Prestegården - forfallen rønne eller nyoppusset skjønnhet?

Prestebolig er jo et interessant tema. Ikke bare skal man altså ha et yrke, en kjole, et tau, en plastdings rundt halsen, en rolle og et sett med forventninger, hus skal en også ha. Spørsmålet er om det er bra å få tildelt en bolig og slippe å tenke på slikt, eller om det er dumt å ikke komme inn på boligmarkedet. Det kommer selvsagt an på standarden. Her i Høvåg har prestegården forfalt lenge, og det var vanskelig å få pusset opp selv de verste tingene. Men før det nye presteparet kom, fikk boligen en skikkelig overhaling. Det er et stort og fint hus med mange rom, riktig bibelsk. På bildet er forresten den gamle presteboligen i Høvåg. På et tidspunkt regnet det inn i sengene, og det måtte bygges nytt. Så begynte det jammen å regne inn i sengene på den nye også, så da ble den gamle pusset opp. Nå bor kirketjeneren i den gamle.

I tillegg til å besøke prestegården og en ivrig liten krabat som fikk alles oppmerksomhet (prestesønnen på 16 mnd), har vi tenkt på hva vi har lyst til å lære imens vi er her, og jeg har allerede blitt kjent som hun som vil være med på alt som har med begravelser å gjøre... Det er ihvertfall det som er mest fremmed, og veldig interessant. Minneordene, for eksempel. Hva husker vi, hva sier vi, om en hel persons liv? Vi spør de gjenlevende om å fortelle om livet til den døde, men hører ikke på livshistorien til de som lever. Kanskje skulle en hatt en runde på eldresenteret og tatt fyldige notater, så fikk en førstehånds kilder. Samtidig er kanskje minnetalen mest for de som er igjen. Det er deres inntrykk og minner.

Ellers har vi laget en bønnevandring til barnas påskefest på søndag. Temaet er oppstandelse og at Jesus er vår usynlige venn. Som vanlig prøver jeg å lage en vri på alt mulig. Så i stedet for å skrive bønnelapper skal vi nå skrive brev til Jesus, med konvolutt og det hele. Vi skal også ha den tomme graven med lystenning og et måltidsbord. Dramastykket går da igjen i bønnevandringa, så det blir bra. Det er artig å se at kreativitet har god plass i gudstjenesten.

Nå er det helg, noe som kanskje burde bety at en er ferdig med alle forberedelser til søndag og tirsdag, så en kan nyte den litt oppdelte helga - men slik er det ikke. Rutiner får en kanskje etterhvert, men helt forutsigbart blir det nok aldri. Ihvertfall er det fint å kunne komme hjem til en fin prestebolig. I mitt tilfelle en leilighet i første etasje med 70-tallstapet og havutsikt. Kan ikke klage på det heller.