Den rike unge jenta

Jeg vokste opp i en by med store veier i. Men det var noen som bygde bruer over veiene. Jeg kunne vandre fri og freidig på de stødige betongarmene og spytte ned på bilene hvis jeg følte meg litt rebelsk. Jeg gikk i hjemmesydde klær og hadde arvet en sykkel som pappa spraylakkerte i rosa. Det var mat på bordet, smør på brødet og et lilla strutteskjørt. I det hele tatt; det har vært enkelt å være meg.


Da jeg var liten hadde jeg ei bankbok med gullfarge utenpå. Pengene stod skrevet med skrivemaskinbokstaver og vokste sakte. Nå har jeg ti kontoer. Jeg har nemlig oppdaget at jeg kan lage så mange kontoer jeg vil og kalle dem hva jeg vil, navn som sparegrisen, penger i madrassen og drømmekonto. I tillegg har jeg investert noen tusenlapper i et fond i Russland og håper på opptur i øst. Jeg sparer. Og bruker. Og eier.


En skal ikke eie mer enn en kan få med seg opp i et tre, fortalte mormor at noen hadde sagt til henne. Da jeg kom til Oslo for å studere, hadde jeg en ryggsekk og en koffert. Nå har jeg flyttet til et større rom for å få plass til alle tingene og bøkene og alt som hoper seg opp. Det er alle klærne, det er symaskina, gitaren, soveposen og teltet, ting og tang og papirer som flyter.

Jeg skriver NT-oppgave for tida. Jeg valgte å skrive om ei bibelfortelling som utfordrer meg. Prøve å komme til bunns i om dette kanskje burde påvirke meg mer enn det gjør. Det setter i gang noen tanker.

Det kom en gang en rik mann til Jesus. Han eide mye. Åkrer, fjøs, hus, tjenere, familie. Dette hadde kanskje slekta bygd opp over mange år. Han var sikret. Han kunne kjøpe seg venner. Han hadde det bra. Han hadde bare et spørsmål. "Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?". Kanskje ikke det alle går rundt og lurer på, men kan samles i en bunke av eksistensielle spørsmål som vi alle spør oss. "Du kjenner budene," sier Jesus, og ramser opp en bunke setninger som du kanskje husker fra konfirmasjonstimen. Dette hadde mannen holdt. "En ting mangler du," sa Jesus, " gå og selg alt du eier og gi det til de fattige. Kom så og følg meg". Mannen ble lei seg og gikk sin vei, for han eide jo så mye.


Disiplene går virkelig fra alt de eier, yrket sitt, familien, huset, for å følge en mann de ikke kjenner, en fyr med rare ord og merkverdige handlinger. Den rike unge mannen vender tilbake til livet sitt med et spørsmål som er besvart, men som han aldri kan bli ferdig med. Kanskje angrer han på at han i det hele tatt spurte. Kanskje hadde det vært like greit å ikke vite.


Jeg har aldri forstått meg på mennesker som ikke har sparepenger. Og tanken på å forlate alt dette, tingene, klærne, kontoene, og stå på bar bakke sammen med tiggerdama på hjørnet, er så fjernt som det overhodet er mulig. Det innebærer ingen trygghet, ingen forutsigbarhet. Det kan vel hende jeg får bruk for å slå opp i et filosofisk leksikon? Eller får behov for et par røde småsko? Eller får ei større strømregning enn forventet?


Jesus ber ikke alle sine etterfølgere om å selge alt de eier. Men han ber alle sine etterfølgere om å skifte fokus. Om å prøve å stole på noe som er mye større, noe som ikke er forgjengelig, men som blir. Spørsmålet er om jeg i det hele tatt kan stole på Gud når jeg stoler på alle kontoene og tingene og Lånekassen som pøser inn penger hver måned. Spørsmålet er om vi blir sløve av å ikke kjempe for vår eksistens, trangsynte av å ha det så bra, feige av all tryggheten.


Og vi trenger kanskje å utfordres av en som turte å gi slipp på alt for vår skyld.

Jeg er visst havnet på feil klode...

I hvertfall føltes det slik for oss som vandret gjennom Aker sykehus i dag i LEGEFRAKK. Som Pål Asle sa det: dette hadde jeg ikke trodd da jeg begynte på kristendom grunnfag.

Jeg er i praksis på Aker sykehus. Sist jeg var på sykehus var jeg innlagt på regeionssykehuset i Trondheim, nå kalt St. Olav: min diagnose var "nyfødt". Denne gangen er det "prestestudent" som er unnskyldninga for å tilbringe tid på sykehus.

Generelt følte jeg meg noe malplassert blant sykehusluktene, lydene og tingene. Og jeg følte også at vi så litt ut som en gjeng med turnusleger fra Grey's anatomy. Særlig da en lege tok oss for å være legestudenter.

Så er det å finne ut av geografien til dette sykehuset. Det er neppe så komplisert som jeg tror, men neppe så enkelt heller. Snarveier, trapper, heiser, vestibyler, plutselig er man i et annet bygg, plutselig går man rett på en pasient, i det hele tatt, man må passe seg.

Jeg klarte også å komme for sent på min første dag på sykehuset, riktignok på grunn av ekstrem innlagt IQ-sperre på Carl Berners plass på grunn av veiarbeid.

Noe sier meg at jeg må stå tidlig opp i morgen. Svært tidlig. Gå inn på et vaktrom med ukjente sykepleiere og leger, og prøve å finne min plass på posten - og prøve å huske at det er prest jeg skal være. O, prekestol, jeg savner deg.

Monoteisme, monogami osv.

Jeg klarer ikke være helt monogam eller monteistisk eller hvordan man nå skal uttrykke det - når det gjelder blogger, altså, ikke ellers. Derfor har jeg viet en del av mitt allerede snevre blogg-liv til denne sida: http://teologisk.blogspot.com. Så vær velkommen dit! Der skriver prestestudenter om sin teologiske sommerferie.

Eksamensmodus

Dette blir ikke et interessant innlegg.

Det blir et eksamenslesende, funderende, grublende innlegg. Det nærmer seg eksamensrasling, pensjonister som spiser banan og ser strenge ut, sove dårlig, få skrivekrampe og ikke minst den herlige følelsen etterpå blandet med et stikk av dårlig samvittighet fordi jeg burde lest mer og ikke gått så tidlig.

Vi starter med litt jubel:
Jeg har lest samtlige pensumtekster i hebraisk og GT, PÅ HEBRAISK.

Vi fortsetter med noen spørsmål:
kan man integrerer del A og B i GT-oppgaven?
Hvor skal jeg starte?
Hva betyr egentlig bruken av imperfektum og perfektum i salme 102?
Hva vil det si å sammenligne seg med en pelikan?

Så litt frustrasjon:
Hebraisk er så overveldende. Jeg kommer aldri til å skjønne alt, huske alt, få med meg alt.
Jeg kan lese og lese og lese til jeg dør. Det er overveldende.

Til slutt en glad tanke:
Det er fint å høre GT-tekster, for det er akkurat som jeg har kommet litt under huden på språket tross alt. Jeg skjønner litt hvordan de tenker.

Hugnad i dugnad

Jeg svømmer rundt i en del ord som hugnad og equanimity om dagen (for ikke å snakke om wantonness). En salig blanding av amerikansk-nynorsk (hebraisklærer Andrews fascinerende talemål), hebraisk (som av og til, når jeg har lest litt for lenge av gangen, flyter sammen og blir til uforståelige prikker og streker), hebraisk oversatt til litt gammeldags engelsk slik at det ikke står i ordboka, og hebraisk oversatt til engelsk oversatt til norsk på en litt klossete, ikke setnings-aktig måte.

Og ordet hugnad har jo en flott klang over seg. Ikke minst er det et ord som faktisk rimer på dugnad. Og det var jo det jeg skulle skrive om. Hvorfor er man så redd for dugnader? Hvorfor skulker man borettslagets vårlige dugnad, sniker seg ut av blokka og vandrer hvileløst rundt med et snev av dårlig samvittighet og samtidig en slags følelse av å ha vunnet? Hvorfor forestiller man seg at alle de andre sikkert er veldig erfarne dugnadsfolk, og at en sikkert bare kommer til å gjøre noe feil uansett? Hvorfor tenker en at det bare blir slitsom?

Dugnad er jo riktig trivelig! Pusle rundt og rake i gresset i hagen (som forøvrig ligger bak blokka, ved siden av blokka nedenfor, hvor det sjeldent er sol, og som derfor nesten ikke brukes), sope støv i kjelleren til man puster støv og må ut og suge til seg luft, luke ugress i bedene (noe som er ganske trist, siden ugress kan være ganske pent - forglemmeiei for eksempel), snakke med naboer du ikke visste du hadde, og ikke minst være med på dugnadens PAUSE, der de eldste fornemme fruene som har bodd i blokka lenge før jeg åpnet mine øyne her i verden (på så mange måter?) har laget vafler (garantert ikke fra ferdigpose), hjemmelaget syltetøy og boller med smør og brunost, og dessuten kaffe, og en kan stå og føle seg fornøyd med sitt arbeid og sin innsats her i verden for ei penere blokk og benytte sjansen til å spørre vår kontaktperson i eiendomsfirmaet om hva vi skal gjøre med røret som har løsna under dusjen.

Og så - snike seg av gårde før dugnaden er ferdig fordi man faktisk skulle på et møte klokka sju. Da kan man ha hugnad i dugnad, da.

På tide med tur

På tide å skrive litt om turlivets gleder!

I helga har jeg vært på mi 5. hytte i marka. Marka er som kjent en skog hvor det er vanskelig å se skogen for bare trær. Alle perlene som finnes i bøker om marka, må være mellom trærne et sted - og hvor? Men hyttene er spennende. Det er alltid gøy å komme til et nytt sted! Det er godt å ha et mål for turen. Og godt å komme seg bort fra den travle Kirkeveien. Mange av turistforeningshyttene har vært ei seter, ei tømmerhogsthytte eller jegerhytte. Plutselig er man som i en annen verden og ei anna tid.

I helga drog altså jeg og Sigurd Andreas til Myrseter, ei seter fra 1700-tallet. Stor, toetasjes, med ti sengeplasser, gamle gode vedovner og en tram med morgensol. Trengs det noe mer her i livet en en tram med morgensol, en liten kopp kaffe og en kjeks? Vi hadde med oss litt skolegreier, ettersom det jo nærmer seg eksamen, og det kan være godt å sitte og lese et sted hvor ikke så mye stjeler oppmerksomheten (bortsett fra han kjekke fyren på andre sida av bordet), Ibsens Brand og ulike typer gryterett.

Det er 10 km å gå fra bussholdeplassen. Inne på stien i skogen var det ganske vått og litt snø her og der. Plutselig hadde vi tatt av mot grusveien, og det var kanskje like greit. Det gikk litt fortere å gå, særlig der det ikke var snø. Men det var ikke verdens mest spennende vei. Skog, grus, elv og lite forandring.

På lørdag tilbrakte vi mesteparten av dagen i solveggen. Det ble godt og varmt etterhvert! Smeltevannet i elva ble forresten både drukket og badet i (det siste gjelder den kvinnelige delen av reisefølget). Om kvelden var det nesten stjerneklart og ingen andre som hadde tatt turen innover til Myrseter denne helga. Søndag stod vi opp tidlig for å rekke det som rekkes skulle nede i byen, trodde vi hadde litt dårlig tid, men hadde god tid. Dermed fikk vi avslutte turen med å sitte på en haug i sola ved busstoppet og spise polarbrød og tomat (sistnevnte gjelder den kvinnelige delen av reisefølget).

Jeg har allerede halvveis planlagt hva som blir neste hytte. Ja, vi får se...

Praksisen over

Da var praksisen over!
Dessverre fikk jeg ikke skrevet noe særlig de to siste ukene.

Her kommer derfor et lite resymé av hva som har skjedd:

Tirsdag 15:
Vi øvde til konfirmantenes gudstjeneste (tidligere overhøring). Konfirmantene er som konfirmanter flest. Fine folk, bare litt ukonsentrerte. Jeg øvde inn en greie med to konfirmanter, en såkalt konfquiz. De skulle spørre foreldre i salen om spørsmål fra kristen tro. Vi øvde også inn et skuespill med den ene gruppa. Vi gikk for en moderne versjon av den bortkomne (hjemkomne) sønn. Vi hadde alt for dårlig tid til å øve, men det var kjempegøy. Det fine med å velge moderne versjon er at ungdommene har mye å bidra med. De kjenner kulturen sin. De kom med forslag og levde seg veldig inn i rollene. Pluss at det var ganske så artig å leke med monopolpenger...

Onsdag 16:
På dagen satt jeg og forberedte preken etter Halvor Nordhaugs lille prekenskjema. Det går ut på at man finner ut masse greier før man skriver prekenen. Det var veldig interessant, problemet var at jeg ikke fikk skrevet så mye på prekenen. Vi hadde også møte med styringsgruppa for trosopplæringsprosjektet, hvor vi blant annet satte opp den ene medarbeideren i lønn. Velfortjent! Etterpå spiste jeg fiskekaker i presteboligen. Prestesønnen viste fram den nye traktorboka si, nektet å ta på seg strøpebukse, gråt og lo osv, så det ble en innholdsrik middag - og det var så vidt mora fikk i seg noe mat. På kvelden var det menighetsrådsmøte, noe som skulle vise seg å ikke bli en så trøtt affære som forventet. Her var det heftige diskusjoner og mange ideer. Et stort diskusjonstema er menighetens visjon. De klarer ikke å bli enige om en visjon, eller hva visjonen skal være, om de skal ha målsetninger, noe som kommuniserer utad eller bare et slagord. Dette fordi de er så engasjerte og vil så mye! Det spørs om de kommer fram til noe. Forslaget er "Enhet og mangfold - en levende menighet i tjeneste for Kristus." Den beskriver menigheten, men sier ikke så mye om veien videre. Et godt forslag som kan kommunisere ut: "En himmel over livet". Enkelt og greit.

Torsdag 17:
Tjenestekonferanse med presten i prostiet. Masse uinteressant informasjon, Lærte en nyttig ting: ikke bli prost. På kvelden hadde vi møte med Tro og lys-gruppa (kristent fellesskap for utviklingshemmede og deres familie og venner) som skal delta på gudstjenesten 27. Det var veldig hyggelig. En god gjeng med ledere, hjemmebakte rundstykker og te fra egenurtehage, fin stemning! Vi fikk dessuten planlagt gudstjenesten.

Fredag 18.
Vi ble intervjuet av Lillesandsposten, dro til en dåpssamtale som ble avlyst, og fikk en gjennomgang av kirkebøker og slikt med prosten. Mye protokoller og dilldall. Skulle nesten ikke tro en fikk tid til å bygge menighet så mye som skal protokollføres!

Lørdag 19:
Viktig å praktisere litt fritidsaktiviteter også, så i dag var jeg med Kathrine og moren hennes + en flokk andre på båttur. Mange barn i alderen 0-4 år, boller, reker og sol. På kvelden holdt jeg andakt på PUSH - ungdomsklubben. Han som egentlig skulle hadde kræsjet med bilen, så jeg hadde bare forberedt meg kvelden før. Jeg snakket like godt om meninga med livet. Etter andakten ble jeg sittende på prestekontoret og gjøre ferdig prekenen (prekenskjemaets skyld).

Søndag 20:
Tid for gudstjeneste i Høvåg kirke, med besøk fra Ukraina som spilte og sang, Ida som liturg og meg som preiker. Jeg stod på prekestolen bare for å prøve det ut. God oversikt, men ble litt fastlåst. Fikk bra konstruktiv kritikk etterpå, blant annet av en operasanger som kom i skade for å kalle menigheten "publikum". Etter middag med tante Berit var vi på en sørgesamtale.

Mandag 21:
Vi var invitert på retreat på Homborsund fyr (bildet). Det var en solfylt dag i fine omgivelser. Vi startet med ei samling, og hadde deretter stille tid fra 10-16. Veldig deilig - tid til å lese, be, tenke, skrive...Dette ble avsluttet med felles middag.

Tirsdag 22:
Det var dagen for stabsmøter og konfirmantenes gudstjeneste. Konfirmantene imponerte i skuespill og med en tale to jenter hold på eget initiativ for konfirmantlederne.

De siste dagene ble brukt til å skrive oppgave, evaluering, ha begravelse og forberede gudstjeneste.
Søndag var jeg på familiemøte på bedehuset på morgenen. Videre til Tro og lys-samling, noe som var fint og morsomt!
Når gudstjeneste kom var jeg på vei til Oslo i tankene og følte ikke at jeg hadde så mye energi å gi! Men likevel ble det en fin gudstjeneste. Jeg var liturg, Ida prekte, Tro og lys-gruppa hadde ulike oppgaver, og barne- og ungdomskantoriet sang nydelig.

Så måtte vi springe for å nå bussen til Oslo.

Vel hjemme er det hebraisk-pugging som gjelder...
Og vårforelskelse så klart...

Gudstjeneste

På søndag var jeg med og holdt liturgi sammen med Kathrine prest. Det var jo i grunnen første gang, men jeg følte meg godt forberedt. Det ble ikke helt som vi hadde planlagt, ettersom vi hadde håpet å ha to mygger, så noe ble litt på sparket. Vi delte på myggen under nattverden - slik at jeg hadde den i lomma, men den var festet på Kathrine under innstiftelsen av nattverden, og vi måtte snu oss samtidig. Jeg var også litt i tvil om hva jeg skulle gjøre etter velsignelsen, bare fordi jeg ikke hadde tenkt så langt. Men det gikk bra, jeg skjønte at jeg måtte snu meg til alteret under 3 x 3 klokkeslag, for her skal man visstnok be stille. Jeg bruker alltid å være så innstilt på at gudstjenesten er ferdig på denne tida, så det er sjelden et godt øyeblikk for konsentrasjon. Stille bønn burde man da ha midt inne i gudstjenesten. Jeg fikk prøve meg på å si at vi alle legger fram for Gud det hver og en av oss har på hjertet, Jeg prøvde så godt jeg kunne å vente passe lenge til at folk fikk litt tid til å tenke en tanke, i det minste. Ellers har jeg en tendens til å gjespe mye under gudstjenester, noe som antagelig er en uvane jeg bør legge av meg. I tillegg kan jeg legge til følgende observasjoner: det er utrolig vanskelig å finne et tidspunkt for å varme opp stemmen før gudstjenesten. Og man må huske å skaffe seg salmebok.

Når jeg står foran alteret, i alba og det hele, og synger med den stemmen jeg har, uten å tenke for mye på hvordan det høres ut, og ikke ser noe annet enn gudstjenesteboka og nederste del av alteret, får jeg følelsen av å kunne klare dette prosjektet, det føles så lett å tro og lovprise, føles stort og riktig. Det var visst en prest som sa at det at han ble prest, var Guds måte å bevare han som kristen på. Jeg har alltid tenkt at trosprosjektet kom til å bli vanskelig som prest. En blir utfordret på alt og må tenke gjennom de vanskelige tingene. Kanskje forsvare kirka og Gud. Men en del av det er lett også. Du får en nærhet til alt, du har utallige muligheter til å lese i Bibelen og være på gudstjenester osv. Jeg har blandede følelser i forhold til dette. Jeg tenker at hvis kristendommen skal være holdbar, må den kunne tros på, uansett om en ikke får det servert med teskje. Og så tenker jeg at de jeg skal snakke til, og kanskje styrke troen til, kommer til å leve i en helt annen tilværelse. Kan jeg i det hele tatt snakke til dem? Jeg er midt i kristenbobla, de er i verden...

Vi hygger oss

Gårsdagen stod i de eldres tegn. En hel turné blant alle kommunens eldresenter var planlagt. Så hadde Kathrine prest lest i avisa at de hadde fått omgangssyke på det ene, og det ble fort avgjort at det ikke var behov for noen andakt den dagen.

Men til Dovreheimen og Høvågheimen skulle vi. Begge disse er hyggelige steder med små serviceleiligheter der de bor for seg selv, og et senter der det er kafeteria, felles aktiviteter og rom til de som trenger litt mer hjelp. I Dovrehei borettslag har alle veranda og utsikt. På Høvågheimen har de en fin hage med trær, benker, hønsehus og snart en liten foss.

På Dovreheimen var det en gjeng på ca. 15 mennesker som møtte oss i ei lita stue. En av dem hadde ansvar for organiseringa. En annen tok ganske mye ansvar. Det var en sprek kar som er med og organiserer nesten alt av eldrearbeid i Lillesand, tror jeg. (Han hadde nesten ikke tid til å komme på andakt, for det var jo eldretrim og seniordans og hyggetreff og styremøte...) Vi hadde med oss Tim kantor, og Ida holdt andakt. Margareth hadde sagt at vi skulle hilse på alle når vi kom til noe slikt, og det var en god idé. Jeg småpratet litt med mange, og siden vi sa navnene våre, var det lett å starte samtalen med å snakke litt om navn. En navnesøster traff jeg også. Noen hadde kanskje noen i slekta som studerte teologi, andre hadde en brukket lårhals, eller fortalte om kristent arbeid de var med i. De var ivrige på synginga, og det var ikke alle som trengte ark for å huske teksten på salmene. Tim bestemte seg litt i farta for at han ville synge en sang, og det ble godt mottatt. Han måtte bla fram en til før han fikk slippe av gårde.

På Høvågheimen skulle vi på menighetens hyggetreff. Ida er blitt forkjøla og fikk lov å dra hjem til Arendal og holde senga. Det er det frivillige og ansatte fra menigheten som arrangerer. Det er et litt større arrangement med matservering. Det var pyntet med hvite duker og blomster, og noen frivillige hadde smurt snitter til alle med laks og eggerøre, reker m.m., og det var bakt bløtkake. Roald organist spilte, Signe som er diakon og administrativ leder i menigheten, ledet, og jeg viste litt bilder fra Israel og fortalte. Vi sang noen sanger med litt fart og litt klapping, og A ram sam sam slo virkelig an. Salmer og vårsanger var det også. Vi spiste, og til slutt holdt jeg Idas andakt. Det var litt interessant å holde en andakt jeg ikke hadde skrevet selv, men en erfaring å ta med seg. Fadervår på gamlemåten hadde vi pugget på forhånd, og så var det velsignelsen til slutt.

Også her satte jeg meg fore å hilse på alle - selv om det var 40-50 mennesker der. Det var utrolig koselig. Noen hadde fått besøk av slektninger, og det var også noen ansatte der. Så var det en god venninnegjeng på den ene enden av bordet som var riktig pratsomme. Og på det andre bordet satt det to gubber og pratet og lo og hadde det så artig. Jeg er imponert over hvor raskt jeg fikk kontakt bare ved å hilse. Det betyr vel at de setter pris på at noen kommer og snakker til dem! Noen holdt hånda godt og lenge, og noen kom med fortellinger fra krigen, ungdommen, om kona eller mannen som de hadde mistet, om hvordan det er å bo på Høvågheimen, eller om hvordan kaka smakte. Ei var litt forferdet over at jeg ikke spiste reker, og tolket det slik at vi ikke fikk reker i Bodø. Jeg spiste jo heller ikke så mye - i motsetning til mange andre der hadde jeg spist middag like før...

Det virker på meg som om det skjer en del bra for eldre her. Noen bodde hjemme, men satte veldig pris på å kunne komme til kafeteriaen og spise middag. Når en ikke kan kjøre bil er det ikke så lett å komme seg på butikken her i Høvåg. Det blir å ta bussen. Det virker også som om det skjer litt (som nevnt seniordans osv.), og i dag skulle det være konsert. Samtidig er det nok mange som er ensomme og kunne trengt litt besøk. Noen andre vi snakket med, fortalte at når slektningene kom på sykehjem, fordelte de dagene mellom seg slik at den som var der fikk besøk hver eneste dag. Det er forbilledlig!

Mandagsfri - nesten

Det er mandag, uka er i gang, og det er fridag. Noe merkelig som det sikkert tar litt tid å venne seg til. En fin dag til å sove lenge, gjøre litt husarbeid, sykle en tur og kanskje jobbe litt også.

Jeg har prøvd å skrive tale til begravelse, noe som har vært ganske vanskelig, men også fint. Jeg har gått litt nede ved sjøen og sett og tenkt store tanker om evighet og liv og død. Vi har også vært på sørgesamtale, og jeg har skrevet et utkast til en minneord til neste begravelse. Det er ikke så lett det heller - et helt menneskes liv, og så er det ikke så mye en skal si. Litt om livets begivenheter, hvordan familien husker en, hva en trivdes med i livet og til slutt hvordan en sovnet inn.

Hva skal stå i ditt minneord?

Barnas påskefest

I dag har vi feiret oppstandelsen! Det var en livlig gudstjeneste med mange barn og liv og røre.

To barn ble døpt - tvillinger.

Tre kvinnelige prester (dvs. presten, Ida og meg) spradet rundt i sine hvite kjortler.

Vi fikk høre barnekoret Miniklang synge.

Vi hørte historien om kvinnnene som kom til grava og om Emmausvandrerne. Her var konfirmanter, barn fra barnekoret, en kirkevert, en mor og en ansatt med - litt på sparket. Kostymene fra julevandringa ble lagt opp med sikkerhetsnåler for de som trengte det, og så var det bare å kjøre i gang. Jeg og Ida var fortellere. På slutten av fortellinga ble Jesus usynlig, og da passet det fint å fortelle at Jesus er vår usynlige venn. Det har nemlig barna på "påskeskolen", et kurs som 6-åringer kan gå på som en del av trosopplæringsprosjektet, fått ei bok om. De var også framme og sang og fikk diplom.

Vi samlet inn penger til et barnehjem i India som støttes av ei dame fra bygda (se www.homeforchildren.no) og som det er stort engasjement rundt - "Klaras barnehjem".

Etterpå var det bønnevandring. Elementene fra skuespillet gikk igjen - den tomme grava var fint laget til, man kunne tenne lys for barnehjemmet, få brød og druer ved bordet som disiplene og Jesus spiste ved i skuespillet, tegne tegninger og skrive brev til Jesus. Alle fikk nemlig utdelt en konvolutt, ark og penn ved inngangen.

Alt i alt en fin gudstjeneste.

Og la oss fortsette å feire påske helt til pinsa kommer!

Prestegården - forfallen rønne eller nyoppusset skjønnhet?

Prestebolig er jo et interessant tema. Ikke bare skal man altså ha et yrke, en kjole, et tau, en plastdings rundt halsen, en rolle og et sett med forventninger, hus skal en også ha. Spørsmålet er om det er bra å få tildelt en bolig og slippe å tenke på slikt, eller om det er dumt å ikke komme inn på boligmarkedet. Det kommer selvsagt an på standarden. Her i Høvåg har prestegården forfalt lenge, og det var vanskelig å få pusset opp selv de verste tingene. Men før det nye presteparet kom, fikk boligen en skikkelig overhaling. Det er et stort og fint hus med mange rom, riktig bibelsk. På bildet er forresten den gamle presteboligen i Høvåg. På et tidspunkt regnet det inn i sengene, og det måtte bygges nytt. Så begynte det jammen å regne inn i sengene på den nye også, så da ble den gamle pusset opp. Nå bor kirketjeneren i den gamle.

I tillegg til å besøke prestegården og en ivrig liten krabat som fikk alles oppmerksomhet (prestesønnen på 16 mnd), har vi tenkt på hva vi har lyst til å lære imens vi er her, og jeg har allerede blitt kjent som hun som vil være med på alt som har med begravelser å gjøre... Det er ihvertfall det som er mest fremmed, og veldig interessant. Minneordene, for eksempel. Hva husker vi, hva sier vi, om en hel persons liv? Vi spør de gjenlevende om å fortelle om livet til den døde, men hører ikke på livshistorien til de som lever. Kanskje skulle en hatt en runde på eldresenteret og tatt fyldige notater, så fikk en førstehånds kilder. Samtidig er kanskje minnetalen mest for de som er igjen. Det er deres inntrykk og minner.

Ellers har vi laget en bønnevandring til barnas påskefest på søndag. Temaet er oppstandelse og at Jesus er vår usynlige venn. Som vanlig prøver jeg å lage en vri på alt mulig. Så i stedet for å skrive bønnelapper skal vi nå skrive brev til Jesus, med konvolutt og det hele. Vi skal også ha den tomme graven med lystenning og et måltidsbord. Dramastykket går da igjen i bønnevandringa, så det blir bra. Det er artig å se at kreativitet har god plass i gudstjenesten.

Nå er det helg, noe som kanskje burde bety at en er ferdig med alle forberedelser til søndag og tirsdag, så en kan nyte den litt oppdelte helga - men slik er det ikke. Rutiner får en kanskje etterhvert, men helt forutsigbart blir det nok aldri. Ihvertfall er det fint å kunne komme hjem til en fin prestebolig. I mitt tilfelle en leilighet i første etasje med 70-tallstapet og havutsikt. Kan ikke klage på det heller.

Babyer og en løpende prest

Det er et herlig syn å se veilederen vår løpe - i presteskjorte og med stor gravid-mage - mellom konfirmanter, sørgesamtale og henting i barnehage. En prestehverdag er vel mer eller mindre uforutsigbar, og det hender man må endre en avtale, ringe barnehagen og kjøre avgårde. Kathrine er flink til å gå inn i ulike situasjoner med stor trygghet. Det er fint å se at det går an å kombinere det å være prest og mor.

Vi har jo også vært på babysang - omgitt av syngende mødre og leende/gråtende/lekende babyer i ulike størrelser. En kunne bli babysjuk av mindre - men er ikke helt der, kjenner jeg. Kanskje like greit. Babysang virker som et fint møtested som samler både de som går i kirka til vanlig, og de som ikke gjør det.

Så var det konfirmasjonsundervisning for noen som hadde vært litt borte og måtte ta igjen, bare 2 stk, så i stedet for å øve på dramastykket vi skal ha på søndag, fikk de se en Jesus-film. Forøvrig en litt merkelig film med noen interessante vektlegginger, men helt ok. Det gir jo noen bilder til fortellingene.

Det er vårlig og vakkert her ved havet - tror jeg tar meg en tur ut!

Andre dag - kreativitet på løpende bånd?

Ny dag i Høvåg.

Jeg bor jo ytterst eller innerst uti en fjord et sted (har ikke helt oversikt enda), og i morges ble jeg litt forvirra av å ta Høvågruta (bussen). Det var jo ikke noe busstopp her, så skulle jeg gå to kilometer til busstoppet? Eller bare satse på å hoppe og vinke? Jeg fulgte som vanlig min kvinnelige intuisjon, og bussen stoppet. Etter et noe traumatisk (neida) bussbytte var jeg på plass i Høvåg kirke.

Der ble vi vist rundt i kirka av kirketjeren, Ketil. Han snakket blant annet om at plassen der kirka lå var sentrum i bygda. Mange stusser over dette utsagnet, sa han, for det er jo ikke her butikken ligger. Men: dette var stedet for kirke, prestegård og lensmann. Dessuten er kirka bygd ved et gammelt tingsete. (Han mente på at den kan ha vært bygget så tidlig som 1080.) Og selvsagt med god tilgang for båter. Båtleia er hovedgata her i bygda.

Kirka er forøvrig T-formet, noe som er litt uvanlig. Det er vel fordi den ble bygget ut innimellom. Gabriel Scott vokste opp her, og man kan lese i hans beretninger om forskjellige ting som skjedde her. Kirkene her nede ligner ganske mye, er fra samme tidsperiode. Vi var også i Vestre Moland i dag.

I dag var jeg i bisettelse som observatør fra galleriet, noe som gav meg en litt annen opplevelse. Det var organisten som leste meldinger og spiste matpakke, det var å bare sitte og se og tenke litt på andre ting og ikke være så midt i det. Jeg tok flittig notater, og spurte deretter om ikke jeg kunne bidra med noe mer enn tekstlesing når jeg skal være med i neste begravelse. Så nå skal jeg holde tale... Det ser jeg på som ei spesiell utfordring, og aner foreløpig ikke hva jeg skal si.

Men: jeg har fått klarsignal om at jeg skal jobbe som vikarprest i Bodø i sommer, og det er en fin tanke å ha i bakhodet. Jeg må gjøre mitt beste for å lære og prøve meg slik at jeg kan gjøre disse tingene alene når den tid kommer.

Ellers lurer jeg på hvordan alle disse engasjerte og kreative menneskene kan være så engasjerte og kreative år etter år. Finne på nye ting. Sette av tid til å tenke ut kreative greier. Jeg og Ida tenkte litt på et dramastykke som vi skal prøve å få konfirmantene til å ha for barna. Det er på en måte ikke så vanskelig, og samtidig vanskelig. Hvor høyt skal en sikte, hvor kreativ skal en gudstjeneste være, hvor mye plankekjøring kan det være, skal en bruke andakter flere ganger, når har jeg snakket om mine "hjertebarn" mange nok ganger? Halvor Nordhaug ber oss legge barna i fryseren (og mener antagelig gode ideer som ikke nødvendigvis alltid skal brukes). Det er lett å skrive en preken nå, men er det like lett om 30 år?

Bare lurer.

Og er ellers klar for babysang, konfirmanter, sørgesamtale og vielse!

Første dag - sørlandsgeografi for nybegynnere

Jeg og Ida, min medsammensvorne i praksismåneden, ble kastet rett ut i det. Vi stod tidlig opp og kjørte fra Arendal, der Ida bor, til Lillesand på stabsmøte med staben der. Det gikk i påskeevaluering, noe som blant annet innebar diskusjoner om ulike typer tornekranser, snømåking, om det er best å bestille palmegreiner fra botanisk hage eller den lokale blomsterbutikken, mulig harrytur til Sverige for å kjøpe glutenfrie nattverdsoblater og muligheter for innkjøp av kanon (jeg tror de snakket om videokanon, la oss håpe det).

Vi planla også tida framover, som blir veldig variert - alt fra ekstraundervisning med konfirmanter, barnas påskefest, hyggetreff på eldresenteret, møter og begravelse til gudstjenester med besøk fra vennskapsmenighet i Ukraina og Tro og lys-gruppe. Spennende...

Turen gikk videre til bisettelse i Grimstad. Dette er ei vakker kirke fra 1150. Det var fint, men underlig å sitte der og være midt i andre menneskers sorg.

Til slutt kjørte vi til Høvåg. Her er det vi skal være mest. Dette er ei bygd med 1800 innbyggere. Det virker til å være et aktivt menighetsliv som veksler mellom bedehus og kirke. Blant annet har kirka kontor på bedehuset, de har en felles kalender og ingen konkurrerende aktiviteter. Noen går litt mer her og noen går litt mer der. Vi planla søndagens gudstjeneste, som er barnas påskefest. Det er artig å se hvor engasjerte kirketjenere og organister er i gjennomføringa av gudstjenester både her og i Lillesand.

Så kjørte vi de 7 kilometrene fra Høvåg kirke og bedehus til her vi bor. Her er det kjempetrivelig, alt vi trenger og havutsikt. Ida er i Arendal, og jeg nyter stillheten.

Konklusjonen er at det er mange byer og steder som ligger på rekke og rad i denne landsdelen, at praksisen ser lovende ut med trivelig veileder og alt mulig annet.

Menighetspraksis

I morgen begynner jeg i menighetspraksis i Høvåg menighet, og tenkte å prøve å blogge litt underveis. Følg med:)

Israel

"Gud valgte seg ut et folk og gav dem et løfte om et land og en ny konge.

Det er med en slags ærefrykt jeg lander her. Landet som jeg fra før av kjenner fra flanellografen, fra fortellinger og kart, og som plutselig utspiller seg levende foran øynene mine. Det er landet med den lange og kronglete historien - fra storslåtte tider til krig og elendighet. Et spesielt land - og samtidig et vanlig land. Et land der folk står opp hver morgen, lager mat og går på jobben. Et sted på jorda, et stykke tid i historien. Jorda som Gud valgte å gå på. Her våknet han hver morgen - her gikk han på do, spiste og sov.

Og her er jeg."

- førsteinntrykk fra Israel og notater til ord for dagen på Oljeberget.

Det var spesielt å være i Israel. Mange inntrykk som stadig fordøyes i mine nattlige drømmer. Her er noen flere av inntrykkene som ble skrevet ned:

"Å se kyststripa fra flyet, det vesle, avlange landet.
Ærefrykt når jeg lander, jorda og støvet der Gud gikk, landet han valgte, men som er forfulgt av uflaks.
Ei gruppe gråkledde og gråhårede italienske nonner i passkontrollen.
Varmen som slår i mot oss.
Det eldgamle bokstavene, modernisert og verdsliggjort.
Amerikanske Israelstilhengere som kjøper suvenirer og sier "I'll think of Israel everyday."
En uforståelig, fjern fare som lurer i de fredelige gatene.
Tusener av lys for en og en halv million døde barn.
Afrikanske pilgrimer som synger, danser og ber. De er ikke så interesserte i å høre på guiden. De er kommet til Jerusalem for å prise Jesus.
Ei ung jødisk jente i konsentrert bønn ved vestmuren.
Sabbatsglede blant flosshattene.
Unge gutter med kippaen som ei lita leiv festet med spenne.
Barn som leker på sabbatskvelden.
Utsikten fra Domini flevit-kirka: den gylne moskékuppelen. Stedet hvor Jesus gråt over byen.
Oliventrær, hviskinger fra tusen andakter.
Lukten av røkelse og overdådig pynt i gravkirka. Golgataklippa gjemt bak glass et sted, folk står i kø for å se Jesus grav. Eller bare ei tilfeldig hule. De har med lys som får berøre ei stein fra stedet.
To smågutter som leker med et maskingevær i plast.
Espresso på et gatehjørne, prangende suvenirbutikker med muslimer som selger kors og ikoner.
Kjenne vinden gjennom håret på stranda ved Dødehavet.
Se ørkenen bre seg utover, veldige fjell og tørre sletter og gjetere, en gutt på et esel som gjeter en liten saueflokk.
Noen som vandrer over markene.
En frodig oase.
Spor etter sivilisasjon fra flere tusen år i tilbake.
En tragisk historie som henger igjen i veggene, de som valgte å dø i stedet for å tape.
Bålet på stranda ved Gennesaretsjøen.
Vi har vært her før.
Vi har vært på disse stedene, lest disse navnene, opplevd alt dette. Derfor er det også vårt. De er også våre steder.
Vi har vært her før."