Andre dag - kreativitet på løpende bånd?

Ny dag i Høvåg.

Jeg bor jo ytterst eller innerst uti en fjord et sted (har ikke helt oversikt enda), og i morges ble jeg litt forvirra av å ta Høvågruta (bussen). Det var jo ikke noe busstopp her, så skulle jeg gå to kilometer til busstoppet? Eller bare satse på å hoppe og vinke? Jeg fulgte som vanlig min kvinnelige intuisjon, og bussen stoppet. Etter et noe traumatisk (neida) bussbytte var jeg på plass i Høvåg kirke.

Der ble vi vist rundt i kirka av kirketjeren, Ketil. Han snakket blant annet om at plassen der kirka lå var sentrum i bygda. Mange stusser over dette utsagnet, sa han, for det er jo ikke her butikken ligger. Men: dette var stedet for kirke, prestegård og lensmann. Dessuten er kirka bygd ved et gammelt tingsete. (Han mente på at den kan ha vært bygget så tidlig som 1080.) Og selvsagt med god tilgang for båter. Båtleia er hovedgata her i bygda.

Kirka er forøvrig T-formet, noe som er litt uvanlig. Det er vel fordi den ble bygget ut innimellom. Gabriel Scott vokste opp her, og man kan lese i hans beretninger om forskjellige ting som skjedde her. Kirkene her nede ligner ganske mye, er fra samme tidsperiode. Vi var også i Vestre Moland i dag.

I dag var jeg i bisettelse som observatør fra galleriet, noe som gav meg en litt annen opplevelse. Det var organisten som leste meldinger og spiste matpakke, det var å bare sitte og se og tenke litt på andre ting og ikke være så midt i det. Jeg tok flittig notater, og spurte deretter om ikke jeg kunne bidra med noe mer enn tekstlesing når jeg skal være med i neste begravelse. Så nå skal jeg holde tale... Det ser jeg på som ei spesiell utfordring, og aner foreløpig ikke hva jeg skal si.

Men: jeg har fått klarsignal om at jeg skal jobbe som vikarprest i Bodø i sommer, og det er en fin tanke å ha i bakhodet. Jeg må gjøre mitt beste for å lære og prøve meg slik at jeg kan gjøre disse tingene alene når den tid kommer.

Ellers lurer jeg på hvordan alle disse engasjerte og kreative menneskene kan være så engasjerte og kreative år etter år. Finne på nye ting. Sette av tid til å tenke ut kreative greier. Jeg og Ida tenkte litt på et dramastykke som vi skal prøve å få konfirmantene til å ha for barna. Det er på en måte ikke så vanskelig, og samtidig vanskelig. Hvor høyt skal en sikte, hvor kreativ skal en gudstjeneste være, hvor mye plankekjøring kan det være, skal en bruke andakter flere ganger, når har jeg snakket om mine "hjertebarn" mange nok ganger? Halvor Nordhaug ber oss legge barna i fryseren (og mener antagelig gode ideer som ikke nødvendigvis alltid skal brukes). Det er lett å skrive en preken nå, men er det like lett om 30 år?

Bare lurer.

Og er ellers klar for babysang, konfirmanter, sørgesamtale og vielse!