gjøre det igjen. Men samtidig gleder jeg meg til å bo sammen med andre igjen.

Jeg er glad i vinteren, men....

En halv vannmelon som veier 3 kilo.
Flip-flap-sko.
Feriepenger.
Begynne å bli brun.
Kjøle ned med en svømmetur i Trollvann etter å ha syklet en halv time i oppoverbakke. Kveldssol, en gutt som roper på pappan sin, for kom og se! ROMPETROLL!, suse nedover bakkene med deilig følelse i kroppen.
Frysern full av is og cheesedoodles i skapet.
Blomstrende hage.
Shorts.
Vasse i Akerselva mens alle ser rart på meg.
Ligge henslengt i gresset og lese høyt for meg selv på gresk mens alle ser rart på meg.
Tenke på at det snart er ferie og planlegge sykkeltur.
Gå barbeint.


Jeg sier ikke mer.

(..bildet er tatt av Maia )

Oslo vs. Bodø

Jeg prøver så godt jeg kan å like Oslo. Dessverre er jeg nok oppdratt til å det motsatte: ...Vi irriterer oss over at byen alltid virker å være sentrum av universet, og at mediene alltid fokuserer på dette. Vi fryder oss på når det er dårlig vær i Oslo, og ler av Oslofolkene, som KLAGER over litt DUSKREGN!

Det er en by. Den er kjempestor i norsk sammenheng og bitteliten i verdenssammenheng. Det er noe bråkete og travelt over den. Alle blir anonyme i folkemengden. T-banen suser under jorda. Folk ser rett gjennom deg. Jeg kjenner ikke gatene, stedene. Det er så mange muligheter, men du drukner i dem: Liten vits å ha 20 kinoer hvis du aldri kommer deg avgårde likevel.

I Bodø er det lettere. Vi stikker på kino og ser den filmen som går, vi får det med oss når det er en bra konsert, vi vet om de beste kafeene og velger den vi vil gå på akkurat der og da. Naturen er liksom nærmere, man kommer seg lettere ut.

Dessuten... hjemme er det ingen lesing og ikke noe mas. Hjemme har jeg ferie og er totalt uansvarlig. I Oslo er det sabla stress bestandig. Hjemme er det pizza på lørdag og fortsatt lørdagsgodteri, selv om vi egentlig er for store. I Oslo er det lesing og atter lesing....




Men.."nå har også jeg bestemt meg for å gå nøye gjennom alt fra begynnelsen av og skrive det ned for deg i sammenheng, ærede Teofilos". Og jeg fant 14 bra ting med Oslo...

1) Gå langs Akerselva. Ligge henslengt i en park...
2) Gå på ski i knitrende kulde og komme inn på ei skistue og drikke en varm kopp kakao og skravle i to timer
3) Muligheten (den ubrukte, sådan) til å gå på teater, museer og gallerier (jeg har jo vært på Fram-museet, og en dårlig versjon av West Side Story)
4) Innvandrerbutikkene, med rare lukter og trivelige folk.
5) Å sitte på den skranglende gamle trikken opp til Ljabru.
6) MF - det er jo derfor jeg er her, så...
7) Universitetsbiblioteket (det er så veldig bibliotek-aktig der)
8) Obs på Løren. Der har de alt.
9) Kattesporet i sementen utenfor huset mitt.
10) Lageret i Vestre Aker kirke med spor etter 30 år med barnearbeid - og alt man trenger for en vellykket søndagsskole. Generelt sett kirkekaffe i Vestre Aker.
11) G3 i Storsalen og Taizébønn i Paulus kirke - fine steder å finne ro.
12) Fint vær. Det regner seriøst lite her.
13) Gratis overnatting på DNT-hyttene i marka for ungdommer
14) Det er lett å komme seg bort herfra...:)

Konklusjonen er: Jeg forsøker å trives så godt jeg kan! Heldigvis er det noen trivelige mennesker her. Og så er det jo stadig vekk sommerferie. Som jeg skrev da jeg ventet på flyet sist jeg var hjemme:

"Det er så mange steder vi kunne ha reist, men vi reiser alltid hjem. Til det samme stedet, huset, dørkarmene, et minne fra den hvite grusen utenfor huset, en kjølig junikveld der alle ordene vi har lengtet etter å si, endelig sies, og senere, et stille farvel. Hjem til ungdommene som var barn sist, og barna som var små sist og nå er store. En skogssti du kjenner, brølene fra en fotballkamp som nå er forsvunnet inn i fortida. Vi reiser hjem til disse menneskene og hundene som vi tross alt har delt livet med. Vi blir små, vi blir barn igjen og vil bare ligge under dyna og krølle oss sammen og ikke ta noe som helst ansvar. Flyplassen, sikkerhetskontrollen, de tause vaktene med rak rygg, blir en vane, og vi tenker, kanskje hadde det vært fint med en tur til Roma, ei påske på Hardangervidda, eller lese litt, men vi reiser hjem. Klarer ikke å slippe tanken på at vi fortsatt bor der, at vi har ei seng, ei halvlest bok på nattbordet, den smørtypen vi liker i kjøleskapet, og vi vet hva knottene på fjernkontrollen er, selv om symbolene er utslitt. Vi trenger å høre hjemme et sted. Hyblene og rommene og leilighetene og kollektivene er bare upersonlige sammenlignet med denne terassen, ullgenserne i skapet og gummistøvlene i gangen.

Jeg gleder meg til å komme hjem...

I vårres tid

Det er rart å tenke på at det har vært noen lenge før oss. At det hele startet en gang.

Der stod de, menneskene. I en verden. Hva skulle de ta seg til? Hva var det første de tenkte på?
De så kanskje litt rundt seg. De ruslet kanskje litt rundt. Dagene gikk. De skjønte at de måtte spise for at det ikke skulle gnage i magen. De ble våte og flyttet inn i ei hule. Noe sånt. Stadig flere behov meldte seg, og til slutt fant de opp internett.

Det er rart å tenke på at alt var annerledes for ti år siden, at verden var en annen da jeg ble født. Den gangen kunne man finne en tiøring og gå på kiosken og kjøpe et drops for den. Den gangen sydde mamma pappas skjorter, og leiligheten vår hadde ikke bad. Hva skulle man vel med det?

Den gangen måtte man gå i banken og betale regninger. Hvordan fikk man tid til det? Hvordan kjøpte man egentlig flybilletter? Tenk så mye tid man brukte på å slå opp i telefonkatalogen. Og hvis man ikke var hjemme, kunne ingen få tak i en. Ganske deilig må det ha vært. Ingen spurte "hvor er du?" eller "hva gjør du?" når en snakket i telefonen. Det var jo ganske opplagt at en var i gangen og at en drev og snakket i telefonen.



Da jeg var liten hørte jeg på kassett, og vi laget egne radioprogrammer hjemme på kjøkkenet. Vi har én film fra da jeg var liten. Pappa hadde nemlig et smalfilmkamera, men filmruller var så dyrt at han bare har noen veldig få filmer. Jeg har bare sett den et par ganger, fremviseren er nemlig ødelagt. Men det er dyrebare, vakre minutter med en toåring som leker på en lekeplass.

Det er rart å gå rundt i fotsporene til de som har levd før oss. På husmannsplassen til oldeforeldrene mine på Tilrem. Der de sleit dag ut og dag inn for maten, for livet. Mat i dag. Mat i morgen. Leve. Var de lykkelige? På den ene sida kan man tenke: De må ha vært lykkelige. Alt var så enkelt. Ikke så masete og fullt av informasjon som i dag. Viktige verdier, familie, samhold, vente på han far som e på havet, melke kua, arbeide for bonden så vi får bli her. På den andre sida: De hadde lengsler, drømmer om et liv uten strev, drømmer om å eie si ega jord, lengsel etter en svunnen kjærlighet som hadde reist til Amerika, kunne alt vært annerledes? Når de hadde stoppa ullundertøyet så mange ganger at det ikke var mer igjen av det opprinnelige stoffet, hva tenkte de?



Det er rart at Gud kom til jorda i ei spesiell tid og et spesielt sted. Som kristne går vi hele tida og forholder oss til akkurat dette øyeblikket i verdens historie. Jeg husker kristendomstimene på skolen der vi alltid skulle tegne fra Bibelen. For hvordan så klærne deres ut? Var klærne brune? Hadde de langt hår? Og stadig går vi og nesten eksisterer i denne tida, forsøker å forstå hvordan de tenkte, hvorfor de gjorde det de gjorde og sa det de sa. Gud valgte akkurat denne tida. Kanskje var det lurt. Dagens medieflom hadde ikke gjort seg særlig godt. Samtidig hadde det vært kjipt om vi bare hadde et par steintavler eller noe. Nå har vi solide, historiske kilder som samtidig gir rom for utrolig mange spørsmål og til dels krangling.

Og alt det som skjedde for så lenge siden, har samtidig betydning for oss akkurat nå.

"Enn hvis Jesus hadde kommet inn her, akkurat nå," sa Erik Andreassen (i en veldig god tale) på pinsefest i Storsalen i går, "og bedt oss om å følge han. Og vi hadde sagt ja. Hvor ville vi ha måttet gå? Hadde han tatt alle 600 med inn på Tullins og sagt: "Jeg skal ha 600 cappuchino, Judas tar det på kortet"?

I tillegg til å skape latteranfall i salen, utfordret Erik oss i forhold til hva det vil si å følge Jesus. Jesus utfordret menneskene i sin tid til å følge ham. Hva vil dette si for oss? Vi er i vår tid - og må forholde oss til det. Hva betyr det egentlig å følge Jesus i dag? Hvordan kan vi fortelle om Jesus - i vår tid?

Skogen kaller

Det er eksamenstid, og Oslos lesesaler er fylt til randen av nilesende, bekymrede, puggende, notatskrivende, nøttespisende, tiskende, hviskende mennesker som burde ha lest mye mer for lenge siden. Hybelen preges av dårlig luft, bøker som flyter, og en nabo som stadig sitter på gårdsplassen sin i bar overkropp og spiller høy, stygg musikk.

Jeg lengter ut.

Til skogen.

Etter å kjenne på været.

Puste.

Hogge ved.

Bade.


Men så har jeg jo satt meg fore å lære å lese det nye testamentet på gresk, og det er ikke bare bare. Det er gloser som skal pugges, verbbøyninger, finurligheter, preposisjoner og det som verre er.

Jeg bestemte meg: Glosekortene mine trenger rett og slett en luftetur, hjernen min trenger rett og slett å få gruble i andre omgivelser, og den norske turistforening har dessuten bestemt seg for å sponse dette. De tilbyr nemlig gratis overnatting på hyttene i Oslomarka til unge medlemmer.

Som sagt, så gjort. Skogen kalte, på internett fant jeg ei hytte som lå passe nært og fikk bestilt plass og sørget for å være mutters alene. Jeg tok med meg litt kjeks og litt kylling, og var i gang. Fjellvang var målet.

Som vanlig når jeg er alene på tur, ble opplevelsen noe strabasiøs. Dette skyldes jo, som bloggens tittel antyder, en anelse mangel på retningssans, avstandsbedømming og størrelsesbedømming, noe som førte til at jeg stadig ikke ante hvor jeg var (et sted midt i skogen, antagelig), for så å oppdage at jeg var nøyaktig der jeg skulle være.

Det må også sies at jeg glemte turistforeningens standardnøkkel hjemme, men en ekstra times sykling (ned - og så opp, opp, opp) er jo bare god trim. Det viktigste er jo at man kommer fram, og det gjorde jeg også. Stillheten senket seg både i sjela og på hytta. Jeg ble litt satt ut av at den var så stor: selv gangen var større enn hybelen min. Så var det stor stue, stort kjøkken og stor sovesal. Jeg ante egentlig ikke hvor jeg skulle oppholde meg, men laget til slutt en liten base foran vedovnen. Det var blitt kveld, så etter litt mat leste jeg litt skjønnlitteratur og la meg i ei god seng.

Det ble morgen, jeg var fortsatt i live og fortsatt på tur. Jeg leste vel og lenge, badet litt, hugget litt ved, hilste på noen sauer, drakk kaffe og hadde det ganske topp.

Seansen ble forøvrig avsluttet med at jeg møtte Maja sent på kvelden for å sove i telt like ved parkeringsplassen på Solemskogen. Vi hadde det koselig og solte oss i tre timer. Da vi var ferdige med det, begynte det å regne. Det er deilig å være ute. Kjenne på været. Få noen utfordringer innimellom. Og ikke minst ro, slik at verbene faller på plass, konsontansammenstøtene stemmer og tekstene får mening.

Når man kommer tilbake fra tur, selv om det bare har vært noen dager, virker sivilisasjonen så merkelig. Det er så mye som er unødvendig og upraktisk. Man må prøve å ikke svette når man sykler. Man kan ikke stoppe og fylle vann i flaska si eller tisse bak et tre.

Tid har jeg, Snellingen er ledig i helga, jeg tror jeg drar av gårde igjen. Skal tro glosekortene mine blir spreke etterhvert.

Reparere ting

Jeg kunne ønske jeg kunne reparere ting.

I vårt samfunn blir jo alt mer og mer komplisert. Før klarte man det meste selv, både hus, klær og mat. Nå må vi til spesialist for den minste ting. Du kan ikke skru fra hverandre klokka eller bilen, det meste er billigere å kjøpe ferdig enn å lage, og tenk så mye tid vi sparer på å bake 1-2-3-kake.

Men én ting gjenstår heldigivis. Sykkelen. Man kan fortsatt skru på sykkelen sin, og de fleste flittige sykkelbrukere har anledning til å få litt skitt på nevene med jevne mellomrom. I stedet for å bruke noen hundrelapper på en overhaling hos det lokale sykkelverkstedet, insisterer jeg: "Æ VIL GJØR DET SJØL". Det har også hittil gått ganske greit; det gjelder enkle ting som å skru av og på hjulene, stramme bremsene og girene og skifte bremseklosser. Det var dermed med en skrekkblandet fryd jeg i dag måtte konstatere at jeg hadde punktert for aller første gang.

Hva gjør man da? Dessverre har ingen lært meg det. Det eneste jeg kunne komme på var en historie om noen som punkterte på en sykkeltur, og måtte gå til en gård for å låne en bøtte med vann, for å finne hullet i slangen. Jeg tror jammen det var Lillebror og Knerten. Så ser man hva man kan lære av bøker. Jeg eier faktisk et sett med lappesaker og tenkte at jeg kunne jo gå hjem og prøve. Jeg var jo 20 minutters sykling hjemmefra, men nektet innbitt å bruke 30 kroner på T-banen, så jeg begynte å gå.

Underveis prøvde jeg å fylle luft i dekket, hvorpå en mann konstanterte at jeg måtte skifte slange. Jeg tok han på ordet og gikk til nærmeste bensinstasjon for å kjøpe slange. På bensinstasjoner har de tydeligvis ikke sånt. Etter å ha trillet langt og lenger enn langt endte jeg på Storosenteret, som er åpent til ni og har en sportsbutikk i øverste etasje. Slange ble innkjøpt og et slags redskap til å ta av dekket med.

Dessverre greide jeg det ikke. Jeg gjorde virkelig et ærlig forsøk. Jeg ble svart både her og der og brukte alle mine krefter, men det var nok teknikken som manglet. Tafatt gikk jeg med hjulet under armen inn på butikken igjen og spurte pent om hjelp. Mannfolket strevde heldigvis litt med å få av dekket, han også, og da han hadde skiftet slange, punkterte den straks, fordi han ikke hadde fjernet årsaken til punkteringa. Men til slutt var den lille spikeren, som utløste alt dette, fjernet, og hjulet kom etterhvert på plass der det hører hjemme.

Det er ikke så lett å reparere ting. Men en dag står jeg kanskje på en øde landevei med et flatt dekk. Hva jeg skal gjøre da er uvisst, men jeg har iallefall litt erfaring å støtte meg til. Og i verste fall får man vel spørre noen eller håpe at det fins et kjøpesenter i nærheten som er åpent til ni...