Forstyrret.

Gresset er helt klart grønnere på den andre sida.

Vi har nådd ekstremfasen nå, unntakstilstanden, dagene da vi våkner svette og forvirrede, sover for lite og for mye samtidig, drikker for mye kaffe, spiser for mye godteri og ikke minst: bruker alt for mye tid på unyttige nettsider.

Så enkelt det må ha vært i gamle dager - da lesesalen var et sted man leste bøker og skrev på papir, og man ikke hadde hele verden tilgjengelig med ett klikk. Jeg skriver avhandling, og veien til internett er ekstremt kort. Hver gang jeg kjenner et snev av frykt, mismot, mangel på motivasjon, kommer på noe jeg skulle ha sjekket opp eller mangler selvtillit, er jeg rask med å sjekke hva som skjer på nettet.

Tiltak måtte settes i verk, og det er jammen ikke lett. Jeg tror det er lurt å gi meg selv litt tid til å sjekke alt jeg liker å sjekke et par ganger i løpet av dagen, og etterpå SKRU AV nettleseren. Eller hele internett-tilkoblinga! Veien blir litt lengre da. Problemet er selvsagt når jeg da må søke opp ei bok i Bibsys, eller skal inn på bibel.no eller noe annet forferdelig nyttig... Må jeg, så må jeg, og så gjelder det å skru av progammet igjen, da... Andre tiltak som en del prøver er å få noen til å bytte passord på de sosiale mediene som forstyrrer mest. Så kan en få passordet når eksamenstida er over...

Motivasjonen svinger, og for mange kan frykten ta helt overhånd. Noe må vi ha å trøste oss med, og pauser må vi ha. Tester nå ut strikking i stedet for blogglesning som avbrekk. Og å dele lunsjen opp i minst fire deler slik at jeg kan spise jevnlig. Å forsøke å holde frykten på avstand har lenge fungert godt for meg, og jeg har gått på utfordringene med stålmot. Men noen ganger fungerer det fint å ta frykten inn over seg, også, fordi den sjelden er så ille som jeg tror. Jeg kjenner litt etter, finner jeg en ny måte å organisere skrivinga på, og så er jeg i gang igjen. Skal bare sjekke facebook først.