Er kvinneprestspørsmålet et avsluttet kapittel? Det kan være lett å tenke det. I den norske kirke, og på MF, er spørsmålet definitivt over i den forstand at det er fullt lov å utdanne seg til, og bli prest. Det høres ingen gisp fra benkeradene om presten som kommer ned langs midtgangen har kvinnelige former og pene damesko under kjortelen. For noen av oss som vokser opp langt fra bibelbeltet, er kvinnelige prester like dagligdags som leverpostei. Selv fikk jeg et mildt sjokk da jeg for første gang fikk høre at det var noen som var i mot at kvinner skulle ha dette yrket. Kanskje jeg har vært litt isolert for den slags. I det meste av forkynnelsen jeg har møtt har andre ting enn teologiske kranglesaker vært i fokus – og takk og lov for det. Men etterhvert som jeg ble stor, flyttet til Oslo, og begynte på MF, åpenbarte det seg en teologisk splittet kristenverden, verdt å felle en tåre eller to for.
Aller helst kunne jeg tenke meg å slippe å mene noe i det hele tatt. Det er jo ikke å mene ting jeg driver med. Jeg tror jo. Forhåpentligvis trenger jeg ikke å mene noe om alt heller. Men i denne saken trer meninga fram på en tydelig måte fordi den handler om yrkesvalget mitt. Spørsmålet er om det er gjennomtenkt. Det å skulle bli prest kom så bardust på meg at jeg ikke rakk å reflektere om jeg kunne bli det fordi jeg var kvinne – kallet var nok å bale med fra før av. Det tok derimot ikke langt tid før vi kom innom temaet i en diskusjon over matpakken – eller jeg fikk forsiktige spørsmål fra folk jeg møtte. Da oppdaget jeg at jeg ikke hadde tenkt over dette, satt meg inn i tekstene, eller kunne si noe fornuftig om det i hele tatt – annet enn: ”jeg tror Gud har kalt meg…” .
Kvinneprestspørsmålet er ikke et avsluttet kapittel. Mange av jentene som tripper rundt på Mf og leser teologi kjenner nok kanskje en stikkende følelse av dårlig samvittighet. Kan jeg egentlig? Er det riktig? Mange blir nok møtt med sterke utsagn hjemmefra, fra menighet eller andre sammenhenger. Vi diskuterer ikke saken så mye – noen blir merkelig stille når temaet dukker opp. Diskusjonene er over, og vi som ikke har kjempet, kjenner ikke argumentene.
Det var bare en ting å gjøre: finne ei datamaskin, søke i Bibsys etter kvinne + prest, og tråle Mfs bokhyller for bøker om temaet. Det ble en god bunke. Jeg var helt åpen for å overbevises, både den ene og den andre veien. Jeg begynte på en god gammel en ”Kvinnelige prester – hvorfor ikke?”, en tittel som kan være villedende, men som skal tolkes bokstavelig. Kvinnelige prester. Hvorfor ikke. Jeg ble deretter lurt trillrundt av Thoralf Gilbrant som snakket masse om hvor fint det var med kvinner i tjenesten – for så å skremme vettet av meg med fortellingene om folk som ble spedalske, eller falt ned i hull i jorda, fordi de tok på seg et embete de ikke hadde krav på. Debattboka Kvinner - i kirken, i misjonen osv. var den som la frem saken på best måte. Jeg fikk ikke lest alle bøkene jeg lånte, men håper jeg fikk med meg det viktigste. Det med tolkninga av bibeltekstene. Det med embetssynet. Selvsagt kan vi fortsatt være uenig i dette, og jeg respekterer de som vil tolke tekstene på en annen måte. Vi kan ikke erklære saken død, men som i alle saker, prøve å fungere på best mulig måte sammen, og forsøke å fokusere på det viktige i forkynnelsen: Jesus, tro og nåde.
Jeg er usikker på om jeg kunne kjempet den kampen kvinnene før meg har kjempet. Om jeg kunne vært så påståelig og sikker på at jeg hadde rett. Men noen måtte kjempe for at de kvinnene som Gud ønsket å bruke, skulle få lov til å være i hans tjeneste. Så – takk til dere som har kjempet kampen for oss.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar