Gudstjeneste

På søndag var jeg med og holdt liturgi sammen med Kathrine prest. Det var jo i grunnen første gang, men jeg følte meg godt forberedt. Det ble ikke helt som vi hadde planlagt, ettersom vi hadde håpet å ha to mygger, så noe ble litt på sparket. Vi delte på myggen under nattverden - slik at jeg hadde den i lomma, men den var festet på Kathrine under innstiftelsen av nattverden, og vi måtte snu oss samtidig. Jeg var også litt i tvil om hva jeg skulle gjøre etter velsignelsen, bare fordi jeg ikke hadde tenkt så langt. Men det gikk bra, jeg skjønte at jeg måtte snu meg til alteret under 3 x 3 klokkeslag, for her skal man visstnok be stille. Jeg bruker alltid å være så innstilt på at gudstjenesten er ferdig på denne tida, så det er sjelden et godt øyeblikk for konsentrasjon. Stille bønn burde man da ha midt inne i gudstjenesten. Jeg fikk prøve meg på å si at vi alle legger fram for Gud det hver og en av oss har på hjertet, Jeg prøvde så godt jeg kunne å vente passe lenge til at folk fikk litt tid til å tenke en tanke, i det minste. Ellers har jeg en tendens til å gjespe mye under gudstjenester, noe som antagelig er en uvane jeg bør legge av meg. I tillegg kan jeg legge til følgende observasjoner: det er utrolig vanskelig å finne et tidspunkt for å varme opp stemmen før gudstjenesten. Og man må huske å skaffe seg salmebok.

Når jeg står foran alteret, i alba og det hele, og synger med den stemmen jeg har, uten å tenke for mye på hvordan det høres ut, og ikke ser noe annet enn gudstjenesteboka og nederste del av alteret, får jeg følelsen av å kunne klare dette prosjektet, det føles så lett å tro og lovprise, føles stort og riktig. Det var visst en prest som sa at det at han ble prest, var Guds måte å bevare han som kristen på. Jeg har alltid tenkt at trosprosjektet kom til å bli vanskelig som prest. En blir utfordret på alt og må tenke gjennom de vanskelige tingene. Kanskje forsvare kirka og Gud. Men en del av det er lett også. Du får en nærhet til alt, du har utallige muligheter til å lese i Bibelen og være på gudstjenester osv. Jeg har blandede følelser i forhold til dette. Jeg tenker at hvis kristendommen skal være holdbar, må den kunne tros på, uansett om en ikke får det servert med teskje. Og så tenker jeg at de jeg skal snakke til, og kanskje styrke troen til, kommer til å leve i en helt annen tilværelse. Kan jeg i det hele tatt snakke til dem? Jeg er midt i kristenbobla, de er i verden...