En avstikker

Jeg er en seriøs student, ingen tvil om det. Jeg forsøker i alle fall å være en seriøs student. De fleste av oss er nok det. Vi rusler rundt her på bygget i årevis. Vi møter opp til semesterstart. Vi kjøper bøker i god tid. Vi leser litteraturlista i januar. Vi forsøker å disponere semesteret. Vi leverer inn oppgaver. Vi møter til eksamen. I ferien prøver vi å gjøre noe som kan være nyttig for studiet og framtida. Jobbe som prestevikar. Sitte og skrive prekener mens det lukter julebakst i huset. Lyse velsignelsen på kirkegården med vindtett lue i snøkavet. Instruere tre små vise menn i røde gardiner og blå pappkroner. Slik har jeg også brukt deler av juleferien i år, i tillegg til å la meg oppvarte på alle vis, sove for lenge og prøve å få med meg noen av julegavene i bagasjen som dessverre bare kan veie 20 kilo.

Men jeg er også av den oppfatning av at det kan være viktig å ta en avstikker i blant. Det er derfor jeg har brukt den lange innledninga for å argumentere for at jeg er seriøs student og alt det er. For det er jo også slik at som student kan man ta seg litt fri innimellom. Og det kan være godt å komme til et annet sted. Et annet land med andre lukter, andre lyder, andre bilder. Jeg tok en avstikker til Mexico sammen med to andre jenter. Det var litt for langt å reise på litt for kort tid, stor tidsforskjell og lang flytid. Men det var også en tur preget av at vi ikke hadde alt for store forventninger til hva vi skulle få med oss, slik at vi heller ikke stresset rundt for å få med oss mest mulig. Mexico er et stort land. Skal man se alt må man ha god tid. Vi beveget oss i en liten radius og fikk heller ikke med oss så mange severdigheter.

Men vi lærte oss å ta lokalbussen i Acapulco; man stiller seg opp i veikanten og prøver å signalisere til bussjåføren at man vil sitte på. Bussen stopper, til tross for at man slett ikke er plassert på et busstopp. Man betaler rundt 5 pesos - 2 kroner og 50 øre (kanskje noe å tenke på her i Oslo?), setter seg ned, og sier fra når man vil av. Dessuten smakte vi på maten. Grønn salsa. Ost, ost og mer ost. Kylling. Tortillalefser. Deilig frisk guacamole og kanskje litt bønner. Vi tok også mange taxier, og etterhvert som uttrykkene i den uunnværlige lommeparløren satt bedre, ble taxiene billigere og samtalene bedre (Hvor er dere fra? Norge. Er det kaldt der? Snø.) Vi bodde på en del hoteller, som vi stort sett bestilte underveis, og på det ene bestilte jeg roomservice - på spansk. Maten ble riktig, men dessverre husket jeg feil romnummer. Likevel kom maten fram, på mystisk vis. Vi så også pyramidene i Teotihuacan, og det mest fantastiske med det må være at jeg til slutt lærte meg å uttale Teotihuacan.

Jeg fikk bade under stjernehimmelen i varme bølger, en opplevelse som sjelden inntreffer her i Norge fordi det stort sett er kalde bølger og lyse sommernetter. Vi traff speidere fra mange deler av verden på verdensspeidersenteret i Cuernavaca, og selvsagt hadde en av dem, ei blir jente fra Trinidad og Tobago, vært på utvekslingsopphold i Norge - i Saltdal, av alle steder. Vi kjøpte julekrybbe og sølv i Taxco, den meksikanske varianten av Kardemommeby pluss mange sølvbutikker og turister.

Det siste døgnet ble forøvrig tilbrakt i senga. Da var det slutt for magen. Den ville ikke ha mer uvant mat og uvante bakterier. Den ville hjem. Den ville ha brødskive med brunost. Så bar det hjem, via flyplassen i Washington hvor det var rikelig anledning til å handle Obama-suvenirer, og til slutt tilbake til Oslo. Avstikkeren var over, tilbake på den smale vei, tilbake til bøkene og emnearkene, timeplanene og forelesningene. Forsøke å være seriøs student. Men med flimrende bilder av solnedgangen i Acapulco, trange markeder, smaken av Quesedillas og noen spanske gloser som hviler langt bak i hjernen og sakte forsvinner.

Den rike unge jenta

Jeg vokste opp i en by med store veier i. Men det var noen som bygde bruer over veiene. Jeg kunne vandre fri og freidig på de stødige betongarmene og spytte ned på bilene hvis jeg følte meg litt rebelsk. Jeg gikk i hjemmesydde klær og hadde arvet en sykkel som pappa spraylakkerte i rosa. Det var mat på bordet, smør på brødet og et lilla strutteskjørt. I det hele tatt; det har vært enkelt å være meg.


Da jeg var liten hadde jeg ei bankbok med gullfarge utenpå. Pengene stod skrevet med skrivemaskinbokstaver og vokste sakte. Nå har jeg ti kontoer. Jeg har nemlig oppdaget at jeg kan lage så mange kontoer jeg vil og kalle dem hva jeg vil, navn som sparegrisen, penger i madrassen og drømmekonto. I tillegg har jeg investert noen tusenlapper i et fond i Russland og håper på opptur i øst. Jeg sparer. Og bruker. Og eier.


En skal ikke eie mer enn en kan få med seg opp i et tre, fortalte mormor at noen hadde sagt til henne. Da jeg kom til Oslo for å studere, hadde jeg en ryggsekk og en koffert. Nå har jeg flyttet til et større rom for å få plass til alle tingene og bøkene og alt som hoper seg opp. Det er alle klærne, det er symaskina, gitaren, soveposen og teltet, ting og tang og papirer som flyter.

Jeg skriver NT-oppgave for tida. Jeg valgte å skrive om ei bibelfortelling som utfordrer meg. Prøve å komme til bunns i om dette kanskje burde påvirke meg mer enn det gjør. Det setter i gang noen tanker.

Det kom en gang en rik mann til Jesus. Han eide mye. Åkrer, fjøs, hus, tjenere, familie. Dette hadde kanskje slekta bygd opp over mange år. Han var sikret. Han kunne kjøpe seg venner. Han hadde det bra. Han hadde bare et spørsmål. "Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?". Kanskje ikke det alle går rundt og lurer på, men kan samles i en bunke av eksistensielle spørsmål som vi alle spør oss. "Du kjenner budene," sier Jesus, og ramser opp en bunke setninger som du kanskje husker fra konfirmasjonstimen. Dette hadde mannen holdt. "En ting mangler du," sa Jesus, " gå og selg alt du eier og gi det til de fattige. Kom så og følg meg". Mannen ble lei seg og gikk sin vei, for han eide jo så mye.


Disiplene går virkelig fra alt de eier, yrket sitt, familien, huset, for å følge en mann de ikke kjenner, en fyr med rare ord og merkverdige handlinger. Den rike unge mannen vender tilbake til livet sitt med et spørsmål som er besvart, men som han aldri kan bli ferdig med. Kanskje angrer han på at han i det hele tatt spurte. Kanskje hadde det vært like greit å ikke vite.


Jeg har aldri forstått meg på mennesker som ikke har sparepenger. Og tanken på å forlate alt dette, tingene, klærne, kontoene, og stå på bar bakke sammen med tiggerdama på hjørnet, er så fjernt som det overhodet er mulig. Det innebærer ingen trygghet, ingen forutsigbarhet. Det kan vel hende jeg får bruk for å slå opp i et filosofisk leksikon? Eller får behov for et par røde småsko? Eller får ei større strømregning enn forventet?


Jesus ber ikke alle sine etterfølgere om å selge alt de eier. Men han ber alle sine etterfølgere om å skifte fokus. Om å prøve å stole på noe som er mye større, noe som ikke er forgjengelig, men som blir. Spørsmålet er om jeg i det hele tatt kan stole på Gud når jeg stoler på alle kontoene og tingene og Lånekassen som pøser inn penger hver måned. Spørsmålet er om vi blir sløve av å ikke kjempe for vår eksistens, trangsynte av å ha det så bra, feige av all tryggheten.


Og vi trenger kanskje å utfordres av en som turte å gi slipp på alt for vår skyld.

Jeg er visst havnet på feil klode...

I hvertfall føltes det slik for oss som vandret gjennom Aker sykehus i dag i LEGEFRAKK. Som Pål Asle sa det: dette hadde jeg ikke trodd da jeg begynte på kristendom grunnfag.

Jeg er i praksis på Aker sykehus. Sist jeg var på sykehus var jeg innlagt på regeionssykehuset i Trondheim, nå kalt St. Olav: min diagnose var "nyfødt". Denne gangen er det "prestestudent" som er unnskyldninga for å tilbringe tid på sykehus.

Generelt følte jeg meg noe malplassert blant sykehusluktene, lydene og tingene. Og jeg følte også at vi så litt ut som en gjeng med turnusleger fra Grey's anatomy. Særlig da en lege tok oss for å være legestudenter.

Så er det å finne ut av geografien til dette sykehuset. Det er neppe så komplisert som jeg tror, men neppe så enkelt heller. Snarveier, trapper, heiser, vestibyler, plutselig er man i et annet bygg, plutselig går man rett på en pasient, i det hele tatt, man må passe seg.

Jeg klarte også å komme for sent på min første dag på sykehuset, riktignok på grunn av ekstrem innlagt IQ-sperre på Carl Berners plass på grunn av veiarbeid.

Noe sier meg at jeg må stå tidlig opp i morgen. Svært tidlig. Gå inn på et vaktrom med ukjente sykepleiere og leger, og prøve å finne min plass på posten - og prøve å huske at det er prest jeg skal være. O, prekestol, jeg savner deg.

Monoteisme, monogami osv.

Jeg klarer ikke være helt monogam eller monteistisk eller hvordan man nå skal uttrykke det - når det gjelder blogger, altså, ikke ellers. Derfor har jeg viet en del av mitt allerede snevre blogg-liv til denne sida: http://teologisk.blogspot.com. Så vær velkommen dit! Der skriver prestestudenter om sin teologiske sommerferie.

Eksamensmodus

Dette blir ikke et interessant innlegg.

Det blir et eksamenslesende, funderende, grublende innlegg. Det nærmer seg eksamensrasling, pensjonister som spiser banan og ser strenge ut, sove dårlig, få skrivekrampe og ikke minst den herlige følelsen etterpå blandet med et stikk av dårlig samvittighet fordi jeg burde lest mer og ikke gått så tidlig.

Vi starter med litt jubel:
Jeg har lest samtlige pensumtekster i hebraisk og GT, PÅ HEBRAISK.

Vi fortsetter med noen spørsmål:
kan man integrerer del A og B i GT-oppgaven?
Hvor skal jeg starte?
Hva betyr egentlig bruken av imperfektum og perfektum i salme 102?
Hva vil det si å sammenligne seg med en pelikan?

Så litt frustrasjon:
Hebraisk er så overveldende. Jeg kommer aldri til å skjønne alt, huske alt, få med meg alt.
Jeg kan lese og lese og lese til jeg dør. Det er overveldende.

Til slutt en glad tanke:
Det er fint å høre GT-tekster, for det er akkurat som jeg har kommet litt under huden på språket tross alt. Jeg skjønner litt hvordan de tenker.

Hugnad i dugnad

Jeg svømmer rundt i en del ord som hugnad og equanimity om dagen (for ikke å snakke om wantonness). En salig blanding av amerikansk-nynorsk (hebraisklærer Andrews fascinerende talemål), hebraisk (som av og til, når jeg har lest litt for lenge av gangen, flyter sammen og blir til uforståelige prikker og streker), hebraisk oversatt til litt gammeldags engelsk slik at det ikke står i ordboka, og hebraisk oversatt til engelsk oversatt til norsk på en litt klossete, ikke setnings-aktig måte.

Og ordet hugnad har jo en flott klang over seg. Ikke minst er det et ord som faktisk rimer på dugnad. Og det var jo det jeg skulle skrive om. Hvorfor er man så redd for dugnader? Hvorfor skulker man borettslagets vårlige dugnad, sniker seg ut av blokka og vandrer hvileløst rundt med et snev av dårlig samvittighet og samtidig en slags følelse av å ha vunnet? Hvorfor forestiller man seg at alle de andre sikkert er veldig erfarne dugnadsfolk, og at en sikkert bare kommer til å gjøre noe feil uansett? Hvorfor tenker en at det bare blir slitsom?

Dugnad er jo riktig trivelig! Pusle rundt og rake i gresset i hagen (som forøvrig ligger bak blokka, ved siden av blokka nedenfor, hvor det sjeldent er sol, og som derfor nesten ikke brukes), sope støv i kjelleren til man puster støv og må ut og suge til seg luft, luke ugress i bedene (noe som er ganske trist, siden ugress kan være ganske pent - forglemmeiei for eksempel), snakke med naboer du ikke visste du hadde, og ikke minst være med på dugnadens PAUSE, der de eldste fornemme fruene som har bodd i blokka lenge før jeg åpnet mine øyne her i verden (på så mange måter?) har laget vafler (garantert ikke fra ferdigpose), hjemmelaget syltetøy og boller med smør og brunost, og dessuten kaffe, og en kan stå og føle seg fornøyd med sitt arbeid og sin innsats her i verden for ei penere blokk og benytte sjansen til å spørre vår kontaktperson i eiendomsfirmaet om hva vi skal gjøre med røret som har løsna under dusjen.

Og så - snike seg av gårde før dugnaden er ferdig fordi man faktisk skulle på et møte klokka sju. Da kan man ha hugnad i dugnad, da.

På tide med tur

På tide å skrive litt om turlivets gleder!

I helga har jeg vært på mi 5. hytte i marka. Marka er som kjent en skog hvor det er vanskelig å se skogen for bare trær. Alle perlene som finnes i bøker om marka, må være mellom trærne et sted - og hvor? Men hyttene er spennende. Det er alltid gøy å komme til et nytt sted! Det er godt å ha et mål for turen. Og godt å komme seg bort fra den travle Kirkeveien. Mange av turistforeningshyttene har vært ei seter, ei tømmerhogsthytte eller jegerhytte. Plutselig er man som i en annen verden og ei anna tid.

I helga drog altså jeg og Sigurd Andreas til Myrseter, ei seter fra 1700-tallet. Stor, toetasjes, med ti sengeplasser, gamle gode vedovner og en tram med morgensol. Trengs det noe mer her i livet en en tram med morgensol, en liten kopp kaffe og en kjeks? Vi hadde med oss litt skolegreier, ettersom det jo nærmer seg eksamen, og det kan være godt å sitte og lese et sted hvor ikke så mye stjeler oppmerksomheten (bortsett fra han kjekke fyren på andre sida av bordet), Ibsens Brand og ulike typer gryterett.

Det er 10 km å gå fra bussholdeplassen. Inne på stien i skogen var det ganske vått og litt snø her og der. Plutselig hadde vi tatt av mot grusveien, og det var kanskje like greit. Det gikk litt fortere å gå, særlig der det ikke var snø. Men det var ikke verdens mest spennende vei. Skog, grus, elv og lite forandring.

På lørdag tilbrakte vi mesteparten av dagen i solveggen. Det ble godt og varmt etterhvert! Smeltevannet i elva ble forresten både drukket og badet i (det siste gjelder den kvinnelige delen av reisefølget). Om kvelden var det nesten stjerneklart og ingen andre som hadde tatt turen innover til Myrseter denne helga. Søndag stod vi opp tidlig for å rekke det som rekkes skulle nede i byen, trodde vi hadde litt dårlig tid, men hadde god tid. Dermed fikk vi avslutte turen med å sitte på en haug i sola ved busstoppet og spise polarbrød og tomat (sistnevnte gjelder den kvinnelige delen av reisefølget).

Jeg har allerede halvveis planlagt hva som blir neste hytte. Ja, vi får se...

Praksisen over

Da var praksisen over!
Dessverre fikk jeg ikke skrevet noe særlig de to siste ukene.

Her kommer derfor et lite resymé av hva som har skjedd:

Tirsdag 15:
Vi øvde til konfirmantenes gudstjeneste (tidligere overhøring). Konfirmantene er som konfirmanter flest. Fine folk, bare litt ukonsentrerte. Jeg øvde inn en greie med to konfirmanter, en såkalt konfquiz. De skulle spørre foreldre i salen om spørsmål fra kristen tro. Vi øvde også inn et skuespill med den ene gruppa. Vi gikk for en moderne versjon av den bortkomne (hjemkomne) sønn. Vi hadde alt for dårlig tid til å øve, men det var kjempegøy. Det fine med å velge moderne versjon er at ungdommene har mye å bidra med. De kjenner kulturen sin. De kom med forslag og levde seg veldig inn i rollene. Pluss at det var ganske så artig å leke med monopolpenger...

Onsdag 16:
På dagen satt jeg og forberedte preken etter Halvor Nordhaugs lille prekenskjema. Det går ut på at man finner ut masse greier før man skriver prekenen. Det var veldig interessant, problemet var at jeg ikke fikk skrevet så mye på prekenen. Vi hadde også møte med styringsgruppa for trosopplæringsprosjektet, hvor vi blant annet satte opp den ene medarbeideren i lønn. Velfortjent! Etterpå spiste jeg fiskekaker i presteboligen. Prestesønnen viste fram den nye traktorboka si, nektet å ta på seg strøpebukse, gråt og lo osv, så det ble en innholdsrik middag - og det var så vidt mora fikk i seg noe mat. På kvelden var det menighetsrådsmøte, noe som skulle vise seg å ikke bli en så trøtt affære som forventet. Her var det heftige diskusjoner og mange ideer. Et stort diskusjonstema er menighetens visjon. De klarer ikke å bli enige om en visjon, eller hva visjonen skal være, om de skal ha målsetninger, noe som kommuniserer utad eller bare et slagord. Dette fordi de er så engasjerte og vil så mye! Det spørs om de kommer fram til noe. Forslaget er "Enhet og mangfold - en levende menighet i tjeneste for Kristus." Den beskriver menigheten, men sier ikke så mye om veien videre. Et godt forslag som kan kommunisere ut: "En himmel over livet". Enkelt og greit.

Torsdag 17:
Tjenestekonferanse med presten i prostiet. Masse uinteressant informasjon, Lærte en nyttig ting: ikke bli prost. På kvelden hadde vi møte med Tro og lys-gruppa (kristent fellesskap for utviklingshemmede og deres familie og venner) som skal delta på gudstjenesten 27. Det var veldig hyggelig. En god gjeng med ledere, hjemmebakte rundstykker og te fra egenurtehage, fin stemning! Vi fikk dessuten planlagt gudstjenesten.

Fredag 18.
Vi ble intervjuet av Lillesandsposten, dro til en dåpssamtale som ble avlyst, og fikk en gjennomgang av kirkebøker og slikt med prosten. Mye protokoller og dilldall. Skulle nesten ikke tro en fikk tid til å bygge menighet så mye som skal protokollføres!

Lørdag 19:
Viktig å praktisere litt fritidsaktiviteter også, så i dag var jeg med Kathrine og moren hennes + en flokk andre på båttur. Mange barn i alderen 0-4 år, boller, reker og sol. På kvelden holdt jeg andakt på PUSH - ungdomsklubben. Han som egentlig skulle hadde kræsjet med bilen, så jeg hadde bare forberedt meg kvelden før. Jeg snakket like godt om meninga med livet. Etter andakten ble jeg sittende på prestekontoret og gjøre ferdig prekenen (prekenskjemaets skyld).

Søndag 20:
Tid for gudstjeneste i Høvåg kirke, med besøk fra Ukraina som spilte og sang, Ida som liturg og meg som preiker. Jeg stod på prekestolen bare for å prøve det ut. God oversikt, men ble litt fastlåst. Fikk bra konstruktiv kritikk etterpå, blant annet av en operasanger som kom i skade for å kalle menigheten "publikum". Etter middag med tante Berit var vi på en sørgesamtale.

Mandag 21:
Vi var invitert på retreat på Homborsund fyr (bildet). Det var en solfylt dag i fine omgivelser. Vi startet med ei samling, og hadde deretter stille tid fra 10-16. Veldig deilig - tid til å lese, be, tenke, skrive...Dette ble avsluttet med felles middag.

Tirsdag 22:
Det var dagen for stabsmøter og konfirmantenes gudstjeneste. Konfirmantene imponerte i skuespill og med en tale to jenter hold på eget initiativ for konfirmantlederne.

De siste dagene ble brukt til å skrive oppgave, evaluering, ha begravelse og forberede gudstjeneste.
Søndag var jeg på familiemøte på bedehuset på morgenen. Videre til Tro og lys-samling, noe som var fint og morsomt!
Når gudstjeneste kom var jeg på vei til Oslo i tankene og følte ikke at jeg hadde så mye energi å gi! Men likevel ble det en fin gudstjeneste. Jeg var liturg, Ida prekte, Tro og lys-gruppa hadde ulike oppgaver, og barne- og ungdomskantoriet sang nydelig.

Så måtte vi springe for å nå bussen til Oslo.

Vel hjemme er det hebraisk-pugging som gjelder...
Og vårforelskelse så klart...

Gudstjeneste

På søndag var jeg med og holdt liturgi sammen med Kathrine prest. Det var jo i grunnen første gang, men jeg følte meg godt forberedt. Det ble ikke helt som vi hadde planlagt, ettersom vi hadde håpet å ha to mygger, så noe ble litt på sparket. Vi delte på myggen under nattverden - slik at jeg hadde den i lomma, men den var festet på Kathrine under innstiftelsen av nattverden, og vi måtte snu oss samtidig. Jeg var også litt i tvil om hva jeg skulle gjøre etter velsignelsen, bare fordi jeg ikke hadde tenkt så langt. Men det gikk bra, jeg skjønte at jeg måtte snu meg til alteret under 3 x 3 klokkeslag, for her skal man visstnok be stille. Jeg bruker alltid å være så innstilt på at gudstjenesten er ferdig på denne tida, så det er sjelden et godt øyeblikk for konsentrasjon. Stille bønn burde man da ha midt inne i gudstjenesten. Jeg fikk prøve meg på å si at vi alle legger fram for Gud det hver og en av oss har på hjertet, Jeg prøvde så godt jeg kunne å vente passe lenge til at folk fikk litt tid til å tenke en tanke, i det minste. Ellers har jeg en tendens til å gjespe mye under gudstjenester, noe som antagelig er en uvane jeg bør legge av meg. I tillegg kan jeg legge til følgende observasjoner: det er utrolig vanskelig å finne et tidspunkt for å varme opp stemmen før gudstjenesten. Og man må huske å skaffe seg salmebok.

Når jeg står foran alteret, i alba og det hele, og synger med den stemmen jeg har, uten å tenke for mye på hvordan det høres ut, og ikke ser noe annet enn gudstjenesteboka og nederste del av alteret, får jeg følelsen av å kunne klare dette prosjektet, det føles så lett å tro og lovprise, føles stort og riktig. Det var visst en prest som sa at det at han ble prest, var Guds måte å bevare han som kristen på. Jeg har alltid tenkt at trosprosjektet kom til å bli vanskelig som prest. En blir utfordret på alt og må tenke gjennom de vanskelige tingene. Kanskje forsvare kirka og Gud. Men en del av det er lett også. Du får en nærhet til alt, du har utallige muligheter til å lese i Bibelen og være på gudstjenester osv. Jeg har blandede følelser i forhold til dette. Jeg tenker at hvis kristendommen skal være holdbar, må den kunne tros på, uansett om en ikke får det servert med teskje. Og så tenker jeg at de jeg skal snakke til, og kanskje styrke troen til, kommer til å leve i en helt annen tilværelse. Kan jeg i det hele tatt snakke til dem? Jeg er midt i kristenbobla, de er i verden...

Vi hygger oss

Gårsdagen stod i de eldres tegn. En hel turné blant alle kommunens eldresenter var planlagt. Så hadde Kathrine prest lest i avisa at de hadde fått omgangssyke på det ene, og det ble fort avgjort at det ikke var behov for noen andakt den dagen.

Men til Dovreheimen og Høvågheimen skulle vi. Begge disse er hyggelige steder med små serviceleiligheter der de bor for seg selv, og et senter der det er kafeteria, felles aktiviteter og rom til de som trenger litt mer hjelp. I Dovrehei borettslag har alle veranda og utsikt. På Høvågheimen har de en fin hage med trær, benker, hønsehus og snart en liten foss.

På Dovreheimen var det en gjeng på ca. 15 mennesker som møtte oss i ei lita stue. En av dem hadde ansvar for organiseringa. En annen tok ganske mye ansvar. Det var en sprek kar som er med og organiserer nesten alt av eldrearbeid i Lillesand, tror jeg. (Han hadde nesten ikke tid til å komme på andakt, for det var jo eldretrim og seniordans og hyggetreff og styremøte...) Vi hadde med oss Tim kantor, og Ida holdt andakt. Margareth hadde sagt at vi skulle hilse på alle når vi kom til noe slikt, og det var en god idé. Jeg småpratet litt med mange, og siden vi sa navnene våre, var det lett å starte samtalen med å snakke litt om navn. En navnesøster traff jeg også. Noen hadde kanskje noen i slekta som studerte teologi, andre hadde en brukket lårhals, eller fortalte om kristent arbeid de var med i. De var ivrige på synginga, og det var ikke alle som trengte ark for å huske teksten på salmene. Tim bestemte seg litt i farta for at han ville synge en sang, og det ble godt mottatt. Han måtte bla fram en til før han fikk slippe av gårde.

På Høvågheimen skulle vi på menighetens hyggetreff. Ida er blitt forkjøla og fikk lov å dra hjem til Arendal og holde senga. Det er det frivillige og ansatte fra menigheten som arrangerer. Det er et litt større arrangement med matservering. Det var pyntet med hvite duker og blomster, og noen frivillige hadde smurt snitter til alle med laks og eggerøre, reker m.m., og det var bakt bløtkake. Roald organist spilte, Signe som er diakon og administrativ leder i menigheten, ledet, og jeg viste litt bilder fra Israel og fortalte. Vi sang noen sanger med litt fart og litt klapping, og A ram sam sam slo virkelig an. Salmer og vårsanger var det også. Vi spiste, og til slutt holdt jeg Idas andakt. Det var litt interessant å holde en andakt jeg ikke hadde skrevet selv, men en erfaring å ta med seg. Fadervår på gamlemåten hadde vi pugget på forhånd, og så var det velsignelsen til slutt.

Også her satte jeg meg fore å hilse på alle - selv om det var 40-50 mennesker der. Det var utrolig koselig. Noen hadde fått besøk av slektninger, og det var også noen ansatte der. Så var det en god venninnegjeng på den ene enden av bordet som var riktig pratsomme. Og på det andre bordet satt det to gubber og pratet og lo og hadde det så artig. Jeg er imponert over hvor raskt jeg fikk kontakt bare ved å hilse. Det betyr vel at de setter pris på at noen kommer og snakker til dem! Noen holdt hånda godt og lenge, og noen kom med fortellinger fra krigen, ungdommen, om kona eller mannen som de hadde mistet, om hvordan det er å bo på Høvågheimen, eller om hvordan kaka smakte. Ei var litt forferdet over at jeg ikke spiste reker, og tolket det slik at vi ikke fikk reker i Bodø. Jeg spiste jo heller ikke så mye - i motsetning til mange andre der hadde jeg spist middag like før...

Det virker på meg som om det skjer en del bra for eldre her. Noen bodde hjemme, men satte veldig pris på å kunne komme til kafeteriaen og spise middag. Når en ikke kan kjøre bil er det ikke så lett å komme seg på butikken her i Høvåg. Det blir å ta bussen. Det virker også som om det skjer litt (som nevnt seniordans osv.), og i dag skulle det være konsert. Samtidig er det nok mange som er ensomme og kunne trengt litt besøk. Noen andre vi snakket med, fortalte at når slektningene kom på sykehjem, fordelte de dagene mellom seg slik at den som var der fikk besøk hver eneste dag. Det er forbilledlig!