Der stod de, menneskene. I en verden. Hva skulle de ta seg til? Hva var det første de tenkte på?
De så kanskje litt rundt seg. De ruslet kanskje litt rundt. Dagene gikk. De skjønte at de måtte spise for at det ikke skulle gnage i magen. De ble våte og flyttet inn i ei hule. Noe sånt. Stadig flere behov meldte seg, og til slutt fant de opp internett.
Det er rart å tenke på at alt var annerledes for ti år siden, at verden var en annen da jeg ble født. Den gangen kunne man finne en tiøring og gå på kiosken og kjøpe et drops for den. Den gangen sydde mamma pappas skjorter, og leiligheten vår hadde ikke bad. Hva skulle man vel med det?
Den gangen måtte man gå i banken og betale regninger. Hvordan fikk man tid til det? Hvordan kjøpte man egentlig flybilletter? Tenk så mye tid man brukte på å slå opp i telefonkatalogen. Og hvis man ikke var hjemme, kunne ingen få tak i en. Ganske deilig må det ha vært. Ingen spurte "hvor er du?" eller "hva gjør du?" når en snakket i telefonen. Det var jo ganske opplagt at en var i gangen og at en drev og snakket i telefonen.
Da jeg var liten hørte jeg på kassett, og vi laget egne radioprogrammer hjemme på kjøkkenet. Vi har én film fra da jeg var liten. Pappa hadde nemlig et smalfilmkamera, men filmruller var så dyrt at han bare har noen veldig få filmer. Jeg har bare sett den et par ganger, fremviseren er nemlig ødelagt. Men det er dyrebare, vakre minutter med en toåring som leker på en lekeplass.
Det er rart å gå rundt i fotsporene til de som har levd før oss. På husmannsplassen til oldeforeldrene mine på Tilrem. Der de sleit dag ut og dag inn for maten, for livet. Mat i dag. Mat i morgen. Leve. Var de lykkelige? På den ene sida kan man tenke: De må ha vært lykkelige. Alt var så enkelt. Ikke så masete og fullt av informasjon som i dag. Viktige verdier, familie, samhold, vente på han far som e på havet, melke kua, arbeide for bonden så vi får bli her. På den andre sida: De hadde lengsler, drømmer om et liv uten strev, drømmer om å eie si ega jord, lengsel etter en svunnen kjærlighet som hadde reist til Amerika, kunne alt vært annerledes? Når de hadde stoppa ullundertøyet så mange ganger at det ikke var mer igjen av det opprinnelige stoffet, hva tenkte de?
Det er rart at Gud kom til jorda i ei spesiell tid og et spesielt sted. Som kristne går vi hele tida og forholder oss til akkurat dette øyeblikket i verdens historie. Jeg husker kristendomstimene på skolen der vi alltid skulle tegne fra Bibelen. For hvordan så klærne deres ut? Var klærne brune? Hadde de langt hår? Og stadig går vi og nesten eksisterer i denne tida, forsøker å forstå hvordan de tenkte, hvorfor de gjorde det de gjorde og sa det de sa. Gud valgte akkurat denne tida. Kanskje var det lurt. Dagens medieflom hadde ikke gjort seg særlig godt. Samtidig hadde det vært kjipt om vi bare hadde et par steintavler eller noe. Nå har vi solide, historiske kilder som samtidig gir rom for utrolig mange spørsmål og til dels krangling.
Og alt det som skjedde for så lenge siden, har samtidig betydning for oss akkurat nå.
"Enn hvis Jesus hadde kommet inn her, akkurat nå," sa Erik Andreassen (i en veldig god tale) på pinsefest i Storsalen i går, "og bedt oss om å følge han. Og vi hadde sagt ja. Hvor ville vi ha måttet gå? Hadde han tatt alle 600 med inn på Tullins og sagt: "Jeg skal ha 600 cappuchino, Judas tar det på kortet"?
I tillegg til å skape latteranfall i salen, utfordret Erik oss i forhold til hva det vil si å følge Jesus. Jesus utfordret menneskene i sin tid til å følge ham. Hva vil dette si for oss? Vi er i vår tid - og må forholde oss til det. Hva betyr det egentlig å følge Jesus i dag? Hvordan kan vi fortelle om Jesus - i vår tid?
1 kommentar:
Og til slutt kom internett. Hahaha. Veldig bra!
Legg inn en kommentar