Må jeg velge side?

1. juledagsgudstjenesten er en av årets fineste gudstjenester. Det er høystemt, trompetspill, finklær og en ro over alle - huset er vaska, pakkene er åpnet. Ungene har de mjuke nyjulegavene på. Kirka har en litt annen forsamling i seg en dagen før - og presten tør å snakke om trua si. Sånn var det i hvertfall i Tverlandet kirke i dag.

Annerledes er det å lese avisa og høre folk snakke om kirkesituasjonen. Og enkelte har begynt å snakke som om det var to fløyer i kirka nå. To motsetninger, som jobber for forskjellige mål og ser helt annerledes på tingene. Enten er en konservativ, Jesus-fokusert og liker sangen "Jeg har en venn som har gitt sitt liv", ellers er en liberal, samboer, og mer opptatt av liturgi og kirkekunst enn av Jesus og Bibelen.

Det er alvorlige spørsmål som er oppe - dyptgripende og vanskelige. Noen tror så høyt om seg sjøl at de har funnet svar på tingene. Har man valgt side, har man funnet svaret, liksom. Men det som rører seg er vanskeligere enn som så. Hvordan møter vi de eldgamle, livgivende tekstene, når vi også må møte livet med alt det rommer? Hvor går balansegangen mellom at vi tror vi kan styre med eget vett og legger bort visdomsordene, og at vi blir så regelbundne at vi glemmer menneskene og kjærligheten som Jesus lærte oss? Hvordan kan vi sitte og diskutere og krangle om hva som krenker menneskeverdet? Hvordan kan vi gå snarveier fra tekstene som vi bygger tro og liv på, og velge lettvinte løsninger? Nei, slik kan vi ikke drive på.

Trua er full av spørsmål som er for vanskelige, og det er fristende å skyve dem unna - enten ved å ikke snakke om dem eller ved å velge standpunkt og kjempe for det. Men det handler mye om å gå inn i kampene - og ofte er vi så heldige at vi kommer levende ut derfra, med undring i blikket; trua er der fortsatt. Det er det store mysteriet om ungen som ble født i en stall og som drog Peter opp av vannet når han tvilte; det er han som holder trua i oss oppe.

Jeg vil ikke velge side; og jeg tror ikke det finnes en kamp mellom det ene og det andre laget. Vi kjemper alle med oss selv og med de store spørsmålene; og med Gud, og hvem han er. Vi har et felles mål: lovprisninga, forkynnelsen, fellesskapet. Vi kan ikke kreve dyp teologisk refleksjon av hvermann slik at en må velge etter teologi når en skal flytte på seg, eller når en skal møte folk og bli venner, eller be og feire nattverd sammen.

Vi må holde fast på det Luther lærte oss om hvor viktig Bibelen er og på det Jesus lærte oss om hvor viktig mennesker er. Så har jeg ikke noe svar på spørsmålene, jeg heller, men jeg er villig til å gå inn og kjempe med dem.

Høsttur til Snellingen

Jeg og Astrid var på tur til Snellingen. Det var en kjempefin tur, helt fram til jeg fikk feber...Her er noen bilder.

Høststemning




Vi koste oss i sola!



Snellingshøgda




Astrid Askeladd




Vi prøvde å lære oss noe om sopp...



Vi fant lite sopp, men mye tyttebær.



Felles bål med de andre gjestene på hytta


Takk for turen, Astrid:)

Bading

(Jon André tok dette på turen til Nordmarkskapellet.)

Jeg kan ikke noe for det, men jeg elsker å bade.
Det er noe med følelsen av vannet mot kroppen. Det kalde, våte vannet som kommer som et sjokk. En følelse av å bli røsket ut av den vante tilværelsen. Og så er det så behagelig etterpå, å komme opp, forfrisket, bli tørr, ta på klær igjen.

Topp 10 badesteder:
1) Brygga på sommerhuset på Herøy. Den er bare så fin og tilgjengelig. Jeg står opp, og nesten i søvne tar jeg på badetøy, tar med håndduk og et par sko, ute er det vind, morgen, jeg hopper fra båten, det er iskaldt og salt og sjokkerende, jeg kommer meg opp så fort som mulig, og springer inn mot huset, det lukter Herøy, barndom, jeg dusjer, og på kjøkkenet er det frokost og kaffe.



2) De nærmeste badeplassene er alltid de beste. 5 minutter på sykkel, og jeg er i mi ega paradisbukt, med iskaldt brakkvann, en stupbratt fjellvegg, ei lita øy man kan svømme til og ei man kan ligge og sole seg på, og bruset fra elva i bakgrunnen. Av og til har jeg stoppet med bilen på vei hjem fra jobb og tatt et nattbad, helt uforstyrret.

3) Vi har en hemmelig kulp i skogen. Den er liten, fire meter dyp, steinbunn, tilhørende foss, et fint sted å hoppe fra og fin temperatur. Kan det bli bedre?

4) Jeg fant en fjellbekk på Hardangervidda en gang. Det var minusgrader, snø, og jeg hadde ikke håndduk eller noen plass å gå inn etterpå. Men vannet så bare så fristende ut...

5) Trollvann. Det er faktisk i Oslo, man må sykle opp en kjempelang oppoverbakke, det er et fint sted, og deilig å trille ned til byen etter å ha svømt litt rundt i dette nesten litt for tempererte vannet.



6) Fjæra i Ålesund. Fordi det bare er sånn. Den er full av skrot og gammelt treverk. Der tok jeg min første svømmetur.

7) Gangvatnet. Langt ute på Straumøya ligger det idylliske lille vannet som har de beste badetemperaturene om sommeren.

8) Mjelle. Vakker, langstrakt sangstrand, og med Mjelle-sangen i bakhodet springer jeg gjennom bølgene.

9) Sandhornøya. Samme greia, bare uten sangen.


10) Bare for å late som jeg er tøff så sier jeg: mellom isflakene på Svalbard. Jeg og Anki ville bade, men alle synes vi var kjemperare og vi måtte virkelig overtale dem til å vente på oss. Vi gjorde det bare for å ha gjort det, men det var deilig...:)

Morgenstunder

Byen våkner sakte.
Stråler av sol siver inn gjennom vinduene.
Biler suser forbi, en gammel mann lufter bikkja og smiler til en nabo som går morgentur.
Nede på kiosken har eieren akkurat låst seg inn for å gjøre klart til en ny arbeidsdag.
Det er mer stille enn vanlig, lydene blir stadig flere. Lufta er rå, kald, det begynner å bli høst, joggerne må ha treningsjakke på og jeg tenker at jeg snart må finne frem vottene.
I Frognerparken er turistene på plass, russere, amerikanere, parken er alltid åpen, og man må jo få med seg mest mulig, så hvorfor ikke begynne her. De tar bilde på bilde, som om de må fange dette øyeblikket, som om statuene når som helst kunne reise seg å gå, glemme det de gjorde, ei kvinne som holder et barn, et kjærestepar som leker, en gutt som ser tomt ut i lufta.
Jeg blir andpusten fra trappene opp til Monolitten.
Jeg drikker vann fra drikkefontena ved Sørkedalsveien.
Kafeene har åpnet. Kaffe er stikkordet. Sitte på fortauet en lørdags morgen med kaffe og avis. De ser fredfulle ut. De har pause fra alt.
Snart åpner butikkene i Bogstadveien. Unge jenter, voksne jenter, kjærestepar, menn, eldre, barnefamilier, de har bankkortene klare og håper de finner akkurat det de må ha. Skruer, brød, kjoler.
Trikken kommer.
Det er morgen i Oslo, en morgen som skal bli dag, en dag som alle andre dager, som begynner, varer, tar slutt.
Snart skal byen våkne på nytt.

Oss gamle studenter

Heldigvis er jeg ikke ny student - så er det bare 1000 ting og ikke 10000 å ordne og fikse før man kan få kommet i gang, satt seg ned for å lese.

Jeg blogger litt på mfstud.blogspot.com - her er en smakebit...

Guide til ditt sosiale liv på MF

MF-studenter varierer veldig i forhold til hvor stor del av sitt sosiale liv de har på MF. Dette strekker seg over et stort spenn, og kan svært generalisert settes opp slik:

0 – Eksamensstudentene Disse menneskene opplever MF som helt uinteressant på både et faglig, sosialt og åndelig nivå. De dukker opp på eksamen med en viss forvirring i blikket, skuler på eksamensoppgavene med et blikk som kan få enhver til å lure på om de egentlig skulle vært oppe til eksamen i japansk poesi, bananfluens parringsritualer eller skalabruk i 1900-tallets samtidsmusikk, for så å skrible ned ei halv side svada og gå. Si gjerne hei og smil, men ikke forvent noe svar.

1 – Pendlerne - Dette er gruppa studenter som bor svært langt fra MF, og som bruker mesteparten av tida si på en forslitt, men blomstrende ungdomsklubb i ei lita bygd på landet, kjører hundespann, traktor eller har barn. De setter seg på toget, går inn til forelesning, tar sirlige notater, for så å forsvinne uten så mye som en kaffekopp. De sier ikke nei takk til en hyggelig samtale i pausen, men da gjerne helst om ungdomsklubben, hundene, traktoren eller barna.

2 – De litt for kule - Denne gruppa går både på forelesninger og sitter på lesesalen. De synes likevel det er nokså uinteressant å få venner på MF. Derfor tar de gjerne med seg et par stykker som egentlig går på sykepleien eller lærerskolen, som bidrar til et mangfold av lesestoff i et ellers ensformig faglig univers. Ingen grunn til å få sjokk hvis det skulle dukke opp bilder av rare sykdommer eller – enda verre – noe så fjernt som regnestykker – mellom pultene fulle av Kvalbein, Henriksen og Bibelen. De konverserer litt innimellom, men synes det er mye kulere å være sammen med vennene fra Storsalen. De gjør et nummer ut av å overse plakatene fra Miljøutvalget.

3 – De klikkete - Disse menneskene trives godt på MF og kjenner en del av menneskene rundt seg. De liker å spise lunsj i kantina, som oftest med en fast gjeng. Dette er folk de har studert med siden de var nervøse og uvitende KRL-studenter, og de ser ikke noe særlig poeng i å bli kjent med noen nye. De er likevel hyggelige hvis du prater med dem. De kommer gjerne på Miljøutvalgsarrangementer, og henger gjerne i Vidar Leif, men bare hvis de kjenner noen der fra før.

5 – De sosiale – Disse hyggelige menneskene vil gjerne bli kjent med alle og enhver. De har mange venner på MF og får aldri lest fordi de alltid møter noen på vei til lesesalen. De kan sitte i timesvis og prate i kantina, og glemmer gjerne å gå på forlesning. Det gjør ingenting, for de synes de lærer like mye av samtalene de har. De går bort til de som sitter alene og tar dem med i gjengen. De elsker middagsquiz, andaktene i kapellet og å spille foosball i Vidar Leif kafé. Du kan regne med at de sitter i enten Miljøutvalget, studentrådet eller står på stand for MF.

6 – De ekstreme – Dette er studentene som er på MF hver dag, drikker store mengder kaffe og går i tøfler. De kjenner alt fra professorer til vaskedamer, de snakker med alle de møter, de leser avisen, trener, dusjer, spiser, slapper av, leser og har gjerne også en deltidsjobb på MF. De spiser alltid middag i kantina og kan gjette hvordan maten kommer til å smake. Deres høyeste drøm er å havne i glass og ramme på Auditorium I. De kommer aldri til å slutte på MF, men ende opp som doktorstipendiater, lærere, professor, direktør, prorektor og rektor. Når de pensjonerer seg går de inn i en dyp krise og låser seg inne på hvilerommet og nekter å gå ut før de får tilbud om å begynne på grunnstudiene på nytt.

Evaluering av huleboertilværelsen

Siden dette er et relevant tema for mange mennesker, vil jeg her gi en liten evaluering av hvordan det er å bo helt alene.

Når man bor alene....

det er så utrolig deilig og stille...
du kan vandre rundt i hva du vil...
gjøre hva du vil...
vaske når du vil...
spille musikk tidlig om morgenen...
badet er ledig...

...men det er ingen å fortelle til,
eller henge litt med,
eller spørre om ting.

Når man bor sammen med noen....

...irriterer man seg over småting
...må man koordinere vaskinga...
...kan man ikke alltid gjøre akkurat det man vil når man vil det...
og badet er kanskje opptatt.

Men samtidig kan man ha det ganske hyggelig sammen.

Så oppsumerende vil jeg si at det er fint å bo alene, og jeg kommer nok til å gjøre det igjen. Men samtidig gleder jeg meg til å bo sammen med andre igjen.

Jeg er glad i vinteren, men....

En halv vannmelon som veier 3 kilo.
Flip-flap-sko.
Feriepenger.
Begynne å bli brun.
Kjøle ned med en svømmetur i Trollvann etter å ha syklet en halv time i oppoverbakke. Kveldssol, en gutt som roper på pappan sin, for kom og se! ROMPETROLL!, suse nedover bakkene med deilig følelse i kroppen.
Frysern full av is og cheesedoodles i skapet.
Blomstrende hage.
Shorts.
Vasse i Akerselva mens alle ser rart på meg.
Ligge henslengt i gresset og lese høyt for meg selv på gresk mens alle ser rart på meg.
Tenke på at det snart er ferie og planlegge sykkeltur.
Gå barbeint.


Jeg sier ikke mer.

(..bildet er tatt av Maia )

Oslo vs. Bodø

Jeg prøver så godt jeg kan å like Oslo. Dessverre er jeg nok oppdratt til å det motsatte: ...Vi irriterer oss over at byen alltid virker å være sentrum av universet, og at mediene alltid fokuserer på dette. Vi fryder oss på når det er dårlig vær i Oslo, og ler av Oslofolkene, som KLAGER over litt DUSKREGN!

Det er en by. Den er kjempestor i norsk sammenheng og bitteliten i verdenssammenheng. Det er noe bråkete og travelt over den. Alle blir anonyme i folkemengden. T-banen suser under jorda. Folk ser rett gjennom deg. Jeg kjenner ikke gatene, stedene. Det er så mange muligheter, men du drukner i dem: Liten vits å ha 20 kinoer hvis du aldri kommer deg avgårde likevel.

I Bodø er det lettere. Vi stikker på kino og ser den filmen som går, vi får det med oss når det er en bra konsert, vi vet om de beste kafeene og velger den vi vil gå på akkurat der og da. Naturen er liksom nærmere, man kommer seg lettere ut.

Dessuten... hjemme er det ingen lesing og ikke noe mas. Hjemme har jeg ferie og er totalt uansvarlig. I Oslo er det sabla stress bestandig. Hjemme er det pizza på lørdag og fortsatt lørdagsgodteri, selv om vi egentlig er for store. I Oslo er det lesing og atter lesing....




Men.."nå har også jeg bestemt meg for å gå nøye gjennom alt fra begynnelsen av og skrive det ned for deg i sammenheng, ærede Teofilos". Og jeg fant 14 bra ting med Oslo...

1) Gå langs Akerselva. Ligge henslengt i en park...
2) Gå på ski i knitrende kulde og komme inn på ei skistue og drikke en varm kopp kakao og skravle i to timer
3) Muligheten (den ubrukte, sådan) til å gå på teater, museer og gallerier (jeg har jo vært på Fram-museet, og en dårlig versjon av West Side Story)
4) Innvandrerbutikkene, med rare lukter og trivelige folk.
5) Å sitte på den skranglende gamle trikken opp til Ljabru.
6) MF - det er jo derfor jeg er her, så...
7) Universitetsbiblioteket (det er så veldig bibliotek-aktig der)
8) Obs på Løren. Der har de alt.
9) Kattesporet i sementen utenfor huset mitt.
10) Lageret i Vestre Aker kirke med spor etter 30 år med barnearbeid - og alt man trenger for en vellykket søndagsskole. Generelt sett kirkekaffe i Vestre Aker.
11) G3 i Storsalen og Taizébønn i Paulus kirke - fine steder å finne ro.
12) Fint vær. Det regner seriøst lite her.
13) Gratis overnatting på DNT-hyttene i marka for ungdommer
14) Det er lett å komme seg bort herfra...:)

Konklusjonen er: Jeg forsøker å trives så godt jeg kan! Heldigvis er det noen trivelige mennesker her. Og så er det jo stadig vekk sommerferie. Som jeg skrev da jeg ventet på flyet sist jeg var hjemme:

"Det er så mange steder vi kunne ha reist, men vi reiser alltid hjem. Til det samme stedet, huset, dørkarmene, et minne fra den hvite grusen utenfor huset, en kjølig junikveld der alle ordene vi har lengtet etter å si, endelig sies, og senere, et stille farvel. Hjem til ungdommene som var barn sist, og barna som var små sist og nå er store. En skogssti du kjenner, brølene fra en fotballkamp som nå er forsvunnet inn i fortida. Vi reiser hjem til disse menneskene og hundene som vi tross alt har delt livet med. Vi blir små, vi blir barn igjen og vil bare ligge under dyna og krølle oss sammen og ikke ta noe som helst ansvar. Flyplassen, sikkerhetskontrollen, de tause vaktene med rak rygg, blir en vane, og vi tenker, kanskje hadde det vært fint med en tur til Roma, ei påske på Hardangervidda, eller lese litt, men vi reiser hjem. Klarer ikke å slippe tanken på at vi fortsatt bor der, at vi har ei seng, ei halvlest bok på nattbordet, den smørtypen vi liker i kjøleskapet, og vi vet hva knottene på fjernkontrollen er, selv om symbolene er utslitt. Vi trenger å høre hjemme et sted. Hyblene og rommene og leilighetene og kollektivene er bare upersonlige sammenlignet med denne terassen, ullgenserne i skapet og gummistøvlene i gangen.

Jeg gleder meg til å komme hjem...

I vårres tid

Det er rart å tenke på at det har vært noen lenge før oss. At det hele startet en gang.

Der stod de, menneskene. I en verden. Hva skulle de ta seg til? Hva var det første de tenkte på?
De så kanskje litt rundt seg. De ruslet kanskje litt rundt. Dagene gikk. De skjønte at de måtte spise for at det ikke skulle gnage i magen. De ble våte og flyttet inn i ei hule. Noe sånt. Stadig flere behov meldte seg, og til slutt fant de opp internett.

Det er rart å tenke på at alt var annerledes for ti år siden, at verden var en annen da jeg ble født. Den gangen kunne man finne en tiøring og gå på kiosken og kjøpe et drops for den. Den gangen sydde mamma pappas skjorter, og leiligheten vår hadde ikke bad. Hva skulle man vel med det?

Den gangen måtte man gå i banken og betale regninger. Hvordan fikk man tid til det? Hvordan kjøpte man egentlig flybilletter? Tenk så mye tid man brukte på å slå opp i telefonkatalogen. Og hvis man ikke var hjemme, kunne ingen få tak i en. Ganske deilig må det ha vært. Ingen spurte "hvor er du?" eller "hva gjør du?" når en snakket i telefonen. Det var jo ganske opplagt at en var i gangen og at en drev og snakket i telefonen.



Da jeg var liten hørte jeg på kassett, og vi laget egne radioprogrammer hjemme på kjøkkenet. Vi har én film fra da jeg var liten. Pappa hadde nemlig et smalfilmkamera, men filmruller var så dyrt at han bare har noen veldig få filmer. Jeg har bare sett den et par ganger, fremviseren er nemlig ødelagt. Men det er dyrebare, vakre minutter med en toåring som leker på en lekeplass.

Det er rart å gå rundt i fotsporene til de som har levd før oss. På husmannsplassen til oldeforeldrene mine på Tilrem. Der de sleit dag ut og dag inn for maten, for livet. Mat i dag. Mat i morgen. Leve. Var de lykkelige? På den ene sida kan man tenke: De må ha vært lykkelige. Alt var så enkelt. Ikke så masete og fullt av informasjon som i dag. Viktige verdier, familie, samhold, vente på han far som e på havet, melke kua, arbeide for bonden så vi får bli her. På den andre sida: De hadde lengsler, drømmer om et liv uten strev, drømmer om å eie si ega jord, lengsel etter en svunnen kjærlighet som hadde reist til Amerika, kunne alt vært annerledes? Når de hadde stoppa ullundertøyet så mange ganger at det ikke var mer igjen av det opprinnelige stoffet, hva tenkte de?



Det er rart at Gud kom til jorda i ei spesiell tid og et spesielt sted. Som kristne går vi hele tida og forholder oss til akkurat dette øyeblikket i verdens historie. Jeg husker kristendomstimene på skolen der vi alltid skulle tegne fra Bibelen. For hvordan så klærne deres ut? Var klærne brune? Hadde de langt hår? Og stadig går vi og nesten eksisterer i denne tida, forsøker å forstå hvordan de tenkte, hvorfor de gjorde det de gjorde og sa det de sa. Gud valgte akkurat denne tida. Kanskje var det lurt. Dagens medieflom hadde ikke gjort seg særlig godt. Samtidig hadde det vært kjipt om vi bare hadde et par steintavler eller noe. Nå har vi solide, historiske kilder som samtidig gir rom for utrolig mange spørsmål og til dels krangling.

Og alt det som skjedde for så lenge siden, har samtidig betydning for oss akkurat nå.

"Enn hvis Jesus hadde kommet inn her, akkurat nå," sa Erik Andreassen (i en veldig god tale) på pinsefest i Storsalen i går, "og bedt oss om å følge han. Og vi hadde sagt ja. Hvor ville vi ha måttet gå? Hadde han tatt alle 600 med inn på Tullins og sagt: "Jeg skal ha 600 cappuchino, Judas tar det på kortet"?

I tillegg til å skape latteranfall i salen, utfordret Erik oss i forhold til hva det vil si å følge Jesus. Jesus utfordret menneskene i sin tid til å følge ham. Hva vil dette si for oss? Vi er i vår tid - og må forholde oss til det. Hva betyr det egentlig å følge Jesus i dag? Hvordan kan vi fortelle om Jesus - i vår tid?

Skogen kaller

Det er eksamenstid, og Oslos lesesaler er fylt til randen av nilesende, bekymrede, puggende, notatskrivende, nøttespisende, tiskende, hviskende mennesker som burde ha lest mye mer for lenge siden. Hybelen preges av dårlig luft, bøker som flyter, og en nabo som stadig sitter på gårdsplassen sin i bar overkropp og spiller høy, stygg musikk.

Jeg lengter ut.

Til skogen.

Etter å kjenne på været.

Puste.

Hogge ved.

Bade.


Men så har jeg jo satt meg fore å lære å lese det nye testamentet på gresk, og det er ikke bare bare. Det er gloser som skal pugges, verbbøyninger, finurligheter, preposisjoner og det som verre er.

Jeg bestemte meg: Glosekortene mine trenger rett og slett en luftetur, hjernen min trenger rett og slett å få gruble i andre omgivelser, og den norske turistforening har dessuten bestemt seg for å sponse dette. De tilbyr nemlig gratis overnatting på hyttene i Oslomarka til unge medlemmer.

Som sagt, så gjort. Skogen kalte, på internett fant jeg ei hytte som lå passe nært og fikk bestilt plass og sørget for å være mutters alene. Jeg tok med meg litt kjeks og litt kylling, og var i gang. Fjellvang var målet.

Som vanlig når jeg er alene på tur, ble opplevelsen noe strabasiøs. Dette skyldes jo, som bloggens tittel antyder, en anelse mangel på retningssans, avstandsbedømming og størrelsesbedømming, noe som førte til at jeg stadig ikke ante hvor jeg var (et sted midt i skogen, antagelig), for så å oppdage at jeg var nøyaktig der jeg skulle være.

Det må også sies at jeg glemte turistforeningens standardnøkkel hjemme, men en ekstra times sykling (ned - og så opp, opp, opp) er jo bare god trim. Det viktigste er jo at man kommer fram, og det gjorde jeg også. Stillheten senket seg både i sjela og på hytta. Jeg ble litt satt ut av at den var så stor: selv gangen var større enn hybelen min. Så var det stor stue, stort kjøkken og stor sovesal. Jeg ante egentlig ikke hvor jeg skulle oppholde meg, men laget til slutt en liten base foran vedovnen. Det var blitt kveld, så etter litt mat leste jeg litt skjønnlitteratur og la meg i ei god seng.

Det ble morgen, jeg var fortsatt i live og fortsatt på tur. Jeg leste vel og lenge, badet litt, hugget litt ved, hilste på noen sauer, drakk kaffe og hadde det ganske topp.

Seansen ble forøvrig avsluttet med at jeg møtte Maja sent på kvelden for å sove i telt like ved parkeringsplassen på Solemskogen. Vi hadde det koselig og solte oss i tre timer. Da vi var ferdige med det, begynte det å regne. Det er deilig å være ute. Kjenne på været. Få noen utfordringer innimellom. Og ikke minst ro, slik at verbene faller på plass, konsontansammenstøtene stemmer og tekstene får mening.

Når man kommer tilbake fra tur, selv om det bare har vært noen dager, virker sivilisasjonen så merkelig. Det er så mye som er unødvendig og upraktisk. Man må prøve å ikke svette når man sykler. Man kan ikke stoppe og fylle vann i flaska si eller tisse bak et tre.

Tid har jeg, Snellingen er ledig i helga, jeg tror jeg drar av gårde igjen. Skal tro glosekortene mine blir spreke etterhvert.

Reparere ting

Jeg kunne ønske jeg kunne reparere ting.

I vårt samfunn blir jo alt mer og mer komplisert. Før klarte man det meste selv, både hus, klær og mat. Nå må vi til spesialist for den minste ting. Du kan ikke skru fra hverandre klokka eller bilen, det meste er billigere å kjøpe ferdig enn å lage, og tenk så mye tid vi sparer på å bake 1-2-3-kake.

Men én ting gjenstår heldigivis. Sykkelen. Man kan fortsatt skru på sykkelen sin, og de fleste flittige sykkelbrukere har anledning til å få litt skitt på nevene med jevne mellomrom. I stedet for å bruke noen hundrelapper på en overhaling hos det lokale sykkelverkstedet, insisterer jeg: "Æ VIL GJØR DET SJØL". Det har også hittil gått ganske greit; det gjelder enkle ting som å skru av og på hjulene, stramme bremsene og girene og skifte bremseklosser. Det var dermed med en skrekkblandet fryd jeg i dag måtte konstatere at jeg hadde punktert for aller første gang.

Hva gjør man da? Dessverre har ingen lært meg det. Det eneste jeg kunne komme på var en historie om noen som punkterte på en sykkeltur, og måtte gå til en gård for å låne en bøtte med vann, for å finne hullet i slangen. Jeg tror jammen det var Lillebror og Knerten. Så ser man hva man kan lære av bøker. Jeg eier faktisk et sett med lappesaker og tenkte at jeg kunne jo gå hjem og prøve. Jeg var jo 20 minutters sykling hjemmefra, men nektet innbitt å bruke 30 kroner på T-banen, så jeg begynte å gå.

Underveis prøvde jeg å fylle luft i dekket, hvorpå en mann konstanterte at jeg måtte skifte slange. Jeg tok han på ordet og gikk til nærmeste bensinstasjon for å kjøpe slange. På bensinstasjoner har de tydeligvis ikke sånt. Etter å ha trillet langt og lenger enn langt endte jeg på Storosenteret, som er åpent til ni og har en sportsbutikk i øverste etasje. Slange ble innkjøpt og et slags redskap til å ta av dekket med.

Dessverre greide jeg det ikke. Jeg gjorde virkelig et ærlig forsøk. Jeg ble svart både her og der og brukte alle mine krefter, men det var nok teknikken som manglet. Tafatt gikk jeg med hjulet under armen inn på butikken igjen og spurte pent om hjelp. Mannfolket strevde heldigvis litt med å få av dekket, han også, og da han hadde skiftet slange, punkterte den straks, fordi han ikke hadde fjernet årsaken til punkteringa. Men til slutt var den lille spikeren, som utløste alt dette, fjernet, og hjulet kom etterhvert på plass der det hører hjemme.

Det er ikke så lett å reparere ting. Men en dag står jeg kanskje på en øde landevei med et flatt dekk. Hva jeg skal gjøre da er uvisst, men jeg har iallefall litt erfaring å støtte meg til. Og i verste fall får man vel spørre noen eller håpe at det fins et kjøpesenter i nærheten som er åpent til ni...

Stress og glede

Noen ganger fyker dagene så fort forbi, og man føler seg som en tilskuer til sin egen tilværelse. Det mest umiddelbare blir det viktige. Resten skyver jeg langt unna, og samtidig bekymrer jeg meg for det. Egentlig er det ikke nå det gjelder. Den tida vi har lagt bak, oss er avgjørende for hvordan vi gjør det på eksamen. Nå er det bare å repetere. Samtidig krever det egentlig full konsentrasjon, og de tusen andre tingene jeg gjør, burde ikke ha vært der.

Midt opp i alt dette lukter syrinene så fantastisk godt. Innvandrerblomstermannen på hjørnet er like blid dagen lang. I dag fikk jeg en gratis ost. Og i går var det en pusterom dag med 17. mai-steming tvers igjennom. Det fine med 17. mai er at man trenger ikke gjøre noe for å ha det hyggelig. Man kan sitte i ei trapp i bunad og se på livet og spise is. Eller alene på verandaen med søte jordbær og slitne bein.

Så jeg har bestemt meg for å gjøre følgende forsøk på å kombinere stress og glede. Jeg sitter foran skrivebordet. Jeg har tatt inn en syrinkvast og det lukter godt. Jeg pugger uregelrette verb, relativpronomener og 3. deklinasjon-substantiv på gresk og spiser non-stop. Til sammen er det helt ok.

Kom og bli med til søndagsskolen vår!

Jeg gikk på søndagsskolen hele oppveksten min. Søndagsskole er noe folk har mange assosiasjoner knyttet til. Også jeg: perler, hånddukker, flanellograf, tegning, Tore Thomassen-sangen om søndagsskolen, at vi fikk tenne lys og lese tekst i kirka, at vi spilte skuespill, at vi laget bokrull der vi skrev evangeliet om oss selv og bibelvers på gresk. Vi hadde det veldig gøy. Vi fikk lære veldig mange fortellinger - som på en måte kom under huden på meg, ble en del av mitt univers. Senere har fortellingene virkelig fått mening.

Jeg fikk være med å starte opp søndagsskolen i Vestre Aker kirke denne våren. Den har vært nedlagt en kort periode. Vi fikk frie tøyler og haugevis med ressurser, leker og gøyale ting. Det eneste vi manglet var barna. I løpet av noen måneder har vi hatt over 20 barn innom, riktignok - men bare én av dem har vært der flere ganger. Sånn er det - det tar tid å komme i gang igjen. Men søndagsskolen er essensiell for en menighet. Mange barnefamilier vegrer seg nok for å gå i kirka hvis det ikke er noe tilbud til barna. Med godt opplegg tror jeg at søndagsskolen kan bli ukas høydepunkt, og at barna virkelig kan få bli kjent med Jesus.

Å holde på med søndagsskole er uansett en sann glede. Det er farger, leker, rytmer, sanger, små gutter og jenter som hopper på trampoline, klistremerker og Lisa Børud. Noen kommer kjempesjenerte, men etter 10 minutter er de helt i hundre og din aller beste venn. Å forkynne for barn er også spennende. Noen ganger kan det være vanskelig å forklare ting . Det er en grunn til at det er så mange vanskelige ord i teologien. En har behov for å presisere, nyansere. Når en skal si det med enkle ord må en velge dem godt. Skrell av alt, det er back to basic. Det handler om at Gud er glad i oss, og at Jesus er vår venn. Det er fantastisk oppbyggelig å stå foran 5 barn og si det som det er: "Jesus er min venn. Jeg håper at han er deres venn også!" Det er bare sånn det er. Glem bibelsyn, glem båsene, glem kranglinga, konfesjonene, ritualene. Det er dette som er viktig.

Og det er viktig, og tankevekkende, når ei jente spør: "LIKER dere virkelig å være sammen med barn?" "Ja, så klart," sier vi. "Hvorfor er ikke dere på skolen vår?"

Lesesalstanker

De siste to årene har jeg brukt mye tid på lesesalen på MF, fordypet i ei bok eller surfet på internett, betalt regninger eller prøvd å formulere setninger i en oppgave. Lesesalslyder og lesesalstøv. Bøyde hoder og søvnige øyne. Og tenkt: Her sitter vi altså, blir kloke og smarte og lærer det som læres skal. Imens utenfor vinduet bygger de et hus. Da jeg begynte på MF var det bare så vidt påbegynt. Snart stod det høyreist og tungt med et forvirret juletre på toppen. Ting ble heist opp, i heisekraner, og nede ved musikkhøyskolen stod en ung mann med motorsag og hørselsvern. Nå er det ferdig. Av og til tenker jeg at kanskje jeg heller skulle gjort noe praktisk. Jeg kunne virkelig tenke meg å bli snekker. Ta i noe konkret, materialer, redskaper. Eller baker. Kna deigene. Blande rørene. Bygge hus som folk kan bo i, bake brød som folk kan spise. Dessverre er jeg født med bøker mellom hendene og kunnskapstørst i blikket. Hadde det ikke vært for denne trangen til å lære, tenke og skrive, hadde jeg kanskje blitt rørlegger eller syerske. Hvem vet.

"Vi som ikke bygde Norge," skriver Erlend Loe om sin generasjon i boka L. Ja, det er vi det. Vi som har glatt og sart hud, tynne, bleke fingre, og som tror hardt arbeid er å ta ut søpla. Har vi fått til noe er det i beste fall ei godt programmert hjemmeside. Har vi sett noe, er det på TV. Vi har ingenting å skrive om. Jeg vil så gjerne bygge noe. Jeg vil så gjerne se sola stå opp og telle stjernene, høre fuglene, se snøen smelte, blomstene titte fram, bladene visne, følge med, bli påvirket av vær og vind, gjøre noe varig, noe ekte. Roter vi oss bort i ord? Hva skal vi bygge?

Men så skal det jo også bli noe av oss her inne, når vi en dag kommer ut fra støvet og bøkene, frigjør oss fra bokstavene og bokryggene, og skal ut og søke jobb. Verden ser kanskje litt annerledes ut, hus er blitt bygget, og menneskene vi møter, har forandret seg. Kanskje er det først da vi virkelig må sette i gang med å lære. Er vi heldige, får vi kanskje være med på å bygge, vi også. Bygge felleskap. Bidra til det gode og til troen.

Lykke til, Plinius!

Teologistudiet har jo foreløpig vært en nokså akademisk affære. Vi må tenke historisk og vitenskapelig, og det hender Gud forsvinner litt opp i alt dette. Jeg satt i tre dager og tenkte på hvorfor Johannes døperen kalte Jesus Guds lam. Dvs. hvilken bakgrunn har dette i GT eller andre tekster? Snakker han om påskelammet, syndebukken, offerlammet, det apokalyptiske lammet, den lidende tjeneren? Selvsagt er mange av disse mulige bakgrunner. Men selvsagt, folkens, selvsagt kan evangelisten eller døperen ha fått denne tittelen hos Gud som en hjelp til å forstå Jesu rolle. Selvsagt. Hva folkene som hørte ham, forstod, er en annen sak. Det var ikke så lett å skjønne at denne snekkergutten fra Nasaret, var Guds sønn. Kanskje tok det rett og slett litt tid. Jeg vet ikke om jeg skjønner det selv.

Heldigvis får vi noen gode Halleluja-opplevelser på dette studiet også. I høst satt vi og leste "Reformation thought" og ble riktig salige over nåde-kapittelet. Og i går hadde gresklærer Glenn med seg en spennende tekst til timen. Teksten er skrevet av guvernøren i Bithinya, Plinius, til keiser Trojan i Roma ca. år 110 e.Kr. Han forteller om avstraffinga av de kristne, hvordan han forhørte dem og henrettet de som gjentatte ganger bekjente troen på Jesus. Det virker som om det har vært et problem med oppslutninga til den romerske religionen, de har solgt lite offerkjøtt, og det har vært få folk på høytidene. De vil jo ha et samlet rike, så dette er et problem. Kristendommen vokser. "The plague of this superstition has spread not only in the cities, but through villages and the countryside." Men Plinius er optimistisk. "I believe that a stop can be made and a remedy provided." Og Robert poengterte skarpt at vi fortsatt holder på, ganske lang tid etterpå. Jepp, lykke til, Plinius....:)

Kvinneprestspørsmålet - i støvet etter kampen

Er kvinneprestspørsmålet et avsluttet kapittel? Det kan være lett å tenke det. I den norske kirke, og på MF, er spørsmålet definitivt over i den forstand at det er fullt lov å utdanne seg til, og bli prest. Det høres ingen gisp fra benkeradene om presten som kommer ned langs midtgangen har kvinnelige former og pene damesko under kjortelen. For noen av oss som vokser opp langt fra bibelbeltet, er kvinnelige prester like dagligdags som leverpostei. Selv fikk jeg et mildt sjokk da jeg for første gang fikk høre at det var noen som var i mot at kvinner skulle ha dette yrket. Kanskje jeg har vært litt isolert for den slags. I det meste av forkynnelsen jeg har møtt har andre ting enn teologiske kranglesaker vært i fokus – og takk og lov for det. Men etterhvert som jeg ble stor, flyttet til Oslo, og begynte på MF, åpenbarte det seg en teologisk splittet kristenverden, verdt å felle en tåre eller to for.

Aller helst kunne jeg tenke meg å slippe å mene noe i det hele tatt. Det er jo ikke å mene ting jeg driver med. Jeg tror jo. Forhåpentligvis trenger jeg ikke å mene noe om alt heller. Men i denne saken trer meninga fram på en tydelig måte fordi den handler om yrkesvalget mitt. Spørsmålet er om det er gjennomtenkt. Det å skulle bli prest kom så bardust på meg at jeg ikke rakk å reflektere om jeg kunne bli det fordi jeg var kvinne – kallet var nok å bale med fra før av. Det tok derimot ikke langt tid før vi kom innom temaet i en diskusjon over matpakken – eller jeg fikk forsiktige spørsmål fra folk jeg møtte. Da oppdaget jeg at jeg ikke hadde tenkt over dette, satt meg inn i tekstene, eller kunne si noe fornuftig om det i hele tatt – annet enn: ”jeg tror Gud har kalt meg…” .

Kvinneprestspørsmålet er ikke et avsluttet kapittel. Mange av jentene som tripper rundt på Mf og leser teologi kjenner nok kanskje en stikkende følelse av dårlig samvittighet. Kan jeg egentlig? Er det riktig? Mange blir nok møtt med sterke utsagn hjemmefra, fra menighet eller andre sammenhenger. Vi diskuterer ikke saken så mye – noen blir merkelig stille når temaet dukker opp. Diskusjonene er over, og vi som ikke har kjempet, kjenner ikke argumentene.

Det var bare en ting å gjøre: finne ei datamaskin, søke i Bibsys etter kvinne + prest, og tråle Mfs bokhyller for bøker om temaet. Det ble en god bunke. Jeg var helt åpen for å overbevises, både den ene og den andre veien. Jeg begynte på en god gammel en ”Kvinnelige prester – hvorfor ikke?”, en tittel som kan være villedende, men som skal tolkes bokstavelig. Kvinnelige prester. Hvorfor ikke. Jeg ble deretter lurt trillrundt av Thoralf Gilbrant som snakket masse om hvor fint det var med kvinner i tjenesten – for så å skremme vettet av meg med fortellingene om folk som ble spedalske, eller falt ned i hull i jorda, fordi de tok på seg et embete de ikke hadde krav på. Debattboka Kvinner - i kirken, i misjonen osv. var den som la frem saken på best måte. Jeg fikk ikke lest alle bøkene jeg lånte, men håper jeg fikk med meg det viktigste. Det med tolkninga av bibeltekstene. Det med embetssynet. Selvsagt kan vi fortsatt være uenig i dette, og jeg respekterer de som vil tolke tekstene på en annen måte. Vi kan ikke erklære saken død, men som i alle saker, prøve å fungere på best mulig måte sammen, og forsøke å fokusere på det viktige i forkynnelsen: Jesus, tro og nåde.

Jeg er usikker på om jeg kunne kjempet den kampen kvinnene før meg har kjempet. Om jeg kunne vært så påståelig og sikker på at jeg hadde rett. Men noen måtte kjempe for at de kvinnene som Gud ønsket å bruke, skulle få lov til å være i hans tjeneste. Så – takk til dere som har kjempet kampen for oss.