Babyer og en løpende prest

Det er et herlig syn å se veilederen vår løpe - i presteskjorte og med stor gravid-mage - mellom konfirmanter, sørgesamtale og henting i barnehage. En prestehverdag er vel mer eller mindre uforutsigbar, og det hender man må endre en avtale, ringe barnehagen og kjøre avgårde. Kathrine er flink til å gå inn i ulike situasjoner med stor trygghet. Det er fint å se at det går an å kombinere det å være prest og mor.

Vi har jo også vært på babysang - omgitt av syngende mødre og leende/gråtende/lekende babyer i ulike størrelser. En kunne bli babysjuk av mindre - men er ikke helt der, kjenner jeg. Kanskje like greit. Babysang virker som et fint møtested som samler både de som går i kirka til vanlig, og de som ikke gjør det.

Så var det konfirmasjonsundervisning for noen som hadde vært litt borte og måtte ta igjen, bare 2 stk, så i stedet for å øve på dramastykket vi skal ha på søndag, fikk de se en Jesus-film. Forøvrig en litt merkelig film med noen interessante vektlegginger, men helt ok. Det gir jo noen bilder til fortellingene.

Det er vårlig og vakkert her ved havet - tror jeg tar meg en tur ut!

Andre dag - kreativitet på løpende bånd?

Ny dag i Høvåg.

Jeg bor jo ytterst eller innerst uti en fjord et sted (har ikke helt oversikt enda), og i morges ble jeg litt forvirra av å ta Høvågruta (bussen). Det var jo ikke noe busstopp her, så skulle jeg gå to kilometer til busstoppet? Eller bare satse på å hoppe og vinke? Jeg fulgte som vanlig min kvinnelige intuisjon, og bussen stoppet. Etter et noe traumatisk (neida) bussbytte var jeg på plass i Høvåg kirke.

Der ble vi vist rundt i kirka av kirketjeren, Ketil. Han snakket blant annet om at plassen der kirka lå var sentrum i bygda. Mange stusser over dette utsagnet, sa han, for det er jo ikke her butikken ligger. Men: dette var stedet for kirke, prestegård og lensmann. Dessuten er kirka bygd ved et gammelt tingsete. (Han mente på at den kan ha vært bygget så tidlig som 1080.) Og selvsagt med god tilgang for båter. Båtleia er hovedgata her i bygda.

Kirka er forøvrig T-formet, noe som er litt uvanlig. Det er vel fordi den ble bygget ut innimellom. Gabriel Scott vokste opp her, og man kan lese i hans beretninger om forskjellige ting som skjedde her. Kirkene her nede ligner ganske mye, er fra samme tidsperiode. Vi var også i Vestre Moland i dag.

I dag var jeg i bisettelse som observatør fra galleriet, noe som gav meg en litt annen opplevelse. Det var organisten som leste meldinger og spiste matpakke, det var å bare sitte og se og tenke litt på andre ting og ikke være så midt i det. Jeg tok flittig notater, og spurte deretter om ikke jeg kunne bidra med noe mer enn tekstlesing når jeg skal være med i neste begravelse. Så nå skal jeg holde tale... Det ser jeg på som ei spesiell utfordring, og aner foreløpig ikke hva jeg skal si.

Men: jeg har fått klarsignal om at jeg skal jobbe som vikarprest i Bodø i sommer, og det er en fin tanke å ha i bakhodet. Jeg må gjøre mitt beste for å lære og prøve meg slik at jeg kan gjøre disse tingene alene når den tid kommer.

Ellers lurer jeg på hvordan alle disse engasjerte og kreative menneskene kan være så engasjerte og kreative år etter år. Finne på nye ting. Sette av tid til å tenke ut kreative greier. Jeg og Ida tenkte litt på et dramastykke som vi skal prøve å få konfirmantene til å ha for barna. Det er på en måte ikke så vanskelig, og samtidig vanskelig. Hvor høyt skal en sikte, hvor kreativ skal en gudstjeneste være, hvor mye plankekjøring kan det være, skal en bruke andakter flere ganger, når har jeg snakket om mine "hjertebarn" mange nok ganger? Halvor Nordhaug ber oss legge barna i fryseren (og mener antagelig gode ideer som ikke nødvendigvis alltid skal brukes). Det er lett å skrive en preken nå, men er det like lett om 30 år?

Bare lurer.

Og er ellers klar for babysang, konfirmanter, sørgesamtale og vielse!

Første dag - sørlandsgeografi for nybegynnere

Jeg og Ida, min medsammensvorne i praksismåneden, ble kastet rett ut i det. Vi stod tidlig opp og kjørte fra Arendal, der Ida bor, til Lillesand på stabsmøte med staben der. Det gikk i påskeevaluering, noe som blant annet innebar diskusjoner om ulike typer tornekranser, snømåking, om det er best å bestille palmegreiner fra botanisk hage eller den lokale blomsterbutikken, mulig harrytur til Sverige for å kjøpe glutenfrie nattverdsoblater og muligheter for innkjøp av kanon (jeg tror de snakket om videokanon, la oss håpe det).

Vi planla også tida framover, som blir veldig variert - alt fra ekstraundervisning med konfirmanter, barnas påskefest, hyggetreff på eldresenteret, møter og begravelse til gudstjenester med besøk fra vennskapsmenighet i Ukraina og Tro og lys-gruppe. Spennende...

Turen gikk videre til bisettelse i Grimstad. Dette er ei vakker kirke fra 1150. Det var fint, men underlig å sitte der og være midt i andre menneskers sorg.

Til slutt kjørte vi til Høvåg. Her er det vi skal være mest. Dette er ei bygd med 1800 innbyggere. Det virker til å være et aktivt menighetsliv som veksler mellom bedehus og kirke. Blant annet har kirka kontor på bedehuset, de har en felles kalender og ingen konkurrerende aktiviteter. Noen går litt mer her og noen går litt mer der. Vi planla søndagens gudstjeneste, som er barnas påskefest. Det er artig å se hvor engasjerte kirketjenere og organister er i gjennomføringa av gudstjenester både her og i Lillesand.

Så kjørte vi de 7 kilometrene fra Høvåg kirke og bedehus til her vi bor. Her er det kjempetrivelig, alt vi trenger og havutsikt. Ida er i Arendal, og jeg nyter stillheten.

Konklusjonen er at det er mange byer og steder som ligger på rekke og rad i denne landsdelen, at praksisen ser lovende ut med trivelig veileder og alt mulig annet.

Menighetspraksis

I morgen begynner jeg i menighetspraksis i Høvåg menighet, og tenkte å prøve å blogge litt underveis. Følg med:)

Israel

"Gud valgte seg ut et folk og gav dem et løfte om et land og en ny konge.

Det er med en slags ærefrykt jeg lander her. Landet som jeg fra før av kjenner fra flanellografen, fra fortellinger og kart, og som plutselig utspiller seg levende foran øynene mine. Det er landet med den lange og kronglete historien - fra storslåtte tider til krig og elendighet. Et spesielt land - og samtidig et vanlig land. Et land der folk står opp hver morgen, lager mat og går på jobben. Et sted på jorda, et stykke tid i historien. Jorda som Gud valgte å gå på. Her våknet han hver morgen - her gikk han på do, spiste og sov.

Og her er jeg."

- førsteinntrykk fra Israel og notater til ord for dagen på Oljeberget.

Det var spesielt å være i Israel. Mange inntrykk som stadig fordøyes i mine nattlige drømmer. Her er noen flere av inntrykkene som ble skrevet ned:

"Å se kyststripa fra flyet, det vesle, avlange landet.
Ærefrykt når jeg lander, jorda og støvet der Gud gikk, landet han valgte, men som er forfulgt av uflaks.
Ei gruppe gråkledde og gråhårede italienske nonner i passkontrollen.
Varmen som slår i mot oss.
Det eldgamle bokstavene, modernisert og verdsliggjort.
Amerikanske Israelstilhengere som kjøper suvenirer og sier "I'll think of Israel everyday."
En uforståelig, fjern fare som lurer i de fredelige gatene.
Tusener av lys for en og en halv million døde barn.
Afrikanske pilgrimer som synger, danser og ber. De er ikke så interesserte i å høre på guiden. De er kommet til Jerusalem for å prise Jesus.
Ei ung jødisk jente i konsentrert bønn ved vestmuren.
Sabbatsglede blant flosshattene.
Unge gutter med kippaen som ei lita leiv festet med spenne.
Barn som leker på sabbatskvelden.
Utsikten fra Domini flevit-kirka: den gylne moskékuppelen. Stedet hvor Jesus gråt over byen.
Oliventrær, hviskinger fra tusen andakter.
Lukten av røkelse og overdådig pynt i gravkirka. Golgataklippa gjemt bak glass et sted, folk står i kø for å se Jesus grav. Eller bare ei tilfeldig hule. De har med lys som får berøre ei stein fra stedet.
To smågutter som leker med et maskingevær i plast.
Espresso på et gatehjørne, prangende suvenirbutikker med muslimer som selger kors og ikoner.
Kjenne vinden gjennom håret på stranda ved Dødehavet.
Se ørkenen bre seg utover, veldige fjell og tørre sletter og gjetere, en gutt på et esel som gjeter en liten saueflokk.
Noen som vandrer over markene.
En frodig oase.
Spor etter sivilisasjon fra flere tusen år i tilbake.
En tragisk historie som henger igjen i veggene, de som valgte å dø i stedet for å tape.
Bålet på stranda ved Gennesaretsjøen.
Vi har vært her før.
Vi har vært på disse stedene, lest disse navnene, opplevd alt dette. Derfor er det også vårt. De er også våre steder.
Vi har vært her før."

Må jeg velge side?

1. juledagsgudstjenesten er en av årets fineste gudstjenester. Det er høystemt, trompetspill, finklær og en ro over alle - huset er vaska, pakkene er åpnet. Ungene har de mjuke nyjulegavene på. Kirka har en litt annen forsamling i seg en dagen før - og presten tør å snakke om trua si. Sånn var det i hvertfall i Tverlandet kirke i dag.

Annerledes er det å lese avisa og høre folk snakke om kirkesituasjonen. Og enkelte har begynt å snakke som om det var to fløyer i kirka nå. To motsetninger, som jobber for forskjellige mål og ser helt annerledes på tingene. Enten er en konservativ, Jesus-fokusert og liker sangen "Jeg har en venn som har gitt sitt liv", ellers er en liberal, samboer, og mer opptatt av liturgi og kirkekunst enn av Jesus og Bibelen.

Det er alvorlige spørsmål som er oppe - dyptgripende og vanskelige. Noen tror så høyt om seg sjøl at de har funnet svar på tingene. Har man valgt side, har man funnet svaret, liksom. Men det som rører seg er vanskeligere enn som så. Hvordan møter vi de eldgamle, livgivende tekstene, når vi også må møte livet med alt det rommer? Hvor går balansegangen mellom at vi tror vi kan styre med eget vett og legger bort visdomsordene, og at vi blir så regelbundne at vi glemmer menneskene og kjærligheten som Jesus lærte oss? Hvordan kan vi sitte og diskutere og krangle om hva som krenker menneskeverdet? Hvordan kan vi gå snarveier fra tekstene som vi bygger tro og liv på, og velge lettvinte løsninger? Nei, slik kan vi ikke drive på.

Trua er full av spørsmål som er for vanskelige, og det er fristende å skyve dem unna - enten ved å ikke snakke om dem eller ved å velge standpunkt og kjempe for det. Men det handler mye om å gå inn i kampene - og ofte er vi så heldige at vi kommer levende ut derfra, med undring i blikket; trua er der fortsatt. Det er det store mysteriet om ungen som ble født i en stall og som drog Peter opp av vannet når han tvilte; det er han som holder trua i oss oppe.

Jeg vil ikke velge side; og jeg tror ikke det finnes en kamp mellom det ene og det andre laget. Vi kjemper alle med oss selv og med de store spørsmålene; og med Gud, og hvem han er. Vi har et felles mål: lovprisninga, forkynnelsen, fellesskapet. Vi kan ikke kreve dyp teologisk refleksjon av hvermann slik at en må velge etter teologi når en skal flytte på seg, eller når en skal møte folk og bli venner, eller be og feire nattverd sammen.

Vi må holde fast på det Luther lærte oss om hvor viktig Bibelen er og på det Jesus lærte oss om hvor viktig mennesker er. Så har jeg ikke noe svar på spørsmålene, jeg heller, men jeg er villig til å gå inn og kjempe med dem.

Høsttur til Snellingen

Jeg og Astrid var på tur til Snellingen. Det var en kjempefin tur, helt fram til jeg fikk feber...Her er noen bilder.

Høststemning




Vi koste oss i sola!



Snellingshøgda




Astrid Askeladd




Vi prøvde å lære oss noe om sopp...



Vi fant lite sopp, men mye tyttebær.



Felles bål med de andre gjestene på hytta


Takk for turen, Astrid:)

Bading

(Jon André tok dette på turen til Nordmarkskapellet.)

Jeg kan ikke noe for det, men jeg elsker å bade.
Det er noe med følelsen av vannet mot kroppen. Det kalde, våte vannet som kommer som et sjokk. En følelse av å bli røsket ut av den vante tilværelsen. Og så er det så behagelig etterpå, å komme opp, forfrisket, bli tørr, ta på klær igjen.

Topp 10 badesteder:
1) Brygga på sommerhuset på Herøy. Den er bare så fin og tilgjengelig. Jeg står opp, og nesten i søvne tar jeg på badetøy, tar med håndduk og et par sko, ute er det vind, morgen, jeg hopper fra båten, det er iskaldt og salt og sjokkerende, jeg kommer meg opp så fort som mulig, og springer inn mot huset, det lukter Herøy, barndom, jeg dusjer, og på kjøkkenet er det frokost og kaffe.



2) De nærmeste badeplassene er alltid de beste. 5 minutter på sykkel, og jeg er i mi ega paradisbukt, med iskaldt brakkvann, en stupbratt fjellvegg, ei lita øy man kan svømme til og ei man kan ligge og sole seg på, og bruset fra elva i bakgrunnen. Av og til har jeg stoppet med bilen på vei hjem fra jobb og tatt et nattbad, helt uforstyrret.

3) Vi har en hemmelig kulp i skogen. Den er liten, fire meter dyp, steinbunn, tilhørende foss, et fint sted å hoppe fra og fin temperatur. Kan det bli bedre?

4) Jeg fant en fjellbekk på Hardangervidda en gang. Det var minusgrader, snø, og jeg hadde ikke håndduk eller noen plass å gå inn etterpå. Men vannet så bare så fristende ut...

5) Trollvann. Det er faktisk i Oslo, man må sykle opp en kjempelang oppoverbakke, det er et fint sted, og deilig å trille ned til byen etter å ha svømt litt rundt i dette nesten litt for tempererte vannet.



6) Fjæra i Ålesund. Fordi det bare er sånn. Den er full av skrot og gammelt treverk. Der tok jeg min første svømmetur.

7) Gangvatnet. Langt ute på Straumøya ligger det idylliske lille vannet som har de beste badetemperaturene om sommeren.

8) Mjelle. Vakker, langstrakt sangstrand, og med Mjelle-sangen i bakhodet springer jeg gjennom bølgene.

9) Sandhornøya. Samme greia, bare uten sangen.


10) Bare for å late som jeg er tøff så sier jeg: mellom isflakene på Svalbard. Jeg og Anki ville bade, men alle synes vi var kjemperare og vi måtte virkelig overtale dem til å vente på oss. Vi gjorde det bare for å ha gjort det, men det var deilig...:)

Morgenstunder

Byen våkner sakte.
Stråler av sol siver inn gjennom vinduene.
Biler suser forbi, en gammel mann lufter bikkja og smiler til en nabo som går morgentur.
Nede på kiosken har eieren akkurat låst seg inn for å gjøre klart til en ny arbeidsdag.
Det er mer stille enn vanlig, lydene blir stadig flere. Lufta er rå, kald, det begynner å bli høst, joggerne må ha treningsjakke på og jeg tenker at jeg snart må finne frem vottene.
I Frognerparken er turistene på plass, russere, amerikanere, parken er alltid åpen, og man må jo få med seg mest mulig, så hvorfor ikke begynne her. De tar bilde på bilde, som om de må fange dette øyeblikket, som om statuene når som helst kunne reise seg å gå, glemme det de gjorde, ei kvinne som holder et barn, et kjærestepar som leker, en gutt som ser tomt ut i lufta.
Jeg blir andpusten fra trappene opp til Monolitten.
Jeg drikker vann fra drikkefontena ved Sørkedalsveien.
Kafeene har åpnet. Kaffe er stikkordet. Sitte på fortauet en lørdags morgen med kaffe og avis. De ser fredfulle ut. De har pause fra alt.
Snart åpner butikkene i Bogstadveien. Unge jenter, voksne jenter, kjærestepar, menn, eldre, barnefamilier, de har bankkortene klare og håper de finner akkurat det de må ha. Skruer, brød, kjoler.
Trikken kommer.
Det er morgen i Oslo, en morgen som skal bli dag, en dag som alle andre dager, som begynner, varer, tar slutt.
Snart skal byen våkne på nytt.

Oss gamle studenter

Heldigvis er jeg ikke ny student - så er det bare 1000 ting og ikke 10000 å ordne og fikse før man kan få kommet i gang, satt seg ned for å lese.

Jeg blogger litt på mfstud.blogspot.com - her er en smakebit...

Guide til ditt sosiale liv på MF

MF-studenter varierer veldig i forhold til hvor stor del av sitt sosiale liv de har på MF. Dette strekker seg over et stort spenn, og kan svært generalisert settes opp slik:

0 – Eksamensstudentene Disse menneskene opplever MF som helt uinteressant på både et faglig, sosialt og åndelig nivå. De dukker opp på eksamen med en viss forvirring i blikket, skuler på eksamensoppgavene med et blikk som kan få enhver til å lure på om de egentlig skulle vært oppe til eksamen i japansk poesi, bananfluens parringsritualer eller skalabruk i 1900-tallets samtidsmusikk, for så å skrible ned ei halv side svada og gå. Si gjerne hei og smil, men ikke forvent noe svar.

1 – Pendlerne - Dette er gruppa studenter som bor svært langt fra MF, og som bruker mesteparten av tida si på en forslitt, men blomstrende ungdomsklubb i ei lita bygd på landet, kjører hundespann, traktor eller har barn. De setter seg på toget, går inn til forelesning, tar sirlige notater, for så å forsvinne uten så mye som en kaffekopp. De sier ikke nei takk til en hyggelig samtale i pausen, men da gjerne helst om ungdomsklubben, hundene, traktoren eller barna.

2 – De litt for kule - Denne gruppa går både på forelesninger og sitter på lesesalen. De synes likevel det er nokså uinteressant å få venner på MF. Derfor tar de gjerne med seg et par stykker som egentlig går på sykepleien eller lærerskolen, som bidrar til et mangfold av lesestoff i et ellers ensformig faglig univers. Ingen grunn til å få sjokk hvis det skulle dukke opp bilder av rare sykdommer eller – enda verre – noe så fjernt som regnestykker – mellom pultene fulle av Kvalbein, Henriksen og Bibelen. De konverserer litt innimellom, men synes det er mye kulere å være sammen med vennene fra Storsalen. De gjør et nummer ut av å overse plakatene fra Miljøutvalget.

3 – De klikkete - Disse menneskene trives godt på MF og kjenner en del av menneskene rundt seg. De liker å spise lunsj i kantina, som oftest med en fast gjeng. Dette er folk de har studert med siden de var nervøse og uvitende KRL-studenter, og de ser ikke noe særlig poeng i å bli kjent med noen nye. De er likevel hyggelige hvis du prater med dem. De kommer gjerne på Miljøutvalgsarrangementer, og henger gjerne i Vidar Leif, men bare hvis de kjenner noen der fra før.

5 – De sosiale – Disse hyggelige menneskene vil gjerne bli kjent med alle og enhver. De har mange venner på MF og får aldri lest fordi de alltid møter noen på vei til lesesalen. De kan sitte i timesvis og prate i kantina, og glemmer gjerne å gå på forlesning. Det gjør ingenting, for de synes de lærer like mye av samtalene de har. De går bort til de som sitter alene og tar dem med i gjengen. De elsker middagsquiz, andaktene i kapellet og å spille foosball i Vidar Leif kafé. Du kan regne med at de sitter i enten Miljøutvalget, studentrådet eller står på stand for MF.

6 – De ekstreme – Dette er studentene som er på MF hver dag, drikker store mengder kaffe og går i tøfler. De kjenner alt fra professorer til vaskedamer, de snakker med alle de møter, de leser avisen, trener, dusjer, spiser, slapper av, leser og har gjerne også en deltidsjobb på MF. De spiser alltid middag i kantina og kan gjette hvordan maten kommer til å smake. Deres høyeste drøm er å havne i glass og ramme på Auditorium I. De kommer aldri til å slutte på MF, men ende opp som doktorstipendiater, lærere, professor, direktør, prorektor og rektor. Når de pensjonerer seg går de inn i en dyp krise og låser seg inne på hvilerommet og nekter å gå ut før de får tilbud om å begynne på grunnstudiene på nytt.